Dagen i går var atskillig bedre når det gjaldt kvalmen. Jeg
kjente at jeg gikk rundt i en limbotilstand mellom lettelsen over at symptomene ikke var
verre og en slags rastløs- og kjedsomhet. Det kjentes som om jeg virret litt rundt og ikke helt visste
hva jeg skulle gjøre. Jeg satte meg ned
for å kjenne etter og gi plass til følelsen.
Hva er kjedsomhet?
Jeg har hatt stor glede av Eckhart Tolles forståelse av kjedsomhet. Han skriver
at kjedsomhet er sinnets sult etter å bli stimulert, behovet for næring til de
alltid sultne tankene som vil ha mer å tygge på. Det er da vi begynner med alle
distraksjonsstrategiene som å zappe gjennom TV-kanalene, ringe noen, shoppe,
jogge, finne på ting… Problemet er at sinnet aldri blir mett! Forandring skjer
først når vi gir den underliggende følelsen oppmerksomhet. På den måten kan vi oppløse
både kjedsomheten og andre følelser. Så jeg satte meg ned, gikk inn i følelsen jeg
hadde i kroppen og gradvis løste kjedsomheten seg opp. Jeg kjente at jeg var
glad og takknemlig over livet. Hver dag fylles jeg med stor takknemlighet over
alle dere som leser, skriver, kommenterer, sender mail etc.. Jeg får ikke alltid
meldt tilbake, men vit at jeg setter umåtelig stor pris på dere og det dere
skriver. Det hjelper meg til å holde meg “on track” på den veien som så vidt
har begynt.
Nærvær
I alle de fine eksistensielle møtene med dere kjenner jeg nærvær og tilstedeværelse.
Jeg hører til i denne verden og dere er et speil på denne tilhørigheten.
Smerten og lidelsen øker lett følelsen av sårbarhet og tendensen til å trekke
seg unna, isolere seg. I opplevelsen av kontakt og tilhørighet er det alltid en
horisont å se mot, også når livets smerteside gjør seg gjeldende. Nærvær, hva
vil det si? Nærvær betyr å være nær Væren, det åpne eksistensielle nærvær som
bare er i seg selv, uten tanker og følelser. Det som bare sjelen kan føre oss
frem til. Sjelen forsøker hele tiden å bringe en helhet og sammenheng i livet
og livsprosessene, både for oss selv som enkeltindivider og i den store
fellesmenneskelige realitet. Ja, i forhold til alt som er større enn oss selv,
universet. Et grunnleggende spørsmål er: Hvem er jeg? Og hvordan ser jeg på meg
selv som en del av den store sammenhengen?
Øvelse i å dø
Det var en lang dag på Radiumhospitalet i dag. Jeg startet med stråling. Å få
på masken og ligge fastspent i 20 - 25 minutter er virkelig en prøvelse og en
øvelse i å gi slipp. Det eneste du kan gjøre er å ligge der, stille, stille og
puste. Det er faktisk en øvelse i å dø. Du kan ikke annet enn å ligge der,
slippe og gi etter. Du har ikke kontroll og det er bare å slippe og gi seg
over. Siden var det samtale hos lege og tre timer med infusjon av saltvann som
forberedelse til cellegiften i morgen.
Hellig øyeblikk
Jeg ble så utrolig berørt på infusjonen. En ung jente lå i en seng med et
batteri av cellegifter til infusjon. Hun var ganske dårlig. Etter en stund kom
det en ung mann inn, hennes kjæreste. Ømt legger han seg opp i sengen ved siden
av henne, kysser henne og ser henne dypt inn i øynene. Hun møtte ham med et
blikk som er en blanding av ufattelig smerte og sårbarhet og en dyp, dyp
takknemlig kjærlighet. Det var så sårbart, nakent, skjørt og kjærlighetsfullt.
Tårene mine bare rant. Britt kom i samme stund og vi ble fylt av dette “hellige
øyeblikk”.
Kjære Britt og Helge. Jeg følger dere kontinuerlig, men strever svært med å få frem kommentarene. Det synes som rene slumpen om jeg lykkes eller ikke. Men vit at jeg er med dere og takk for den kontinuerlige strøm av tanker og refleksjoner. Kjærlig hilsen Anne Karin.
SvarSlett