mandag 25. august 2014

Sterke følelser

Det har vært en uke med sterke følelser - fra hele følelsesregisteret. Jeg ble utrolig glad da jeg fikk vite at jeg hadde fått plass på Feiring, klinikkens hjerterehabiliteringsprogram. Oppholdet varer i fire uker fra 8. september. Hvilket tilbud! Fire uker med fysisk trening og oppfølging av leger, fysioterapeuter, sykepleiere, ernæringsfysiologer mm. Det blir også fint å være sammen med andre i lignende situasjon. Jeg er dypt takknemlig.

Sårbar og hudløs
Det har som nevnt vært en periode med mye følelser. Jeg har tidvis kjent meg helt på bunnen, sårbar og helt hudløs, en opplevelse av igjen å vandre i sjelens mørke natt, uten å se hverken fram eller tilbake. Tårene har sittet løst og flommet utenfor min kontroll. Kroppen er fortsatt uhyre svak og sårbar. Noen ganger har jeg kjent at alt er trøstesløst, uten håp, uten beskyttelse, uten lys. Det har vært vanskelig å finne roen, vanskelig å sette seg ned i meditativ stilhet, vanskelig å være i kontakt med sjelen og ha tillit til at den fører meg fram til den guddommelige kilden, vanskelig å kjenne og ha tillit til at jeg er omsluttet av skaperverkets helende kjærlighetsenergi. 


«Det som kommer i min vei, er veien"
»
Min «strategi» har hele tiden vært å ikke kjempe imot. Jeg har valgt å møte alt som kommer vel vitende om at det som kommer i min vei, er veien, som sufimesteren Reshad Field sier et sted. Det å møte motgangens og håpløshetens mur uten å kjempe imot, men i stedet møte det som kommer med alle følelser og sanser, med hele deg og ha tillit til at muren da løser seg opp og gir deg tilgang til det som er bak muren. Dette kjennes noen ganger helt uoverstigelig vanskelig. Det krever tillit til prosessen, noe som kan oppleves helt umulig. Å ha tillit til mørket, at mørket har noe viktig å vise oss på vår reise gjennom livet. Vi er unnfanget og skapt i mørket, som den irske mystiker John O’Donohue sier. Selv om vi lever i lyset, er det mørket som er kilden til vekst og heling. Det krever imidlertid at vi kan stå i mørkets smerte, holde ut at vi noen ganger må vandre i mørkets smertefulle dal i all vår utsatthet, med all vår lidelse og smerte. Her er vi tilsynelatende helt alene, ensomme og forlatte. Det er hardt og kjennes til tider helt umulig.

Tillit til at sjelen fører meg fram
For meg personlig har det tidvis vært en voldsom utfordring, bare å stå der og ha tillit til prosessen, være fullt ut oppmerksom og nærværende. Det betyr også å ha tillit til at jeg er omsluttet av kjærlighetens energi, fra universet og den guddommelige kilden og all den kjærlighetsenergi som strømmer mot meg fra alle dere som følger meg. “You’ll never walk alone”, skrev Espen i en kommentar til meg. Det er helt sant. Og når dette kan sive inn og fylle mitt indre, da kjennes hjertet helt åpent og i takt med universets store hjerte og alle andre hjerter.  Det å kjenne tilliten til at sjelen vil føre meg fram, er stort. Hver gang det lykkes, kan jeg møte meg selv og alt som skjer med et åpent hjerte, møte alt som kommer i min vei.



Takk til alle dere som følger meg på min reise!

onsdag 20. august 2014

Rehabilitering etter hjerteoperasjonen

Det er nå over fem uker siden hjerteoperasjonen og jeg har vært hjemme i ca. fire. Tiden flyr av sted, spesielt når jeg ser tilbake. Det var utrolig godt å komme hjem, og jeg fikk snev av en lykkefølelse da Britt kom og hentet meg. Jeg klemte både min lidelsesfelle, sykepleierne og legen. Det var en utrolig følelse å skulle gå på egne ben fra sykehussengen og helt opp til parkeringsplassen. Ustø var jeg, litt andpusten, men med dr. Britt ved min side gikk det fint. Jeg kjente at kroppen var merket av operasjonen, mørbanket, sår og svak. Denne følelsen sitter fortsatt i, selv etter ukene hjemme med øvelser og lange gåturer. Jeg kan kjenne meg som et såret eller skadeskutt dyr, som instinktivt vil gjemme seg, hvile i en grotte og vente på tilfriskning og heling.

Treningsprogram
Som en del av rehabiliteringen hjemme, hadde dyktige fysioterapeuter på sykehuset gitt meg et treningsprogram med pusteøvelser, fysiske øvelser og gåturer minst tre ganger om dagen. Pusteøvelsene er viktig for å trene opp lungene. Det er ikke uvanlig at lungene faller litt sammen under narkosen og det skjedde med min høyre lunge også. Jeg tok derfor treningen alvorlig og kjente at jeg gradvis ble sterkere i lungene. Nettene kunne være litt utfordrende før jeg fikk opp lungekapasiteten. Jeg våknet nesten hver natt og måtte jobbe for å få pusten i gang. En medvirkende årsak var sannsynligvis at jeg bare skal ligge på ryggen de første seks til åtte ukene etter operasjonen. Det var ubehagelig og noen ganger fikk jeg en følelse av panikk for ikke å få luft.  


Turer i skogen
Gåturene tre ganger om dagen ble viktige for meg. Det var godt å komme seg ut, se og oppleve naturen. Vi bor heldigvis slik til at vi har skogen rett utenfor døren. Det har blitt mange turer på skogstiene, noen ganger alene og ofte med Britt ved min side. Kroppen kjentes lenge svak og sliten og jeg måtte ofte sette ned tempoet. Det verste var imidlertid varmen denne ekstremsommeren. Jeg gikk derfor turer morgen og kveld og la inn øvelser hjemme midt på dagen. Jeg lengtet etter en kjølig vind og regnvær slik at det ble lettere å puste. Trening i å gå trapper var viktig for å få hele systemet i gang, men også hvile og det å legge seg ned og ta en blund når kroppen meldte i fra. 


Langt fram…
Det var ikke spesielt mye smerter etter operasjonen. Operasjonssåret og det oppskårne brystbenet kjentes imidlertid som en stor klo i brystet og minnet meg om hvor kirurgene hadde vært inne i kroppen. Det mest påtagelige er slitenheten og at kroppen ikke klarer alt det jeg vil, og at det noen ganger kjennes som om det ikke blir noe bedre. I tillegg kommer følelsen av at kirurgene har vært inne i min kropp, inne i det aller helligste og holdt på. Jeg kjenner meg noen ganger helt hudløs og fryktelig sårbar. Påkjenningene for kroppen er så merkbare at jeg noen ganger kan tenke at dette går aldri, kroppen kommer ikke til å fungere igjen. Jeg har klaget min nød til Britt mage ganger. Hun holder meg fast i sin trygge favn og minner meg på hvor mye mer jeg klarer uke for uke. På den måten får jeg tilbake motet. Faktisk har det gått såpass fremover at jeg forrige uke gikk seks kilometer tre dager på rad. Jeg kjente meg i god form og for første gang fikk jeg følelsen av at kroppen virkelig har blitt sterkere. Vel, den etterfølgende helgen kom regningen. Jeg var totalt utslitt og mørbanket i kroppen og måtte bruke en stor den av helgen til å hvile.
 

Høy hvilepuls
Søvnen er vanskelig og varierer veldig. Som sagt ligger jeg fortsatt på ryggen for ikke å skjevbelaste brystbenet og de indre strukturene. Jeg gleder meg utrolig til å kunne ligge på siden og variere stillingene. Søvnen blir heller ikke bedre av at jeg har en hvilepuls på litt under hundre. Det gjør at jeg ikke kommer helt nedpå, kjenner meg rastløst og ikke helt får den hvilen jeg så sårt trenger. I min nød ringte jeg legen jeg hadde hatt kontakt med på Bærum sykehus. Han tok i mot meg og rekvirerte et EKG. Den viste at hjerterytmen var helt OK. Vi diskuterte medisin for å få ned pulsen, noe han ikke anbefalte på nåværende tidspunkt. Det er ikke uvanlig at man får høy puls en tid etter operasjonen, men den normaliserer seg vanligvis etter en tid. I skrivende stund har ikke det skjedd. Det er plagsomt og jeg kjenner at jeg blir litt stresset. Pulsen kan nedjusteres med beta-blokker, eller helst ved elektrokonvertering. Det skjer ved elektrisk støt under lettere narkose. Vi får se. Jeg håper i det lengste at pulsen faller til ro i takt med den fysiske rehabiliteringen.


Det kjennes imidlertid lenge til første kontroll på Rikshospitalet 23. oktober.

lørdag 9. august 2014

Brev till min älskade

När Helge och jag hade mötts, jag bodde i Sverige och han i Norge, skrev vi långa brev till varandra. Nu har jag skrivit ett brev i stunder vi varit åtskiljda det senaste dygnet. När Helge lagt sig före mig. När han legat i sin säng och sovit om morgonen. Vi har inte sovit i samma säng på en månad. Helge har varit på sjukhus, varit rekonvalescent. Efter hjärtoprationen har han sovit oregelbundet, bara fått sova på rygg. Det har varit ensamt att sova i ett annat rum. Det har varit skönt att sova i ett eget rum. Men tomt. 

Morgonmottagning 
Lyr 8 augusti 2014

Kära, älskade Helge.
En morgon i veckan som gick var du uppe före mig. Jag kom ner från sovrummet i övervåningen och på väg nerför trappan får jag se dig stå i köket, i din blå morgonrock, stå med armarna utsträckta helt till sidorna, öppen, väntande på att ta emot mig, helt öppen, ta mig i din famn. Jag blev så berörd, helt yr. Att bli mottagen så om morgonen, det första jag mötte, så mycket kärlek att jag nästan svimmade.

Det blev en så stark upplevelse av kärlek, att bli mottagen som den jag är, en skapelse. Jag var berörd hela dagen och är det fortfarande. Jag kände att något nytt blev skapat i mig och jag erfarde att jag lät (läs: vågade låta) mig skapas.Det var inte första gången du mött mig så, men det var något unikt den här morgonen. Jag vet inte om jag var annorlunda, om du var annorlunda. Kanska har de senaste åren med sjukdom och andra utmaningar hjälpt vår kärlek till att inte förvänta något, inte kräva något, inte analysera – kärleken upplevs som en nådegåva. Vad tänker du?

Din kropp förändras
Din kropp förändras hela tiden. Mina händer kommer ihåg din kropp som den var när vi möttes för 20 år sedan, mina celler minns. Men nu har du en förändrad kropp. Ny och densamma. Du skapas, omskapas, nyskapas inför mina ögon, mina öron, mina händer.

Det är nya ärr att lära känna. Ärret efter hjärtoperationen läker så fint. När jag lägger mitt öra till ditt reparerade hjärta tycker jag att det slår tydligare, lite mer bestämt. En lite annorlunda musik som tonar fram. Ett annat ljud att bli bekant med. Nytt och detsamma. 

Samma. Och annorlunda
Igår kväll, när vi satt och åt krabbor till middag, och jag såg dig in i ögonen la jag igen märke till att dina ögon är klarare. Din blick har påverkats de senaste åren av strålning, cellgifter, ett försvagat hjärta. Dag för dag efter operationen har ögonen blivit klarare och klarare. Vänner på besök har också sett det och kommenterat det. Jag vet inte om du ser det själv? Jag skrev i går kväll, medan jag var medveten om månen, som var nästan full, som ett stort öga över berget, att jag upplevde att din blick var lik som förr. Samma. Och annorlunda. Mer erfaren, ännu mer erfaren.

Revelj
Idag väcktes jag strax efter fem. Det var en kråka som envist upprepade sin revelj utanför fönstret. (Det skulle förvåna mig om inte du också hörde den.) Inte kan jag sova när naturen kallar. Inte kan jag ligga här när själen blir kallad på. 

Jag går upp och ut i tystnaden för att komma närmare stillhet. Här är det ljud som inte stör, de hör till tystnaden – en duva, lövens sus. Naturens ljud förtätar tystnaden och gör den tydligare. Det är vått, vått av dagg. Berget är rosafläckigt av ljung. I björkdungen utanför huset är det speciellt en björk där fåglarna verkar tycka mest om att vara. Nu går jag ut i pyamas och stövlar och ställer mig under trädkronan, lutar mig intill björkstammen och hör, i den lilla vinden som är, svagt, hur löven sjunger sin stilla sång. Jag håller om trädet, lägger örat intill, lägger hjärtat intill, känner trädets puls, eller min, eller Alltets. Alla, är en. En skapelse, ett hjärta. 

Tid betyder att vara på två ställen
Solen stiger över trädtopparna och berget och belyser trädet mer och mer, det gröna på de våta löven blir ännu grönare. Stammen svartvit i varierat mönster. Jag förnimmer det spegelvända trädet under marken, rötterna som sträcker sig meter efter meter ner i underjordsvalvet. 

”Tid betyr å være to steder” skriver Jan Erik Vold i en dikt. Nu är jag bara här.
Så går jag in och skriver brevet färdigt till dig. Du kommer nog snart upp ur sängen och kan gå ner och ta ett morgondopp med mig. (ja, tänk att du redan i så pass form att det med försiktighet är möjligt!). 

Du är
Jag är. Skapelse. Jag glädjer mig till att möta dig. Till att krama dig försiktigt och låta våra hjärtan mötas och stämma av med varandra. Du återskapas i mitt minne. Nyskapas i mitt sinne. Framskapas i din kropp. Du är. 

Din B


mandag 4. august 2014

Livet är enkelt

Renfana, rödklöver, rölleka. Blicken landar på blommorna vid dikeskanten. Gulmåra, gullspira. Går och går.

En viss oro i kroppen denna dag. Semestern är strax slut. Efter fem veckors ledighet är det dags att ställa mig in på vardagen igen. Tankar kommer, som de gör varje år, tankar om jag vill in i den formen igen. Borde jag göra en radikal förändring? Hur vill jag leva mitt liv, egentligen?

Så börjar jag lägga planer. Sätter mål för hösten, skapar visioner för det kommande året. Allt uppe i huvudet. Så självupptagen jag är!

F
ina fluga, flyg
 
Slår mig ner i vilstolen på terassen. Blundar och låter solen värma mig. En lätt beröring på låret. En fluga trippar sakta nerför benet. Kroppen är turkosglänsande. Skönheten slående. Den cirklar lite runt och landar på min stortå, där den i solljuset metallicskimrande putsar vingarna. Tack, fina fluga, flyg. Och den fina flugan flög.

Jag behöver inte göra det så komplicerat. Jag behöver inte nu tänka på hur jag ska leva sedan. Oron handlar allra mest om hur jag har det med mig själv. Och jag kan inte vara i nästa vecka, nästa månad. Jag kan bara vara här. Tack flugan. Tack trollsländan.

Ser på fjärilarna. Vit. Gul. Orange. Vit. Svart. Däremellan dalande löv från snustorra björkar. Gul. Brun. Fjärilen faller och stiger. Bladen bara faller. Löv faller. Fjärilar faller. Och stiger.


En allvetande röst

Inatt hade jag en dröm. Jag hade ett stort problem jag måste lösa. Jag brottades med otillräcklighetskänslor. Jag borde städa mer, arbeta mer, vara bättre på att hålla kontakt med vänner, besöka familjen i Stockholm oftare, tvätta bilen, rensa mera ogräs, ösa båten, måla fönstren. I drömmen strävade jag med hur jag skulle få till allt. En allvetande röst kommer med lösningen: ”Du ska inte göra mer, du ska göra mindre.”

Jag vaknade och kände en stor lättnad. Ja, det är klart! Äntligen förstår jag berättelsen om Marta som bjuder hem mannen till sig och som sedan arbetar med allt det som ska ordnas. Systern Maria slår sig ner vid hans fötter och lyssnar. Jag har alltid tänkt att det var orättvist att hennes handling premieras, hushållssysslorna måste ju göras. Först.

Men nu förstår jag. Det är viktigare att lyssna. Det kan vara viktigare, som i en annan berättelse, att tvätta någons fötter. Eller mina egna. Livet är enkelt. Det finns bara en sak att göra. Det finns inget annat att göra, än att älska.


Simmar i himlen

Jag reser mig och går ner till havet. Utmed stigen ser jag att nypon, blåhallon och slånbär är på väg att bli mogna. Strandaster, strandglim och snårvinda i strandkanten. Ner för badstegen och låter mig falla ut i havet. Jag tvättar fötter, kropp och själ, plaskar runt och sparkar med benen så vattnet skvätter högt. Ute vid skäret ser jag ejderungar som plaskar med vingarna och doppar huvudena.Jag simmar på rygg i havet och ser upp i himlen. Jag simmar på mage i himlen och ser ner på vattnet.


Så enkelt är det

Det du gör med kärlek blir enkelt. Det du gör av kärlek är enkelt. Bofinken i björklöven. Sädesärlan i syrenen. Koltrasten i kaprifolen.

När jag lever från hjärtat blir allt enkelt. Så enkelt är livet.