lørdag 31. august 2013

Vi går vägen tillsammans

Den här veckan har Helge varje morgon gått med mig en bit på vägen till jobbet. Olika långt och i olika tempo beroende på dagsformen. Det verkar som de värsta efterverkningarna har passerat toppen. Smärtan i halsen är mindre och Helge har börjat att äta vanlig mat, om än i mosad form. Rösten tar slut om han pratar, så vi är mycket i tystnad. Det är behagligt, nästan som att vara på retreat. Morgonturerna har varit skiftande i sin karaktär. Några morgnar kyliga, åtta-tio grader. Fingrarna kalla. Andra morgnar har kroppen blivit solvärmd och jackan glidit av. Luften är frisk, höstfrisk. Dofterna i skogen; blåbärsris, fukt, fällda björkträd, hästspillning, jord, mossa.

Skönhet – vemodig men kraftfull

Nu är många blommor överblommade. De som fortfarande är i blomstring är färre. Gullris, kungsljus, nunneört. Blåeld som väcker minnen om Gotland. Praktlysing, gulsporre och renfana. Johannesört. Vitklöver, rödklöver, skogsklöver. När jag räknar efter är det tjugofyra olika arter jag har sällskap med på vägen. Faktiskt upptäcker jag också ett par som blommat ut som jag inte sett när de var i blomstring. Överblommade blommor har en egen skönhet. Vemodig men kraftfull. Väntar på att sprida sina frön. Bär nästa år i sitt inre.

Saknar arbetsgemenskap
De morgnar jag och Helge har tillsammans, vaknar, ligger tätt intill, värmer, känner hjärtana: allt bär jag med mig in i dagen. Men jag saknar att arbeta tillsammans med Helge. Tidigare har vi delat stora delar av arbetsdagen, mött patienter tillsammans, gått ut på lunchen och tagit en kopp kaffe, återvänt hem tillsammans. Vi har under årens lopp lärt känna varandra som yrkespersoner, som terapeuter och undervisare. Vi har bidragit till varandras utveckling och fördjupning. Vi har delat emotionellt berörande stunder med patienter, kursdeltagare, åhörare – tillsammans. Liver har varit en helhet. Vi som par, föräldrar, kolleger. Jag tror vi hjälpt varandra att få fram det bästa i den andre. Jag saknar Helge i den delen av mitt liv nu. 


Dimman ligger tät
En morgon ligger dimman tät. En speciell stämning, gåtfull.  Jag vill gå tidigare och tidigare hemifrån för att kunna vara närvarande på vägen. Stannar, luktar, blundar och lyssnar, fotograferar. En av morgnarna i veckan  undrade jag mig över att jag inte ser många djur.

Uppmärksamhet

Om du har tid och lust just nu: ta en  minut och se dig runt i det rum du sitter i och lägg märke till allt du ser som är rött. Se det, ta det in – i en minut. Vänta med att läsa vidare. Såg du många röda ting? Säkert. Vad såg du som var blått? Vi upplever det vi har vår uppmärksamhet på. Vi kan också välja det vi har uppmärksamhet på. Problem eller kärlek. Sjukdom eller allt det som är friskt. För ett par veckor sedan hörde jag på ett föredrag om cancer av läkaren Johannes Ørbeck-Nilssen. Han sa mycket klokt. En av flera saker jag fäste mig vid var att han inte tyckte om att prata om att förebygga. För tanken om att förebygga, tex cancer, innehåller också tanken att vi ska bli sjuka. Hm, tänkvärt.

Fauna, också

Men djur. Är det djur på vägen till kontoret? Eller är det i huvudsak blommor? Starten på morgonpromenaden var i ljudet av fårbjällror. På markerna till Drengsrud gård betar får. Vi såg ett par vid inhägnaden mot gångstigen. Så kom en hund med en morgontrött husse. Mördarsniglar. Pilfink. Vid vattnet en spindel och flugor. Några änder kom simmande mot oss. Vi såg duvor och en gulsparv. En svart katt och en grå katt. Ljudet av en tupp som gol. En sädesärla hoppade vid sidan av oss ett stycke på vägen. En nyplöjd åker hade besök av ett gäng gråtrutar. Vid en villa hoppade en ekorre mellan träden. Nere vid Askerelven var många änder som åt gräs, i sällskap med både skator och kråkor. En fjäril landade på en tistel och sög nektar. Minst sjutton djur upplevde jag när jag väl såg och lyssnade efter.

Jag njuter

Jag njuter av både flora och fauna. Jag njuter av allt det mitt liv innehåller. Jag är tacksam över varje dag, tacksam över att dela livet med Helge. Alla svåra och krävande stunder (liksom glädjefyllda och lätta, inte att förglömma) innehåller möjligheter att öppna ögonen - öppna hjärtat. 


onsdag 28. august 2013

Formen er oppadgående


Jeg har vært borte fra skrivingen noen dager for smertene har tatt mye oppmerksomhet. Uken fortsatte med kniver i halsen. Vi bestemte oss likevel for å dra på hytta i Bohuslän. Etter å ha vært hjemme i flere uker kjentes det godt å skifte miljø. 

Stillhet 
På Lyr møter vi alltid en overdøvende stillhet, spesielt utenfor høysesongen når øya er mindre befolket. Ingen støy, ingen trafikk, bare naturens lyder. Fornemmelsen av stillheten er overveldende. Du hører stillheten, du kan ta og føle på den. Går du med og ikke imot den, hilser den deg velkommen og lar deg omfavnes av dens kjærtegn. Den gjør noe med deg. Det er som å komme inn i en annen bevissthetsdimensjon, en kontemplativ tilstand som gir deg en indre fornemmelse av deg selv. I dette stille rommet inviteres jeg til å lytte til stilheten i meg selv, til Britt og det oppstår et nærvær og en tilstedeværelse, en værenstilstand. Ord blir overflødige, ja forstyrrende og ut av bevisstheten strømmer kreativitet, visdom og kjærlighet. Sjelen slipper fri og får sin naturlige plass. 

Besvimelser
Jeg var naturligvis preget av smertene i halsen. Faktisk besvimte jeg to ganger i løpet av fredagen. Første gang var da jeg sto opp av sengen. Jeg fikk satt meg ned og var borte noen sekunder. Den andre gangen var da vår gode venn Annika kom på besøk og jeg reiste meg for å gi henne en velkomstklem. Det svartnet og jeg ble borte. Heldigvis holdt hun meg fast så jeg ikke falt om på gulvet. Det var naturligvis skremmende for oss alle. Jeg hadde en fornemmelse av at årsaken var for lite drikke. 


To liter vann om dagen
Jeg kontaktet min lege i Norge. Etter en lang telefonsamtale kom vi frem til at besvimelsene sannsynligvis skyldtes blodtrykksfall som følge av for lite veske over lengre tid. Jeg hadde ingen symptomer ellers. Siden har jeg målbevisst presset i meg to liter vann om dagen og det har absolutt hjulpet. I løpet av helgen ble smertene i halsen mindre og det ble også lettere å drikke. Søndag kjente jeg at formen var oppadgående, så vi gikk en 45 minutters tur. Og jeg var fullt på høyde med Britt, ja til og med i stand til å øke tempoet ytterligere. Waw! 


Fast føde igjen
Man vet ikke alltid hva man venter. Mandag ble energimessig en tung dag da hele kroppen kjentes i ulage. Jeg startet friskt med en 45 minutters spasertur gjennom skogen da jeg fulgte Britt et stykke på vei til kontoret. Da jeg kom hjem kjente jeg meg sliten og matt. Mandag var også dagen da jeg forsøkte å få i meg en hel banan og en cola. Det lyktes! Så jeg slo til med en brødskive med ost og til min forundring gled den ned. Om kvelden laget jeg noen kjøttboller, kokte en potet og brokkoli, og jammen gled det også ned! Fast føde for første gang på frem uker! Waw! Litt av en forandring, men en stor lettelse. Jeg ble kanskje litt ivrig og snakket vel mye, noe som gjorde at jeg mistet stemmen utpå dagen. Men herlig var det! Jeg gjentok suksessen både i går og i dag. 

onsdag 21. august 2013

Tiden etter behandlingen


Torsdag 8. august hadde jeg utskrivningssamtale med den kvinnelige overlegen på avdelingen der jeg var innskrevet i forbindelse med sonde. Vel, innskrevet med permisjon fordi jeg ønsket å dra hjem efter å ha blitt instruert om bruken av sonde to ganger. Den kvinnelige overlegen og assistentlegen var litt stramme fordi jeg ikke hadde fulgt deres råd om å bli på avdelingen framfor å dra hjem.

Mer cellegift
Utskrivningssamtalen ble rar! “Og så er det jo siste cellegiftkur i morgen", sa hun. Åh”, sa jeg paff og overrasket. “Nå har flere leger, blant annet sjefslege Evensen sagt at cellegiftbehandlingen sluttet med den 5. kuren, som jeg fikk forrige uke fordi cellegift og stråling tas samtidig. Jeg har derfor gått ut fra det”, sa jeg. “Jo”, sa hun, “men det er et tilbud til deg. Du får velge!” “Tilbud”, sa jeg, “som pasient har jeg ikke faglige forutsetning for å vurdere om jeg skal ta en 6. kur. Jeg har forholdt meg til det legene har sagt. Er det en faglig vurdering at jeg skal ha en 6. cellegiftkur, tar jeg den. Hvis ikke, vil jeg selvfølgelig gjerne slippe, for jeg er og blir utrolig kvalm av behandlingen. Jeg synes det er et utilbørlig ansvar å legge på meg som pasient i den sårbare situasjonen jeg er i”. Overlegen svarte: “Det er et tilbud til deg, så du må velge”.

Ikke-kontakt
Jeg visste at jeg ikke ville nå fram til henne, et sørgelig øyeblikk av ikke-kontakt! Er det mulig å behandle pasienter slik? Åpenbart! Man skal jammen være sterk for å være svak. Jeg valgte å følge de første rådene og stå over en 6. kur. I epikrisen fra overlegen står det at jeg valgte å avstå fra den siste cellegiftkuren. For en frekkhet og forvridning av samtalen.


“Ti kniver i halsen”
Jeg visste at tiden etter siste stråling ville bli krevende. Man vet aldri hva man skal møte, hvilken form og styrke smerten tar, hvilken reise den sender deg ut på. Og det har virkelig vært en smertefull reise. Forestill deg at du har en kraftig halsbetennelse. Dette er bare ti ganger verre og når du lever midt oppe i smertetilstanden synes den aldri å ta slutt. Ikke en kniv i halsen, men ti som synes å rive såret opp på nytt hver gang du svelger, gjesper etc. I tillegg kommer problemene med å få i seg nok næringsdrikke og vann. Det er den 11. dagen etter endt stråling. Jeg er fortsatt i live, men med alle knivene i halsen. Det kjennes som å være kastet ut i sjelens mørke natt på nytt. Du kan ikke gjøre noe med det. Det kan til og med bli verre. En ny smertefull eksistensiell situasjon. Jeg har selvfølgelig kjent på de sidene i meg som vil kjempe imot, men mest av alt har jeg forsøkt å møte og omfavne situasjonen som den er, mer å være vitne til den framfor å identifisere meg med smerten. 

Smertelindring
Min gode hjelper Karin og strålesykepleierne hadde forberedt meg på at det kom et par uker med smerte. En positiv utvikling har vært at kvalmen nesten har gitt seg og at mage- og tarmsystemet begynner å fungere bedre. I sykehusverdenen synes det som om legene ikke tåler forekomsten av smerte. Som pasient blir du tilbudt alle slags smertedempende medisiner, fra håndkjøpspiller til morfin. Jeg er ikke imot smertestillende medisin. Langt ifra, men jeg ønsker ikke å ha all min oppmerksomhet på smerten. Jeg vil ikke identifisere meg med den, men å observere smerten så langt det går og skape et rom omkring den slik at den ikke suger hele oppmerksomheten til seg. 

Dikt av Ylva Eggerhorn
Her er et dikt om å møte smerten:  

Stå stille i smertenmed det som er lys i deg.
La sverdet gå igjennom deg.
Kanskje det likevel ikke er et sverd,
men en stemmegaffel,
Du blir en tone,
du blir den musikk du alltid har lengtet etter å høre.
Du viste ikke at du var en sang.

Kontakt med sjelen
Å stå i smerten og samtidig ha kontakt med sjelen er vanskelig. Når vi står i overgivelsen og aksepten viser det seg nye muligheter og kontakten med sjelen opprettholdes. Med en intens og vedvarende smerte er det selvfølgelig vanskelig. De fleste av oss er ikke vant til å stå i smerten som en form for spirituell praksis.


Takknemlighet
Midt oppe i alt dette er jeg så takknemlig for all den kjærlighet og medfølelse som strømmer til meg gjennom mailer, telefon, SMS, hilsener, blomster, rødvin, bøker, besøk etc. Jeg kjenner meg privilegert og det er nesten ikke til å tro at Britt og jeg kan bety så mye for så mange, at alle dere gir så mye tilbake til oss av deres kjærlighet. Takk av hele mitt hjerte! Takknemmelighetens tårer strømmer og renser, og i mørket stiger lyset fram. Da vet jeg at jeg ikke er en ensom sjel, men forbundet med alle dere fine, fine sjeler!


søndag 18. august 2013

Helge har det inte bra


Han kämpar med efterverkningar av behandlingarna. Han har väldigt ont i halsen. De senaste dagarna har han haft svårt för att prata, det gör för ont. Han måste få i sig näring, fem, sex näringsdrycker per dag och vatten. En stor del av dagen går åt till det. Han kämpar tappert. Hostar, harklar, får upp slem, spottar ut, sover, vaknar. Tar en halv eller kvarts sömntablett när han måste. Ibland går all energi till det mest grundläggande. Iband orkar han busa och bråka med mig. Hålla, krama, smeka, retas, provocera, sova, vila. Vara ensamma, vara tillsammans. När vi ligger i sängen och en vaknar och inte kan sova, men kryper i hop, så somnar vi ofta. Andedragen synkroniserar sig, hjärtana känner varandra. 

Vad innebär det för mig att vara vid Helges sida? 
Det ställer viktiga frågor till mig om hur jag lever mitt liv. När vi blir äldre förstår vi att livet inte handlar om att ha det bra eller vara lycklig. Livet bjuder på allt; svårigheter, möjligheter, uppturer, nerturer, smärta, helande. Det är livets villkor. Det är inget fel när vi lider. Det är inget fel när vi har ångest, smärta, upplever ensamhet eller osäkerhet. Livet är inte en belöning. Döden är inte ett straff. En sida av Helge jag alltid älskat är att han kan leka. Det påminner mig om min pappa, som jag har många svåra minnen med. Men om jag ska lyfta fram det mest positiva med honom är det just det, leken. Lättsamhet och spontanitet. Barnslighet och kreativitet. Att stå vid Helges sida är viktigt för mig. Men att stå vid hans sida är att stå vid min egen sida, förstår jag mer och mer. Det konfronterar mig med vad som är viktigt i mitt liv. När Helge ser mig i ögonen och tackar mig för allt jag delar med  honom så blir jag hel. Full. Levande. Närvarande. Jag ser en evighet i hans ögon. Ibland blir ord omvälvande. Skavande.

På en boklansering i torsdags hörde jag Vigdis Gabarek läsa:
Den som har et ansikt å tape, har en mask å miste.
Kjenner du ensomheten bak masken.
Kjenner du sorgen over at ingen noen gang får
kjenne det virkelige deg.
Vet du at du frarøver verden en mulighet til
berikelse når du ikke viser ditt ansikt.
Du er den vi alle ventet på,
den som ved sin egen forløsning, forløser verden.
Dette er vår alles mulighet, å forløse oss selv og stå
frem som det virkelige Mennesket. 

Jag känner att orden har så mycket att säga mig, och Helge. Hälsa, sjukdom, glädje, nedstämdhet. Att acceptera att livet är som det är. Det ska inte vara annorlunda. Det är fulländat. I smärta, i sorg, i glädje, i kärlek, i medkänsla.

fredag 9. august 2013

Sista strålningen

I dag gick Helge för sista gången in i strålrummet. I sommarvärmen på väg dit gick han med solhatt, mörka solglasögon, svart jacka och en buff  uppdragen øver halva ansiktet. Han såg skum ut. Eller kanske lite som Fantomen. Strålning nummer 35. Den sista.

Andektig
- Hur var det att få den sista strålningen? undrar jag.
- Det var litt sånn… Helge tänker och ser upp i taket. Det ordet som kommer er: Andektig.
- Når jeg låg der under masken var det vanskelig å ta inn at det var siste gangen. Jeg sa til meg selv at dette er siste, sa det mange ganger. Det var en annerledes opplevelse.  

Øvelse i det usikre
I dag intervjuar jag Helge. Han har inte haft krafter till att skriva på några dagar. Åskan mullrar i bakgrunden och Helge ligger i soffan. En del av skägget är borta efter strålningen och han ser väldigt, väldigt solbränd ut på halsen. Hans mage rumlar i kapp med åskan.
- Vad tänker du kring behandlingen du gått igenom, som nu i dag är avslutad?
- Å være syk er å være i en egen boble hvor det handler om å bare møte alt det som kommer med takknemlighet. Du vet ikke hva det neste blir. Å være takknemlig. Åpen. Du aner ikke om du har krefter til neste steg. Kunsten er å ikke stivne, å ikke begynne å kjempe imot. Det er virkelig en øvelse i å være i det usikre, det ukjente med den styrke som ligger i en slik sårbarhet.

Nått målstrecket
Sista strålningen var i dag. Jag satt utanför och tittade på den gröna skylten som det står "Ingen strålning" på och hur den slocknade och den röda med "trålning pågår" tändes. Som vanligt slocknar den röda några gånger, när strålområdet ändras och så tänds den igen. På denna sista strålning ville jag inte missa att se ögonblicket när den släcktes för sista gången. Som hypnotiserad stirrade jag. Där! Den gröna skylten tändes och jag följde med personalen in. Jag ville absolut ta en bild när hon skruvade loss masken från Helges huvud för allra sista gång. För sista gången. Nu var han fri från det järngrepp han legat fastspänd i dag efter dag. Masken förpassades till sopkorgen. Helge dansade ut ur strålrummet och visade  med hela kroppen, när han passerade dörrarna ut ur rummet för sista gången, att det var en seger. Han hade nått målstrecket.

Tack og kramar
Alla fick kramar av Helge och det kändes att personalen gladdes med oss. Vi skrattade och log. Alla de som satt och väntade på strålning undrade nog varför vi visade så mycket glädje här i cancerhelvetets väntrum. Men det var sista gången. Sista, sista, sista. Tack fina hjälpare. Tack medmänniskor.

Felles reise
- Vad har personalens sätt att vara betytt för dig?
- De har vært veldig profesjonelle og samtidig omsorgsfulle og medmenneskelige. Jeg ble veldig overrasket da jeg i dag fikk vite at de fulgt oss på bloggen. De har vært veldig engasjerte. Det ble en ekstra fin avslutning. Å gå over målstreken i dag var: YES! Veldig gledefylt. Og så fint at du var med i dag, Britt. Du var med i begynnelsen og med i slutten. Det har vært noe vi gjort sammen, en felles reise. 

Strävade med sonden
Helge strävade så med sonden. Han blev illamående av näringspåsarna som han skulle ha flera av varje dag. Varje gång satt han länkad till droppet in i sonden i timmesvis. Det måste gå så sakta för att magen ska kunna ta emot det. Efter några dagar av illmående och plågor kräktes han och sonden kom upp. Ut med den. Vi befarade ny inläggning. Det var i går och det var näst sista dagen. Helge möttes av många argument för att han skulle sätta in en ny sond. Men Helge upplevde att sonden i sig framkallade irritation i halsen som sedan förde till illamående. Han hade trots allt inte kräkts en enda gång innan sonden kom in. Det visade sig att om Helge inte satte in sonden innan han var färdigbehandlad, dvs. dagen efter, så kunde han inte få göra det på Radiumhospitalet.

Nok næring og væske - en utfordring
Färdigbehandlad och då ska han tillbaka till sitt vanliga sjukhus. Helge fick lov att pröva och se till dagen efter, dvs i dag, om han kunde få i sig nog med näring och vatten. Då kunde han slippa att få sonden. Det klarade Helge. Symptomerna ska bli värre de kommande dagarna men Helge satsar på att klara sex flaskor näringsdryck och en till två liter vatten per dag. Hellre kämpa med det än allt illamående.
- Foreløpig kjennes det som omkostningene med sonden var altfor store i forhold til å ta det ubehag det innebærer å være uten den med en usikkerhet. Kommer jeg til å klare det? Jeg må fortsette å jobbe veldig målrettet med å få i meg nok næring og væske hver dag. Vi søker gjerne forutsigbarhet. Den største utfordringen er å kunne være mitt i det uforutsigbare å møte det som kommer.

Oppfølging på lokalt sykehus
Helges röst är svag och skrovlig. Det gör ont för honom att prata. En biverkan bland många andra.
- Jeg er litt forundret over at jeg etter behandlingsforløpet er ute av deres system. Det syns jeg er underlig. Det er tankevekkende at jeg ikke får noen oppfølgning videre her. Men der er klart at for mange må det bli oppfølgning av de lokale sykehusene, de som reiser langt. Det er nok et rasjonale her. Men ukene etter avsluttet behandling skal visst være de tøffeste og da har jeg ingen oppfølgning. Så dette blir en tid når du selv må ta ansvar for situasjonen. Det kunne godt ha vært et tilbud om en legetime i uken et par ganger til. Min prostata følger de jo opp på Radiumhospitalet, men ikke denne kreften.

Mange tårar
En klokka ringer. Dags för mediciner. Och näringsdryck. Och vatten. Helge hostar och harklar sig. Idag på Radiumhospitalet när vi vandrade genom de långa korridorerna kände jag en sådan ömhet för allt och alla. Det var sista gången, sista gången. Jag var så glad. Glad som ett barn. När vi gick ut ur sjukhusdörrarna (för sista gången)  med apotekspåsar i alla händer började tårarna rinna. I hissen ner till parkeringshuset rann mina tårar och Helge sa «Takk for alt du har gjort for meg». Då började tårarna strömma.
Här hemma i soffan grät Helge, stilla. Det är en speciell dag.


En verden av lidelse
Å være pasient på Radiumhospitalet er å tre inn i en verden av lidelse, unge og voksne, menn og kvinner. Noen kommer gående, noen i rullestol, noen i senger. Det er mye å ta inn og være vitne til som samtidig åpner opp for et større perspektiv. Lidelse og død. I hverdagen holdes det på avstand. Her får du virkeligheten inn på deg. Mitt i alt det rå vi ser og opplever, er det også å være vitne til en utrolig kjærlighet og omsorg. Det er fra personalet men også fra de pårørende som tar del i det som skjer.

Priviligierad
Den värsta värmen har gett med sig och Helge har sovit i sovrummet uppe ett par nätter. Hoppas han gör det i natt igen. Det är så skönt att somna och vakna med sin älskade intill. Jag är priviligierad. 

mandag 5. august 2013

Själspartners i hjärtat

Fredag morgon körde jag Helge till Radiumhospitalet. Han skulle läggas in över helgen då han inte klarade att få i sig näring på grund av illamående och att halsen blivit öm och trång efter all strålniing. När Helge gick ut ur bilen och vi kysst varandra farväl gick han några meter, stannade, vände sig om och vinkade. Gick några meter till, stannade, vände sig om. Meter efter meter fortsatte han så till han till slut försvann in genom ingången. Jag satt kvar, ögonen fylldes med tårar som sakta började rinna utmed mina kinder. Varför kändes detta avsked så starkt? Handlade det om mig, var det separationsångest? Handlade det om min medkänsla med Helge och det han skulle gå genom denna dag? Eller rörde det vid något i vår relation?

Sista cellgiftkuren

Vi sms:ade varandra så jag från kontoret kunde följa Helge, i pauser mellan pasienter. I dag var det sista(!) cellgiftkuren. Jag fick veta när han var på plats för cellgift, när han var färdig med cellgiften och gick till strålningen. Så fick han satt in sonden. En slang in genom näsan och ner till magen. Vidare till CT-röntgen för att de skulle se om den satt riktigt. Väntetider. Väntetider. Upp till avdelningen för inläggning. Efter jobbet körde jag tillbaka till Radiumhospitalet och hittade fram till avdelningen han var inlagd på. «Kan jag inte få ta med mig Helge hem»? frågade jag en sjuksköterska som tog vara på Helge. «Röntgenbilden har kommit och läkaren ska se på den», svarade hon och gjorde en handrörelse som fick mig att tro att det inte var helt omöjligt. Så fick vi veta hur sonden fungarade och information om olika näringsprodukter.

Lyckligt gift

Vi väntade, väntade. Helge åt salami med potatissallad, melon, chokladmousse och drack vatten. Han var i gott humör och skojade med alla omkring. I möte med läkaren hade hon när de möttes sagt att hon måste läsa journalen. «nej, du kan snacka med mig. Okej, du får tre minuter. « Hon frågade :» Är du gift?»  «Du ska skriva att jag är lyckligt gift.» «Är du allergisk?» «Ja». « Mot vad?» «Att inte få höra sanningen»! Den fina sjuksköterskan visade oss praktiskt hur sonden fungerade, prövade med maskinen på droppställningen. Vi fick veta hur man rensar sonden och helgens behov av slangar, sprutor, behållare och näringstillskott packades i en stor plastsäck. «Ring om det är något.» «Tack.»

Slangmannen og Rövaren
Det kändes som en vinst att åka hem med Helge. «Du är visst Britt Rövardotter», sa Helge. Men inte är jag dotter till en rövare. Jag är rövaren, herself. Helge hade haft en mycket krävande dagoch var tacksam över att inte behöva dela rum med tre andra sjuka personer över natten. Helge kan inte sova när han ligger på sjukhus. Hemma i garaget hittade han en krok att fästa i takstocken och hängde upp påsen till sonden. Näring, näring. Vi tittade lite på TV.  Jag satte på måfå några filmer på inspelning och vi gick till sängs. Helge, Slangmannen i den svala källaren och Britt Rövaren uppe.


Skrattar och gråter
Lördagen ser vi på TV och jag kopplar upp en film från i går. The Bucket List. Jack Nicholson och Morgan Freeman delar rum på sjukhus och båda har cancer. De skriver en lista på vad de önskar att få uppleva innan de dör. Så startar de med att gå från punkt till punkt. En underbar film. Vi gråter och vi skrattar.

Njuter sinnesintryck
Helge sitter mest  inne denna solrika sommar. Han ska inte vara i solen då strålningen kan missfärga huden. Faktiskt ska han inte exponera hals/kindpartiet för sol det kommande året. Jag sitter i trädgården, i solen, läser, dricker kaffe, äter smörgås med egenodlade tomater, persilja, gräslök och örter från trädgården. Plockar några jordgubbar och smultron på marken bredvid mig. Det smakar otroligt gott, njuter alla sinnesintryck. Tänker på Helge som bara känner metallsmak.


Agape
Min själ är förbunden med Helge. Den kontakt vi har är stark och vacker. Vi är själsvänner, nej mer en det, själspartners. När jag blundar och ser Helge framför mig, ser jag ett mjukt, varmt ljus. Och ett leende. Jag älskar hans kropp. Den förändrar sig, rund, smal, stark, svag, rensad av lifefood och detox, full av gift, i form och ur form. Hans själs ljus är detsamma. Mitt hjärta är öppet. Jag älskar honom och känner mig älskad av honom. Villkorslöst. Där finns inga villkor. Inga frågor.  Kärlek handlar inte så mycket om känslor. Känslor kommer och går. De kan förändras från en dag till en annan. Den kärlek jag upplever, rättare sagt lever, är mer ett tillstånd. Du är i kärlek, jag är i kärlek. Vi möts där. I våra hjärtan. Djupt i själen lever agape. De individuella själarna möter varandra och universums själ i hjärtana. I en annan språkdräkt kan agape beskrivas  som:

It’s an overflowing love which is purely spontaneous, unmotivated, groundless and creative…the love of God operating in the human heart.

Med Martin Luther King Jr.s ord.
 

lørdag 3. august 2013

Strevsomme dager

Ak, ak, strevsomme dager i kvalmebølgens grep. Derfor ingen skriving før nå. Det er vanskelig å tenke lange tanker når kvalmen har sitt faste grep om deg. 

Metall i alt 
Det startet allerede lørdag etter lunsj. Metallsmaken, allestedsnærværende i all mat, all drikke - gjennomtrengende. Å være uten smak må være ille nok, men metall i alt … Jeg har hele tiden prøvd å gå etter hva jeg har lyst til å spise;  suppe, kjøtt, fisk, cola, kjeks etc.. For to uker siden skulle jeg til helsekostbutikken. Jeg kom forbi Burger King og fikk plutselig lyst på fiskeburger - og den gikk ned! Noen ganger faller det positivt ut, andre ganger er det full stopp etter en munnfull. 

Utmattet 
Søndag var en meget utfordrende dag. Kvalmen sto helt opp i halsen. Jeg fikk i meg noen få ernæringsdrikker og vann. Ingen fast føde. Det fortsatte ubarmhjertig mandagen og jeg kjente meg helt utmattet. Jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle komme meg til sykehuset og strålingen. Igjen var Britt min trofaste ledsager på reisen. Hun nurset meg trygt og omsorgsfullt gjennom dagen. Jeg var imidlertid så dårlig at det var nødvendig med en legekonsultasjon.

Vektkontroll, blodprøver og mer medisin 
Legen var i tvil om jeg skulle legges inn for å få sonde. Vekten var noenlunde ok, et mål på hvor kritisk situasjonen er og om kroppen har nok motstandskraft til det videre forløpet. Resultatet ble en oppjustering av kvalmemedisinen, blant annet med steroider som tidligere har tatt toppen av kvalmen. Medisinen er imidlertid ikke helt uskyldig. Den kan gi magesår ved bruk over lengre tid. Nye blodprøver viste at jeg hadde litt lite natrium i blodet, men ellers ok. Vi avtalte å avvente litt, under forutsetning av at jeg klarte å få i meg minst seks næringsdrikker om dagen. Først onsdag kjente jeg en liten lettelse i kvalmen, sikkert en effekt av medisinjusteringen. Etter en god natts søvn dro jeg tilbake til infusjonsavdelingen for skylling, en forberedelse til cellegiften dagen etter.
 
Forstoppelse! 
Forstoppelse er en kjent bivirkning av den kvalmestillende medisinen. Jeg har aldri harr forstoppelse før. I min familie har det heller vært tendens til det motsatte. Men nå vet jeg hva forstoppelse er, etter en  personlig, kroppslig opplevelse! Jeg har stor medfølelse med alle som har hatt denne smerteopplevelsen. Det ble klyster to ganger. Vondt og ille, var det. Ja, det er mye man skal oppleve på denne reisen.
 
Å gå med, ikke mot
Hvordan møte kvalmen uten å bli helt oppslukt av den? Jeg forsøkte nok en gang å ikke kjempe imot, men mere å gå med. Lettere sagt enn gjort! En gammel saying sier at hvis du kjemper mot tidevannet, vil du alltid ende opp i motsatt retning, dvs. tilbake i kvalmetåken bare mer sliten og utmattet enn før. Så etter beste evne forsøkte jeg igjen å omfavne kvalmen og akseptere situasjonen som den var. Et hederlig forsøk!

Innleggelse
Ved legekonsultasjonen torsdag ble vi enige om innleggelse for sonde dagen etter. Dette for å støtte opp om det videre behandlingsforløpet, ikke utmatte kroppen, men sørge for at den får nok næring. Innleggelsen varer to-tre dager, altså over helgen.




torsdag 1. august 2013

Tungt i bröstet

Vaknar efter en dröm där Helge och jag är på resa. Vi är på väg till Barcelona, upptäcker det landskap vi färdas i och möter människor. Sakta slår jag upp ögonen och hälsar på dagen, hälsar på solen som lyser rätt in i takfönstret i sovrummet. Det har den gjort nästan var morgon denna sommar. När jag reser mig kommer en tryckande känsla i bröstet. Helge och jag är inte på resa. Tvärtom, vi har ställt in många resor de sista åren. Nu senast en Mallorca resa i september där vi skulle fira Helges brors 70-årsdag. Det är tungt att gå upp i dag. Fysiskt tungt. Jag kokar mitt morgonte,  går ut och  hämtar tidningen. När jag passerar fönstret till undervåningen ropar Helge «Hei der» och jag går ner till honom och kryper in under täcket. Med de varma nätter som varit är det mycket svalare här nere, så Helge har valgt att sova  här för att ha chans att sova så gott som möjligt.

Lyssnar på Helges hjärta
Hur har din natt varit? Hur mår du i dag? frågar jag. Helge stönar och berättar. Det är så tungt att se hur Helge sliter med illamående och trötthet. Han är konstant illamående och blir yr så fort han reser sig eller rör sig. De senaste dagarna har han sovit mest hela tiden och jag har följt honom till strålningarna. Han klarar nästan inte att sitta upp utan att överväldigas av illamående. Jag  lagar mat jag vet han gillar men han klarar inte mer än ett par skedar soppa eller lite potatismos. Jag känner mig så hjälplös. Detta kan inte jag påverka. Vi ligger i sängen och håller runt varandra.  Mitt öra mot Helges bröst, jag lyssnar till hans hjärta. Vet att därinne är det en hjärtklaff som arbetar extra och som behöver få hjälp i form av en operation med tiden. Känner en sådan ömhet för hjärtat därinne.

Överblommat
Efter sex lediga dagar ska jag i dag till mitt arbete. När jag kommer en bit på väg geneom skogen märker jag att vegetationen har totalt förändrats sedan förra veckan. Allt är överblommat, torrt och tungt mörkt grönt. Den enda blommande blomma jag ken se är rödklöver, halvt vissna rödklöver. Sist jag gick var det långt över 30 olika arter. Det är en vana jag har på stigar jag ofta går att jag lägger märke till vilka blommar som blommar och följer med floran från tidig vår till höst. Det blir som mantran där jag går och säger växtnamnen inne i mig själv. Det blir kära återseenden med vänner jag inte mött på ett år när den växten slår ut i blom. Men i dag är det mesta överblommat. Borta. För sent. Tungt i bröstet och överblommat. 
Hösten i mig
Men där är älggräs som fortfarande blommar. Några rallarrosor står vid kanten av stigen. Älgräs, rallarros.  Åkervinda som klättrar på högt gräs.. Rallarros, gullris, åkervinda. Smörblomma, åkertistel. En energi börjat sittra, det är lättare att andas. Du ser inte världen som den är, du ser världen som du är.  Renfana, rölleka. Rölleka, renfana. Det är inte överblommat. Hösten var i mig. Stannar vid tjärnen och ser på de gula näckrosorna. Ber Mariabönen. På genvägen över en åker ser en växt jag inte känner riktigt igjen. Den kan påminna om en kamomill, men liten. Gnider blad och blomma mellan fingrarna.  Luktar. Jo, det doftar kamomill. Blommorna hjälper mig till kontakt med mig själv, till den livsenergi som i morse blockerades av oro och rädsla.  Brännässla, rödklöver, vitklöver. Daggkåpa. Vitmåra. Kärleksört.

I accept relationship as my primary teacher about myself, other people, and the mysteries of the universe.