«Døden ga meg livet»

I boken “Døden ga meg livet” skriver Anita Moorjani om sin kreftsykdom, sin nær-døden- opplevelse og sin helbredelse. Etter fire år med alvorlig lymfekreft ble hun i all hast innlagt på sykehus. Organene holdt på å kollapse og legene fortalte familien at det kun var spørsmål om timer før hun ville dø. Lungene var fylt med vann og hun hadde store, væskende lymfeknuter fra kraniet og ned over kroppen. Ektemannen og familien våket over henne hele tiden. 

En annen virkelighets- og bevissthetsdimensjon

Anita Moorjani falt i koma og i den nær-døden-opplevelsen som fulgte opplevde hun en annen værenstilstand, en annen virkelighets- og bevissthets-dimensjon. I denne tilstanden ble tiden oppløst og hun gled over i en tilstand hvor alt eksisterte samtidig, både fortid, nåtid og fremtid. Hun var intimt forbundet med alt, og alt hang sammen. Hele universet var levende og gjennomsyret av en bevissthet, som omfattet alt levende i naturen og hun var selv en del av dette. I denne bevissthetsdimensjonen strømmet det inn altomfattende kjærlighet og bevissthet. Hun gled lenger og lenger inn i døden og svevde bokstavelig talt mellom liv og død. I løpet av prosessen gled hun inn i en tilstand hinsides sinnet, alle tanker, overbevisninger og fordømmelser, hinsides all frykt og over i en tilstand av ren oppmerksomhet, ren væren. Miraklet skjedde da hun var for svak til å holde fast i livet og ga opp alle tilknytninger, slapp og overga seg til døden.

Fylles med kjærlighet  
Å overgi seg til døden innebærer å oppgi behovet for å bli helbredet og i stedet være fullt og helt til stede i selve livsprosessen og ha tillit til den. Gang på gang understreker Anita Moorjani at prosessen ikke har noe med tankevirksomhet å gjøre, snarere et opphør av alle tankeprosesser og handlinger. I den bevissthets-dimensjonen hun glir inn i, blir hun bevisst at hennes liv har vært preget av en dyp eksistensiell frykt for å være den hun er, at hun har vært sin egen største fiende, full av selvfordømmelse og ute av stand til å elske og verdsette seg selv. Hun forstår instinktivt at hun er i ferd med å dø på grunn av frykten hun bærer i seg. Samtidig fylles hun av en altomfattende kjærlighet til seg selv og andre. Hun ser at det å være seg selv er det samme som å være kjærlighet, at livskraftens universelle energi er kjærlighet. I det øyeblikket hun fullstendig slipper ønsket om å holde seg i live og opplever døden, ser hun at hennes tid for å dø ennå ikke har kommet. Ordene “vend tilbake og lev ditt liv uten frykt” repeteres for henne. Livskraften og universets energi fyller henne og helbredelsesprosessen tar over. Dette er miraklet som bringer henne tilbake til livet.

Et viktig bidrag
Beretninger om nær-døden-opplevelser kan hjelpe oss til å forstå at det finnes en annen og høyere bevissthetsdimensjon, en annen virkelighet enn den vi normalt går rundt og tror er virkeligheten. Slike beretninger bidrar også til å gi oss et bevisst forhold til døden, til frykten for å dø og til den frykten hver i sær bærer på. Anita Moorjanis sykdomsprosess og reise inn i døden hjelper oss også til å forstå at dette kan være veien til livet, at vi må slippe og bevege oss inn i det ukjente og overgi oss til livsprosessen. Som del av dette står kjærligheten sentralt, som livets og helbredelsens grunn.

Livet og døden henger sammen
For mange er det svært skremmende å snakke om døden og nær-døden-opplevelser vil fremstå som uforståelige. Mange vil også avvise opplevelsene som ren fantasi. Beretninger som Eben Alexanders og Anita Moorjanis er derfor viktige, nettopp fordi det her finnes vitenskapelig bevis på eksistensen av en bevissthetsdimensjon utenfor vår vanlige oppfatning og at det er kontakten med døden som bringer livet tilbake. Livet og døden henger sammen. Et tankekors for de fleste av oss er at kontakten med døden er det som gjør at vi kan være i selve livsprosessen og leve livet i overensstemmelse med den vi er.

Det är verkligen höst nu

Höstdagjämningen har passerat. Det är helt svart ute när jag vaknar vid femtiden. Jag låg och mediterade till klockan ringde kvart i sex. Helge drog mig intill sig. Han förde min hand  till sitt hjärta. Vi låg hopslingrade, länge. Jag går upp. Njuter av mitt morgonte, Kushmi, Earl grey polish blend. Beställd på nätet från Paris.  

Morgonmöte med rådjur och får

Idag vill Helge följa mig en bit på vägen till kontoret. När vi kommer ut genom dörren står ett rådjur på gatan och ser på oss. Det står alldeles stilla och ser oss in i ögonen. Vi  står lika stilla, ser tillbaka och jag säger godmorgon och småpratar lite med rådjuret. Hon vrider på huvudet och jag tolkar det som att hon lyssnar. Efter en god stund går den sakta vidare och försvinner in genom grannens häck.Det är gryning och 4 grader. Kallt om fingrarna. Denna sommaren har varit så lång och eftersommaren så varm att det är först nu jag tar in att årstiden höst är här hellt och fullt.

Ljudet av fårbjällror. När jag ser in mellan träden bakom stängslet intill gångvägen ser jag några får skymta mellan träden. De rör sig sakta och makligt. Vi stannar vid vattnet. Idag är det många änder här. Tidigare har det vanligen varit många änder här, men den här sommaren har devisst varit någon annanstan. Men nu är de här. Det står rök ut av våra munnar när vi framsäger Mariabönen, första morgonen med små moln vid utandning. Hösten är verkligen här. Helge går med mig nästen hela vägen. Vi småpratar, tar in intryck och fotograferar. 

Behov att rensa ut

Jag har nu för tiden ett sådant behov för att ordna, göra mig av med ting, rensa ut, kasta, ge bort. Sista veckan har det varit böcker. På kontoret är det många böcker jag inte behöver längre. Ett par hundra böcker har hittils sorterats ut. Men jag har också återfunnit några pärlor. Idag fann jag Martin Bubers Jag och Du, första gången publicerad 1923. 

Kärlek er ett tillstånd
Jag blir till i förhållande till Duet; i det jag blir till som Jag säger jag Du. Allt verkligt liv är möte.Jag tänker att mitt förhållande til vad kärlek är har ändrat sig. Tidigare tänkte jag att kärlek var känslor jag kunde ha eller inte ha, som jag kunde uppleva eller inte uppleva. Jag trodde att kärlek var knuten till personer. Nu förstår jag att det är något jag själv kan skapa, medskapa, att jag kan ställa mig öppen till kärleken där den visar sig. Att jag kan uttrycka den där jag har möjlighet. Kärlek är ett tillstånd.Martin Buber skriver om kärleken: Känslor ”ägs”; kärleken äger rum. Känslor bor i människan; men människor bor i sin kärlek. Detta är ingen metafor utan verkligheten: kärleken är inte bunden till Jaget, så att den bara har Duet till ”innehåll”, till föremål; den är ”mellan” Jag och Du. Jag har läst det tidigare och tyckt det var vackert, men jag har nog inte förstått det, inte förstått dimensionen av det hans ord beskriver.

 

Behandlingen har gitt resultater

Mandag morgen var det kontroll med CT skanning på Rikshospitalet. Litt spent. Å gå inn døren på Rikshospitalet kjentes litt trist. Noe i meg ville ikke være pasient, bare være frisk og ubesværet. En protest eller motstand. En del av meg forstår fortsatt ikke helt hvordan dette kunne ramme meg. Jeg har levd rimelig sunt, spist sunn kost supplert med kosttilskudd, utrenskninger, hvetespirer, brokkolispirer, grønne drinker og basisk vann i mange år. Jeg har vært måteholden med alkohol, helst et glass rødvin, tatt ulike helsebringende behandlinger, sørget for mosjon etc. I tillegg har jeg brukt hundretusener på egenterapi og likevel... Hva var det Per Fugelli sa? Sykdom er demokratisk, den treffer potensielt alle. 

Frykt for døden
Til tross for at jeg har forsøkt å leve sunt er det som om en skygge har vært med meg gjennom hele livet: Døden og frykten for døden i alle dens fremtredelsesformer, sykdom… Jeg opplever at jeg fortsatt har en vei å gå når det gjelder frykten og dens rolle i livet mitt. 

Undersøkelser og ventetid
Tirsdag var jeg til nok en undersøkelse på Rikshospitalet, en scoop-undersøkelse med kamera gjennom nesen og fram til tumorområdet ved tungeroten. Jeg valgte å gjøre dette uten bedøvelse fordi det gir meg ubehag. Det gikk fint. Så var det ventetid igjen, ventetid for samtale med overlegen om undersøkelsene. Jeg ventet i to timer. Det er vanskelig å forstå hvordan sykehuset er organisert. Status for behandlingen så langt er at stråleterapi og cellegift har hatt effekt. Det var positive forandringer, men overlegen rettet oppmerksomheten mot et sted rundt hodetumoren på venstre side av tungeroten. Her kunne være en rest, eller arrvev som følge av strålebehandlingen. Det var vanskelig å bedømme ut fra CT bildene og etter så kort tid. Strålebehandlingen virker fortsatt og det kan også være en del av bildet. Avtalen ble ny PET skanning om seks uker for å fastslå nøyaktig status. Seks uker, med mindre symptomene forverres i mellomtiden. Hvis det fortsatt er kreft igjen, vil legen innstille meg til operasjon. 

Varm av takknemlighet
Britt var med meg hele tiden og hjalp meg å stille utdypende spørsmål. Vi er fortsatt på reise sammen og jeg blir varm av takknemlighet for at hun er mitt reisefølge på denne vanskelige reisen.

Livet normaliseres

Etter omstendighetene er formen er fortsatt god. I forrige uke svømte jeg 1000 meter to ganger. Wow! Det tok lengre tid enn vanlig, men jeg er i gang. Jeg elsker vann og svømming. Helst havet og saltvann, men svømmehall er bra for mosjon. Vannet, å la seg omslutte, bli ett med vannet og kjenne at kroppen glir gjennom det. Lyden og musikken. Jeg er gammel svømmelærer og vet noe om betydningen av svømmeteknikker. Det som gjør at kroppen mer finstemt kan gli gjennom vannet med mindre motstand, mer avslappet. Du og vannet, stille. Svømming som en meditativ øvelse. Og badstu etterpå. 

Cafe og bokhandel
Fredag dro Britt og jeg inn til Oslo. Første tur til byen på flere måneder. På bytur med sin elskede. Vakkert, nært, herlig. Solen skinte og selv på en formiddag var det liv og mennesker i byen. Vi skulle handle litt og selvfølgelig hygge oss. Vi elsker å gå i bokhandler og se hva som har kommet av nyheter innenfor skjønn- og faglitteratur, poesi, filosofi og spiritualitet. Da vi kom ut fra Tanum bokhandel hadde vi kjøpt fem bøker og gledet oss til å kaste oss over dem. Å spise ute har det blitt lite av denne sommeren, så vi spiste lunsj på en cafe på Kirkeristen. Herlig å kjenne seg mer vanlig, å gjøre helt vanlige ting igjen. Britt tok en salat og jeg en hjorteburger med salat. Mine smaksløker er fortsatt ikke intakt, men gode nok til å smake at det var hjort. Hjemme igjen kastet jeg meg over den nyinnkjøpte boken til Eben Alexander: “Himmelen finnes”.  Britts valg ble “Love 2.0” av Barbara L. Fredrickson. 

«Himmelen finnes»

Boken handler om en nevrokirurgs nær-døden-opplevelse i forbindelse med at hjernen hans ble angrepet av en sjelden bakteriell meningitt. Sjansen for å overleve var nesten lik null. Han responderte ikke på store doser antibiotika og legene på sykehuset trodde ikke han ville overleve. Gjorde han det, ville det i tilfelle være som svært hjerneskadet. Hans familie våket over ham døgnet rundt. Et mirakel skjedde og etter syv dager i koma våknet han. Mens han var i koma viste de medisinske undersøkelsene at hjernen var sterkt angrepet, spesielt neokorteks som har med tenkning og analyse å gjøre. Denne delen var helt ute av funksjon, altså ingen hjerne til å prosessere tanker og forestillinger. Til tross for dette kunne han i ettertid fortelle om en fantastisk reise ut av denne verden og inn i en annen, høyere dimensjon, en guddommelig virkelighet, storslått og full av kjærlighet og bevissthet. I denne virkeligheten er vi alle forbundet, uten begynnelse eller slutt. Det guddommelige er fullt til stede i hver eneste partikkel i universet og i oss, noe vi ikke kan fatte med vår vanlige virkelighetsoppfatning og vitenskap. På bakgrunn av sin opplevelse anser Eben Alexander seg som et levende bevis på at himmelen finnes. Det spesielle med forfatteren er at han som nevrokirurg viser at hjernen hans ikke var i stand til å fabrikkere disse opplevelser i den komatøse tilstanden fordi det ikke var noen aktivitet i neokorteks. Hans opplevelser ligger helt utenfor den medisinske forståelses- og referanserammen. Med sin bok ønsker han å vise at det finnes en åndelig dimensjon, en guddommelig virkelighet, som er uendelig og storslått. Vi er alle en del av denne virkeligheten, men den er vanskelig å fatte med vår vanlige bevissthet.

Ventetid

Det er igjen ventetid. Tid for kontroll i neste uke. CT skanningen skal gi svar på hvordan behandlingen har gått. Jeg skal også ha en undersøkelse med kamera gjennom nesen og ned i halsen for å se hvordan munnhulen og tungeroten ser ut nå. Dette kjennes i overkant spennende. Redd? Ja, jeg kan kjenne en viss frykt og uro i kroppen. Frykten er ikke overveldende. Jeg øver meg fortsatt på å akseptere situasjonen som den er, overgi meg til den og være til stede. Det betyr å stå i situasjonen, stå i det å ikke vite, stå i det ukjente, naken og sårbar.

Å slippe kontrollen

Utfordringen er å ikke ha kontroll, kontroll over hva livet vil bringe. Det å ikke vite hvilke utfordringer som inntreffer og hvordan de påvirker oss. Ut fra den erkjennelsen kan vi gradvis slippe våre forsøk på kontroll og gi plass for åpenheten for det ukjente. Hva er det som ligger bak våre forsøk på å kontrollere livsprosessen? Det er som vi har en ukjent ledsager med på vandringen gjennom livet, slik poeten John O’Donohue snakker om i sin bok Anam Cara. Ledsageren er alltid til stede som en skygge og påvirker våre tanker og følelser. Alltid til stede og nærværende i alle våre relasjoner og situasjoner: Døden!


Frykt for døden
Døden har vært nærværende i mitt liv så lenge jeg kan huske, ofte som noe skremmende knyttet til familiemedlemmers død. Jeg opplevde også at tre skolekamerater døde da jeg gikk i 7. klasse. I det daglige kan vi forsøke å holde døden på avstand, mer eller mindre bevisst. Vanligvis forestiller vi oss døden som avslutningen på livet, som den fysiske død. Ikke døden i dens mange former og forkledninger når vi føler oss såre og sårbare, er skrøpelige og lider, i vår usikkerhet, negativitet og destruktivitet i forhold til oss selv eller andre. Alt sammen bundet i den grunnleggende frykt for døden i alle dens former og farger. For de fleste er døden en fremmed, til tross for at den hele tiden er med oss på vår livsreise. Som frykt! Den frykt som også blir en frykt for livet, væren. 

Den store spirituelle død
Å erkjenne og bli bevisst døden er en vei til å la vårt virkelige selv tre fram, til væren, til kilden. Innenfor de spirituelle tradisjoner snakker man om “Den store spirituelle død” som veien til opplysningen og et sant selv, det selvet som er forbundet med kilden. Som prosess er den store spirituelle død den bevisste forberedelse på å dø, på å slippe alt som hindrer oss i å leve og dø, alle våre identifiseringer og investeringer, vår misunnelse, stolthet, skyld og skam, bitterhet, krenkethet etc. Å slippe fullt og helt er ikke noe vi kan tenke oss fram til intellektuelt. Å dø før vi dør, den bevisste død, er noe vi må oppleve og erfare gjennom å slippe og skape et tomt og åpent rom i vårt hjerte. Bak vår framtreden og vårt forsvar synes det alltid å være en dyp lengsel etter å slippe og løse opp i det som hindrer oss fra å være fri til å være den vi er, til det autentiske selv. Det åpne hjerte er veien. Å åpne hjertet er å åpne for kjærligheten til oss selv og andre og stole på at det bærer og holder oss. Å dø før vi dør er veien til å omfavne vårt liv fullt og helt, veien til kjærligheten, veien til livskilden, veien til det guddommelige.

Hjärtan – levande och inte längre i livet

Jag vill skriva om det som berört mig mest det senaste dygnet. Det har varit att jag och Helge har varit på kafe, tillsammans, för första gången på många månader. Vi gick till och med, samma kväll, på föredrag. Sedan har möten med andra hjärtan berört.

En hyllning til ofullkomligheten
I går kväll var jag och Helge på litteraturhuset i Oslo och lyssnade på Per Fugelli. För er som inte känner till honom, i Sverige, kan jag säga att han är en folkkär debbatör, läkare och professor i socialmedicin. Han har de senaste åren offentligt delat att han har cancer och levt med döden, nära.Hans senaste bok lanserades igår: Journalen. Hans förra bok Døden, skal vi danse följde hans liv med utforskande kring döden och egen sjukdom, fram till april 2010. I Journalen får vi följa honom i dagboksform fram till i vår. Under den tiden har han behandlats, varit “cancerfri” fått nya svulster, operationer, nya svulster, behandlingar. Han sa i går att nya svulster i lungan nyligen upptäckts. Per Fugelli berättade om vad cancern betytt för honom på gott och ont. Hans sa att något positivt med att vara sjuk kan medföra en befrielse från föreställningen att vi ska vara så perfekta. Alla masker vi bär. Vi har möjligheten att bli sanna när vi drabbas av sjukdom, när döden gör sig påmind. 

Döden är demokratisk
När min käre bror Sven fick en aggressiv, obotlig prostatacancer före 50 års ålder sa jag till honom att det var så orättvist att han skulle drabbas. (Jag tänkte då på att han aldrig rökt, inte druckit alkohol, motionert och idrottat, varit snäll och ansvarsfull.) Han svarade: Cancer är rättvis. Alla kan drabbas. Fattig, rik, ung, gammal, oavsett hudfärg, kultur, religion. Det gör ingen skillnad. Det var ett nytt perspektiv för mig.

Døden er demokratisk, sa Per Fugelli i går. Vi ska alla dö, det har vi gemensamt. Utan undantag. Om vi är mer medvetna om detta i våra liv kan det vara en demokratisk kraft i samhället. Hans bok är en personlig beskrivning men också ett uppgör med hälsoväsen och politik. Han står och har stått där, klar till kamp för det han tror på, har kunskap om och känner är riktigt. Per Fugelli har med mod, medmänsklighet och varm humor talat sig in i många norska hjärtan. Han har fortfarande mycket att säga. Och vi lyssnar. 

Resan mot livets slut
I dag fick jag veta att Kristian Gidlund är död. Han dog i går. Jag sitter och skriver med ett tänt ljus bredvid mig, sorgfylld och tacksam över att han förmedlat sin väg med sjukdom och kommande död på ett så unikt och konstnärligt ärligt sätt.Jag har läst hans blogg, i kroppen min, sedan i sommar då jag och Helge av en tillfällighet slog på radion i bilen på väg hem från vårt Lyr. Vi fick sällskap på resan av en röst som berörde, skakade om, var så sann och poetisk att tårarna strömmadeoch strömmade. Rösten var Kristians, en 29 år gammal, journalist och musiker,  med obotlig cancer och visshet om att han snart, mycket snart skulle dö. Hans bok kom ut på sensommaren:
I kroppen min. Resan mot livets slut och alltings början. Jag blev så berörd av den unge mannens vilja, kamp, sorg, förtvivlan. Han brottades med det oundvikliga. Som han inte ville. Och som han brottades. Naket, poetiskt, vackert. Med ett kroppsligt språk, med ett själens språk.

Familjen har skrivit på hans blogg:“Kampen har varit hård och på alla sätt ojämn. Men vad hans fiende inte visste var att den angripit en människa med ett mycket stort hjärta som rymde oändligt med kärlek till de sina. Det hjärtat var även fysiskt starkt och lät sig inte besegras utan kamp.”

Kristian Gidlund:

Vid vägens slut
“Så föll ett regn genom trädgården.

 Och jag gick ut för att stilla en oövervinnelig törst.”

Bedre og bedre dag for dag!

Jeg er fortsatt inne i en god utvikling.  Jeg prøver meg på forskjellig slags mat, men det er ikke så lett når maten ikke smaker som den pleier. Noen ganger blir det OK, andre ganger helt feil. Jeg vet aldri med sikkerhet om det treffer. Sårheten i halsen er fortsatt til stede. Jeg tåler ikke varm mat fordi den brenner i halsen og setter meg flere dager tilbake. Det blir derfor mest lunken mat. 

Trening og behandling
Jeg prøver å være målbevisst med hensyn til å bygge opp formen. Hver dag går jeg en times tur og i går svømte jeg faktisk 500 meter i svømmehall. Det var et stort framskritt. Etterpå var jeg hos osteopat, som jobber forsiktig med å myke opp vevene som er skadet av strålingen. Dette skal øke blodtilførselen og hindre fremtidige arrdannelser, som kan gi smerter og problemer.

Fremtiden fortsatt usikker
Jeg vet ennå ikke hvilken effekt strålebehandlingen og kjemoterapien har hatt. Lymfeknutene har blitt atskillig mindre, men jeg får ikke svar før 23. september. Da skal jeg til CT skanning av hode og hals. Jeg har imidlertid en følelse av at jeg har klart meg bra så langt. Mange av de som gjennomgår det samme som meg har slitt mye mer.   

Culevit
Under hele undersøkelses- og behandlingsforløpet har jeg tatt et kosttilskudd som heter Culevit. Det er utviklet av en ungarsk biokjemiker og inneholder bare stoffer som naturlig finnes i kroppen. Dette har vist seg å ha en god effekt på kreft og tumor. Min ekskone gjorde meg oppmerksom på Culevit. Hun brukte dette ved behandling av samme lidelse og kunne spise fast føde hele tiden, noe som ikke skal være mulig. Hvis du er interessert i Culevit, kan du søke det opp og lese mer.

Aksept og overgivelse
Hele sykdomsperioden har jeg prøvd å ikke kjempe imot, ikke gå i krig med sykdommen eller behandlingen. Jeg har snarere forsøkt å akseptere situasjonen som den er. Mer i retning av å si “ja” i stedet for “nei”. Flere ganger har jeg kjent at en del av meg absolutt ikke ville være i situasjonen, kjent den som en nesten uutholdelig vandring i sjelens mørke natt. Gang på gang har jeg opplevd at jo lenger jeg kjempet imot, jo lenger ble jeg i smertetilstanden. Hver gang har jeg opplevd at jo mer jeg slipper motstanden, aksepterer og overgir meg til den, jo lettere blir det. Aksept og overgivelse til situasjonen som den er. Det er da kontakten med kilden, livspulsen og sjelen finner sted.

Noe annet enn å tenke positivt
Å akseptere situasjonen som den er, er noe annet enn «å tenke positivt». Dette er en «saying» som brukes overalt i samfunnet, i private relasjoner og i arbeidslivet. Mitt inntrykk er at begrepet brukes nokså ukritisk og ubevisst. De fleste vet egentlig ikke hva det betyr og klarer ikke å følge rådene de gir andre. Å tenke positivt er antitesen til å tenke negativt. Positiv og negativ er poler innenfor samme forståelsesramme. Det betyr at man alltid vil sammenlikne det ene med det andre. Når noe er positivt, vil noe annet være negativ og via versa, i en evig dans som sinnet har skapt. Sinnet er forførende og en lettvint og ubevisst bruk av “å tenke positivt” vil ofte føre oss bort fra situasjonen som den er. Det kan bli en tankeflukt, en motstand mot å være i det som er, ja en motstand mot å være den vi er. Kanskje en lettelse der og da, men det vil forbli en flukt fra det som er, fra væren.

For å illustrere det absurde i kravet om å tenke positivt, forestill deg et øyeblikk en pasient som kommer til psykologen fylt av sorg og smerte. Når psykologen hører på pasienten, ber han vedkommende om å se ut av vinduet og legge merke til hvilken vidunderlig solskinnsdag der er. Hvis psykologen ikke kan være i det som er og som pasienten kommer med, flykter han selv ut i solskinnsdagen og ber pasienten bli med.

Anita Amoorjani
For meg transcenderes polariteten mellom positiv og negativt ved aksepten og overgivelsen til situasjon, til det som er. Her skapes et rom av væren hvor selve livsstrømmen har sin kilde. I den reservasjons- og betingelsesløse overgivelse er du ett med den sanne kilde som forener, integrerer og transcenderer. Jeg er helt på linje med Anita Amoorjani når hun sier:

“Being true to ourselves is more important than just trying to stay positive”

Bevisstheten er da forankret i dypet av kilden og i kildens energistrøm. Herfra kan livspulsen strømme med all sin kreativitet og visdom. Selv når du befinner deg i en alvorlig sykdomssituasjon vil aksepten og overgivelsen bringe deg til livskilden, væren i dypeste forstand. Dette fordrer en kjærlighet til sannheten. Først da resonerer vi med kilden og kildens energi, med…

Over i en ny fase

Smertene i halsen blir stadig mindre og jeg kan drikke næringsdrikker og annet flytende uten større problemer. Området som har vært bestrålet er fortsatt sårt og vondt. Som regel blir det verre når jeg forsøker meg med brødskiver og annen fast føde. Det virker som sandpapir og river såret opp igjen. 

Plagsomme bieffekter

Å spise brød og lignende er også vanskelig fordi spyttsekresjonen er begrenset som følge av strålingen. Tyggingen stopper fort opp fordi maten blir som størknet sement i munnen. For å få spyttsekresjonen i gang tygger jeg tyggegummi flere ganger om dagen. Jeg har forstått at dette kan ta tid, noen ganger lang tid. Jeg har også forstått at det i noen tilfeller aldri blir bedre og at begrenset spyttsekresjon er noe man må leve med. Ting man tar for gitt, som for eksempel vanlige kroppsfunksjoner, er plutselig ikke selvsagt lenger. Det er vanskelig å ta inn! Jeg forsøker å ikke bekymre meg altfor mye, men å  ta et skritt om gangen og ha tillit til prosessen. Stråling er uomtvistelig potent og stråleskader er en del av prisen du betaler. I et så sårbart område som halsen, tungen og munnhulen kan stråling få store bieffekter. 

Dårlig stemme og lite smak

Stråling av tungeroten får også konsekvenser for stemmebåndet. Selv om jeg har kjent meg veldig sår og i perioder ikke har kunnet snakke, bare hviske, har jeg vært heldig så langt. Stemmen er på vei tilbake. Den er klarere og mer kraftfull. Hvis jeg anstrenger meg for mye, mister jeg stemmen. Også smaken er skadeskutt. Metallsmaken har delvis forsvunnet, men jeg har ikke noe særlig smak. Jeg kan fornemme at det smaker banan, tunfisk eller cola, men der stopper det. Det sies at det kan ta lang tid å få smaken tilbake. Jeg har satt meg fore å prøvespise det jeg makter og bruke minnet om smaken. Det hjelper noen ganger. Men smak betyr mye i dagliglivet. Det gjør at vi kan se fram til og glede oss til et måltid, det å være sammen om et måltid. Uten smak er det liten glede i måltidet og det kan være vanskelig å lage mat når du ikke kan prøvesmake underveis.

Hvor går jeg nå?
Jeg er i en prosess med symptomlindring og det har ikke bare vært lett. Psykologisk har jeg periodevis kjent meg svært rastløs og urolig, følelsen av å være i et tomrom. Det har vært vanskelig å meditere og falle til ro, og vanskelig å få tak i hva denne uroen betyr. Jeg opplever at jeg er over i en ny fase. Mindre smerter og mindre ubehag, men samtidig kastet ut i et tomrom! Hva nå? Hvor går jeg nå? Det kjennes som en overgang! 

Tankeflow
Jeg kjenner at tankene presser på, masse tanker. Jeg vet med mitt gode hode og lange erfaring at svaret ikke kommer ved tanker og grubling. Likevel presser tankene på og hungrer etter svar, tankesvar. Jeg hungrer etter å tilfredsstille en sult jeg vet ikke kan tilfredsstilles ved svar eller forløsning i tankene. Tankeflowet vil bare skape enda flere tanker, og tanker kan jo ikke overskride seg selv, ikke transcendere. Det er en utfordring å bare stå i den kroppslige uroen og rastløsheten. La det stå å vibrere uten å gjøre noe med det. Bare se og oppleve med full oppmerksomhet. Bare se og observere tankemønstre og følelser, skape et rom av oppmerksomhet og stilhet  rundt det. Kroppen og kroppsfornemmelsene er veien inn til en dypere fornemmelse av det som skjer. Jeg lytter i et oppmerksomt nærvær til kroppen og for hver gang er det noe som letter og forankrer meg i nuet.