onsdag 3. juli 2013

Walk the line

Jeg var tidlig oppe sammen med Britt og fikk gjort min morgenmeditasjon og Quigong. En sval sommermorgen møtte oss på veien gjennom skogen. Vi lot stillheten fylle rommet, den stillhet som forblir uforstyrret av alle naturens lyder. Stillheten som fyller rommet mellom to sjeler, som kjenner seg verdsatt og elsket av hverandre. Den kjærligheten som ikke behøver overflødige ord, som bare er.

Å føle seg elsket

Det har tatt meg mange år å virkelig ta inn denne kjærligheten, at jeg er elskverdig og elsket. Det ble først mulig gjennom relasjonen til Britt. Og vi har virkelig jobbet for det! Det har absolutt ikke kommet gratis. Min oppvekst ga meg ikke en følt opplevelse av ubetinget kjærlighet. Jeg tror ikke mine nærmeste egentlig visste hva kjærlighet var. Når jeg ser meg tilbake ser jeg at deres livs kamper og konflikter, deres smerte og lengsler handlet om avvisning og uoppfylt kjærlighet.

Konflikt mellom kropp og hode

Det nærmet seg stråletiden. Jeg kjente en konflikt i meg. Kroppen protesterte og ville ikke av gårde, mens hodet sa jeg skulle. Det var rart å være oppmerksom på denne spenningen, eller konflikten mellom kropp og hode. Det var som om kroppen bare sier nei, nei, ville løpe bort og gjemme seg, flykte. Som om den sa at dette er for hardt, altfor vondt og smertefullt. Forstår du ikke at jeg er redd? Hodet meldte seg med overtalelse, fornuft og sa at nå må du dra. Ordene fra legen på Drammen sykehus kimte i hodet mitt: Hvis ikke du tar stråling, dør du! Hodet vant til slutt.

Skjør og redd
Strålingen denne tredje dagen var ekstra hard. Stråling av flere områder. Det kjennes allerede mens strålingen pågår. Det har begynt å svi. Litt kvalm er jeg også. Er det rart at kroppen protesterer? Hodet forteller meg at man skal være sterk for å være pasient. Det handler kanskje om å utvikle mot til å gå gjennom alt det vanskelige? I morgen venter ny stråling, legetime og forberedelse til cellegiftkuren. Jeg kjenner meg skjør og redd. Og det har så vidt startet!



2 kommentarer:

  1. Oh, my heart goes out to you, dear Helge, from where I am right now in Pasadena. Hugs, hugs, hugs from Marit

    SvarSlett