Giftdrama

Jeg skrev ikke på bloggen i går. Kvalme som følge av cellegiften tok over og gjorde kroppen til en ufrivillig deltaker i et giftdrama. Kvalmestillende medisiner tok noe av toppen og gjorde at jeg med en målrettet innsats fikk i meg noe mat selv om all sultfornemmelse var borte. Cellegiften plasserte så en “hette” på hodet mitt og gjorde det vanskelig å tenke lange tanker.

Cellegift
Jeg kjente det kort tid etter at sykepleierne hadde satt posen med cellegift i gang og dråpene begynte å dryppe.  Et fremmedlegeme kom inn i kroppen. Senere kom metallsmaken på tungen og snurringen i hjernen. Jeg gikk inn i en meditativ tilstand. Pusten, stillheten, det stille rom i meg, tok inn at denne giften faktisk er noe som skal hjelpe meg videre. Infusjonen tok fire timer. Så var det pause og siden stråling. Jeg så meg i speilet da jeg kom hjem: Den gulgrønne farge i huden viste at  giften var i meg.

Lidelsens verden
Bygningene på radiumhospitalet er fra 60-tallet og er i seg selv lite innbydende. Det er trangt, nedslitt og dårlig luft. Personalet er derimot meget omsorgsfulle. Jeg satt alene på venterommet på infusjonsavdelingen. Etter hvert kom flere til. Å gå inn døren på Radiumhospitalet er det samme som å tre inn i lidelsens verden. Her samles medmennesker som representerer hele spektret av kreftlidelser. Det kan være ganske overveldende og skremmende å se alt dette. Unge som eldre, du ser det i blikket, smerten og lidelsen. Ansiktet kan ikke smile fritt lenger, øynene og blikket er vendt innover. Det har søkt ly i en ensomhet og isolasjon under kreftens realitet.

Skam?
Vi bærer alle lidelsen på vår egen måte. Likevel synes det å være mange fellestrekk. Blikkene jeg møter på venterommet på infusjonsavdelingen er korte og nedslått. Er det blyghet, sjenanse eller  kanskje skam? Det som gjør det vanskelig å vise smerten og lidelsen. Skammen som bærer på hemmeligheten, “at det er noe med meg,” som ikke skulle være der. Personlig har jeg arbeidet mye med å få tilgang til og uttrykke dette hemmelige “noe”, som rommer fortrengte og bortgjemte følelser, tanker og fantasier som ikke skulle vises verken for andre eller meg selv.