Hvor er horisonten?

Horisonten? Det punktet, den linjen du forsøker å feste blikket på når du skal stake ut kursen. De siste dagene har det vært vanskelig å se horisonten på grunn av kvalme. 

Pasientens hverdag

Torsdag var det blodprøver for å måle om cellegiften kunne infuseres. Det er ferietid og vikarer og den unge piken bommet på første stikk og forsøkte å vri nålen rundt i håp om å få noen dråper. "Ingen fare, men nå må du skyte blink neste gang", sa jeg. Hun var litt nervøs og spurte om dette hadde skjedd før, noe jeg avkreftet. Så bommet hun igjen og forsøkte fortvilet å få ut noen dråper. Hun var fortvilet. “Jeg er lei meg, men får det ikke til og må hente en annen". Hun forlot åstedet nokså skamfull. Snart kom en ung, smilende mann. Jeg skøyet litt med ham: “Du får se om du finner flere årer det går an å stikke i og så treffe blink”. Han bare lo. Sikkert satte han nålen i, og vips var blodprøven tatt. Den unge, ulykkelig vikaren kom tilbake. Blikket var skyldbetynget. Hun så ned. "Jeg beklager virkelig”. “Ingen fare, du ser at jeg stadig er i live!" Et smil bredte seg over ansiktet hennes. Dette hører også med når man er pasient.

Alt smaker metall

Det gikk fint det første døgnet etter cellegiften. Så kom reaksjonen. Underlig å kjenne hvordan noe som ikke er deg, men som er i deg, tar over kroppen. Giften. Det første jeg la merke til fredag var at nesten alt smakte metallisk. Selv den deiligste fiskesuppe. Jeg bestilte alkoholfri øl til maten. Den ble stående urørt. Te som jeg elsker, smakte plutselig bare metall. Kaker, sjokolade etc., nei bare metall.

Hjemløs
Men det verste var selvfølgelig kvalmen. Den tiltok utover lørdagen. Mye søvn og mye kvalme. Jeg var sjøsyk hele veien hjem fra Lyr. Mandag var den verste kvalmedagen så langt. Det var en kamp å gå til strålingen to ganger. Jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare det! Og jeg vet nesten ikke om jeg hadde klart det uten hjelp fra Britt, som kjørte, deltok og strøk meg over ryggen. Kvalme setter kroppen i alarmberedskap med fare for å kaste opp hele tiden. Følelsen av å være jaget. Ingen steder å falle til ro, ingen steder å finne hvile. En tilstand av hjemløshet. Det blir en overlevelseskamp, som jeg hele tiden prøver å slippe for å gi meg over. En vandring i sjelens mørke natt. Hvor er du sjel???

Skrekkscenarium
Jeg gikk med tunge skritt over mållinjen til strålerommet. Måtte be om ekstra tid før jeg skulle ta på masken, for jeg var redd jeg ville kaste opp. Hvilket skrekkscenarium. Menneskene rundt meg var omsorgsfulle og nydelige. De strøk meg lett over skulderen og ba meg ta den tiden jeg trengte og forsikret meg om at de kom med en gang hvis jeg trykket på ballen jeg fikk i venstre hånd.

Nye krefter
Etter strålingen fikset de en legekonsultasjon til meg. Ny lege, selvfølgelig, men fin og omsorgsfull. Han skrev ut nye kvalmestillende medisiner og undersøkte en hevelse på venstre side av halsen. Mandag kveld ga kvalmen seg, men jeg klarte ikke å spise nok den dagen. Alt ga oppkastfornemmelse. Tirsdag var bedre og jeg gikk til strålingen med nye krefter. Hadde til og med drukket og spist nesten normalt selv om ingen ting smakte, eller smakte metall. Til kvelds ble det blomkåls-purre-suppe. Lunken, ellers får vondt i halsen.