Hjem fra Feiring - atskillig sprekere!

Den første weekenden jeg var hjemme under oppholdet på Feiring, var Britt i Stockholm for å veilede to psykologgrupper. Jeg var alene fredagen og brukte kvelden til å lese i noen gode bøker, tenne ild i peisen og riktig kjenne på at jeg var hjemme i huset. 

The Death of Religion and the Rebirth of Spirit
Jeg leste blant annet i en bok av J. C. Pearce med tittelen “The Death of Religion and the Rebirth of Spirit”. Undertittelen er “A Return to the Intelligence of the Heart”. Dette er en meget interessant bok som tar for seg hvordan vestlig kultur med sine religiøse og politiske maktstrukturer forbød andre spirituelle bevegelser for å predikere og kontrollere menneskemassene. Pearce hevder at vitenskapen slik den siden har utviklet seg, er en forlengelse av det han kaller maktens proteksjonistiske fundamentalisme og har fortsatt der religionen slapp. Et av virkemidlene religionen brukte var å demonisere kroppen på bekostning av sjelen og skape en krigstilstand mellom kropp og sjel. Pearce stiller spørsmål om framskritt og utvikling, noe han ser som uttrykk for et slags tvangsmessig behov for prediksjon og kontroll. Han viser hvordan dette utvikles samtidig som det skapes en samfunnsmessig sosial karakter, som er sin egen verste fiende. Pearce mener at vi på denne måten er fanget i en vond spiral, hvor vi hele tiden skaper vår egen undertrykkelse, gjerne under fanen “framskritt”. Han ser også dette som en del av utviklingen av ego som samfunnsmessig karakterstruktur. I egoutviklingen har vi gått til hodet. Når vi forholder oss til livet fra hodet og ikke fra hjertet, skapes en destruktiv og kaotisk kultur, noe vi ser mange eksempler på i verden. Pearce ser imidlertid muligheter for å løse opp i disse strukturene ved å vende tilbake til hjertets intelligens og la dette guide oss framover. 

Dette var bare en smakebit på Pearce og hans meget interessante bok, og jeg vil helt sikkert komme tilbake til den i senere innlegg.

Nære relasjoner og gode samtaler 
Lørdag fikk jeg besøk av min datter og hennes knapt to år gamle sønn. Det var herlig med liv i huset og jeg hadde en nydelig dag sammen med en aktiv og livlig gutt, som bare bobler av liv. Vi spiste god mat og jeg hadde fantastisk fine eksistensielle og spirituelle samtaler med min datter helt til vi oppdaget at klokken hadde passert midnatt. Jeg gikk i seng med en dypt følt takknemlighet over relasjonen og samtalene.  

Undersøkelser og fysisk trening
De følgende tre ukene på Feiring fortsatte treningen. Fordi jeg hadde så høy puls fikk jeg et apparat og noen elektroder på brystet samt en blodtrykksmåler for registrering i 24 timer. Heldigvis var alt bra. Registreringen ble fulgt opp med en grundig ultralydundersøkelse av hjertet. Alt fungerte fint og hjerteoperasjonen ble beskrevet som vellykket. Det var ingen lekkasje, klaffen slutter helt tett og det var ikke vann rundt hjertet. Jeg var meget glad og lettet etterpå. Med dette var det grønt lys for videre fysiske trening. Det kjentes utrolig godt å få kroppen i gang igjen. Treningen er også er en opptrening av hjertet etterat det ble sydd og satt inn en ring. Det var en lettelse å se at pulsen begynte å gå nedover i takt med treningen. Nå nærmer jeg meg en hvilepuls på 70. Jeg må berømme dyktige idrettspedagoger og sykepleiere som ledet den fysiske treningen. Vi hadde ulike økter med spinning, styrke-, intervall- og kondisjonstrening. En del av aktivitetene foregikk ute i den varme høstluften. Å kjenne at jeg tålte treningsopplegget og at kroppen fungerte, var vidunderlig. Jeg kjente framgangen dag for dag. Den innledende belastningstesten viste at kondisjonsnivået mitt lå i underkant av 80 % av det som er normalt for alderen. Da oppholdet var slutt kjentes det ut som jeg var nærmere normalnivå. I avslutningssamtalen fikk jeg beskjed om at jeg kan trene uten restriksjoner. Feiring anbefaler et opplegg på tre til fire timer fysisk aktivitet/trening i uken.

Flotte mennesker
Oppholdet på Feiring varte i fire uker og den siste uken var det godt å vite at det nærmet seg  hjemreise. Jeg møtte mange herlige mennesker i min gruppe, alle med fokus på hjertet og den  eksistensielt nye situasjon de var i. I slike settinger blir ikke det ytre livet så viktig, heller ikke pengene i banken, flotte biler etc. Alle hadde fokus på sin hjertelidelse og hvordan de skulle leve livet på en meningsfull måte. Takk til alle dere i gruppen og takk til alle flotte medarbeidere på Feiringklinikkens hjerterehabiliteringsavdeling. Dere gjør en fantastisk fin jobb! 

Hjemreise
Den siste uken jeg var på Feiring var Britt på hytta i Bohuslän. Tidlig på morgenen fredagen kjørte hun fra øya for å hente meg hjem igjen. Det var på ny en overgangssituasjon: Jeg måtte si farvel til Feiring og alle de fine menneskene - og god dag til Britt. Vi gikk stille og kjærlighetsfullt rundt hverandre 

Sterke følelser

Det har vært en uke med sterke følelser - fra hele følelsesregisteret. Jeg ble utrolig glad da jeg fikk vite at jeg hadde fått plass på Feiring, klinikkens hjerterehabiliteringsprogram. Oppholdet varer i fire uker fra 8. september. Hvilket tilbud! Fire uker med fysisk trening og oppfølging av leger, fysioterapeuter, sykepleiere, ernæringsfysiologer mm. Det blir også fint å være sammen med andre i lignende situasjon. Jeg er dypt takknemlig.

Sårbar og hudløs
Det har som nevnt vært en periode med mye følelser. Jeg har tidvis kjent meg helt på bunnen, sårbar og helt hudløs, en opplevelse av igjen å vandre i sjelens mørke natt, uten å se hverken fram eller tilbake. Tårene har sittet løst og flommet utenfor min kontroll. Kroppen er fortsatt uhyre svak og sårbar. Noen ganger har jeg kjent at alt er trøstesløst, uten håp, uten beskyttelse, uten lys. Det har vært vanskelig å finne roen, vanskelig å sette seg ned i meditativ stilhet, vanskelig å være i kontakt med sjelen og ha tillit til at den fører meg fram til den guddommelige kilden, vanskelig å kjenne og ha tillit til at jeg er omsluttet av skaperverkets helende kjærlighetsenergi. 

«Det som kommer i min vei, er veien"
»Min «strategi» har hele tiden vært å ikke kjempe imot. Jeg har valgt å møte alt som kommer vel vitende om at det som kommer i min vei, er veien, som sufimesteren Reshad Field sier et sted. Det å møte motgangens og håpløshetens mur uten å kjempe imot, men i stedet møte det som kommer med alle følelser og sanser, med hele deg og ha tillit til at muren da løser seg opp og gir deg tilgang til det som er bak muren. Dette kjennes noen ganger helt uoverstigelig vanskelig. Det krever tillit til prosessen, noe som kan oppleves helt umulig. Å ha tillit til mørket, at mørket har noe viktig å vise oss på vår reise gjennom livet. Vi er unnfanget og skapt i mørket, som den irske mystiker John O’Donohue sier. Selv om vi lever i lyset, er det mørket som er kilden til vekst og heling. Det krever imidlertid at vi kan stå i mørkets smerte, holde ut at vi noen ganger må vandre i mørkets smertefulle dal i all vår utsatthet, med all vår lidelse og smerte. Her er vi tilsynelatende helt alene, ensomme og forlatte. Det er hardt og kjennes til tider helt umulig.

Tillit til at sjelen fører meg fram
For meg personlig har det tidvis vært en voldsom utfordring, bare å stå der og ha tillit til prosessen, være fullt ut oppmerksom og nærværende. Det betyr også å ha tillit til at jeg er omsluttet av kjærlighetens energi, fra universet og den guddommelige kilden og all den kjærlighetsenergi som strømmer mot meg fra alle dere som følger meg. “You’ll never walk alone”, skrev Espen i en kommentar til meg. Det er helt sant. Og når dette kan sive inn og fylle mitt indre, da kjennes hjertet helt åpent og i takt med universets store hjerte og alle andre hjerter.  Det å kjenne tilliten til at sjelen vil føre meg fram, er stort. Hver gang det lykkes, kan jeg møte meg selv og alt som skjer med et åpent hjerte, møte alt som kommer i min vei.


Takk til alle dere som følger meg på min reise!

Retreat

De senaste månaderna har jag emellanåt kunnat känna mig trött. Det har varit för lite vila och för lite tid till återhämtning, för mig själv. Efter att ha tänkt och känt noga igenom vad jag kunde behöva nu, så blev det klart för mig att en retreat i stillhet var det allra bästa.

Min retreat varade i nio dagar. Den var i tystnad. Enda gången jag pratade var i samtal med en medvandrare/vägledare, en halvtimme per dag. Vi var en grupp på runt femton personer, men vi talade inte med varandra, hade knappt ögonkontakt. Måltider var i tystnad eller med klassisk musik svagt i bakgrunden.

Jag uppskattade var minut av retreaten. Det var så vilsamt och samtidigt så livgivande att få vara i stillhet, i ensamhet, och samtidigt tillsammans med andra i en ram med struktur i form av fasta mattider och möjlighet att delta i gemensam stilla bön och medtitation.

Mitt rum blev en egen klostercell, ett rum för egen meditation, bön, kreativitet och vila. Den vackra fjällandskapet inviterade med en natur som skapade möjlighet för rörelse, närvaro, reflektion, receptivitet.

Det är svårt att beskriva i ord de sinnesupplevelser jag hade, den närvaro jag upplevde, den kärlek jag vilade i. De flesta dagar kände jag en stor glädje. En tacksamhet över det livet skänkt mig och fortfarande skänker mig. Där var också stunder av självrannsakan, av att ta in hur jag sårat andra och hur min otillräckliglighet på olika områden visar sig.

Vi blev uppmanade att inte läsa. För mig blev det en hjälp att vara i hjärtat, att uppleva med hjärtat och att komma nära. Jag upplevde hur naturen talade i mig, hur min receptivitet för allt omkring mig och i mig blev en del av en stor enhet och att mitt "jag" blev upplöst och en del av Varat.

Det var upplevelser jag hade under retreaten och upplevelser, drömmar eller aningar jag tidigare haft som nu blev genomströmmade av en förståelse, både ordlös och med ord. Jag fick en känsla av att jag hörde och såg mycket klarare än jag vanligvis gör.

En livsglädje och kreativitet genomströmmade mig och jag skrev, tecknade, målade akvarell. Lyssnade på fågelsång och många, små, bäckars olika ljud. Jag lyssnade med hela kroppen.

Jag kom dit trött, sliten, nästan tom på kraft. Men där fick jag kontakt med källan. Den källa som gör att du inte riskerar att ge ut mer än du tar emot, den källa som låter sin energi flöda genom dig och som aldrig tar slut. Som solens strålar. Som regnet.        

Sykdom, stillhet og opplevelse av væren

Etter en tid med smerte i brystet og hjertet roet situasjonen seg igjen. Symptomene var alvorlige nok og avspeilet helt klart at hjertet og kroppen er følsom for de belastningene vi møter. For meg har det vært et utrolig press over lang tid og en reise som ennå ikke er avsluttet.

Venter på hjerteoperasjon
Jeg er fortsatt pasient og skal etter planen hjerteopereres 22. august. Jeg ser faktisk fram til å få det gjort selv om jeg vet at det venter to til tre måneders rehabilitering etterpå. Jeg er naturligvis spent på om de klarer å reparere klaffen, de bardunene som har røket, eller om jeg må ha en ny, kunstig klaff. Jeg foretrekker reparasjon hvis det er mulig, for da slipper jeg å bruke blodfortynnende medisin resten av livet. Vel, jeg går i hvert fall hjerteoperasjonen i møte med godt mot!



Ros til helsevesenet!
Jeg har tidligere skrevet om kritiske møter med sykehussystemet og medisinsk tenkning. Nå vil jeg  imidlertid fortelle om en veldig god og trygg opplevelse. Jeg skulle opprinnelig til kontroll for halsen 13. mai. Når du blir strålet i halsområdet kan du lett få en rekke symptomer i etterkant i form av smerter, svie, stramming etc. Det er lett å bli urolig og redd og tolke disse symptomene i negativ retning. Jeg ble så urolig at jeg ringte overlegen på Rikshospitalet (ØNH) og fikk fremskyndet avtalt kontroll 13. mai og kom til allerede neste dag, det vil si 29. april. Hvilken servise! Jeg ble grundig undersøkt, både manuelt og med ultralyd og overlegen konkluderte med at han ikke fant noe suspekt, at alt så fint ut. Wow, hvilken lettelse. Han forsto veldig godt min nervøsitet, spesielt med tanke på min lange og belastende sykehistorie. Selvsagt fikk han både takk og klem! Slikt kan det norske helsevesenet også være! Og takk for det. 

Stillhetsretrett
Fredag 3. mai dro Britt på en ti dages stillhetsretrett sammen med en venninne. Ja, ti dager i stillhet uten å snakke, uten å lese, uten nyheter, uten PC etc. Selv har jeg vært på flere meditasjonsretretter i stillhet over tid. Det har vært skjellsettende opplevelser og erfaringer. Gjennom stillhet over tid går du gjennom faser med uro, rastløshet, angst og usikkerhet, tanker og fantasier om både de ene og annet, og også mange kroppslige opplevelser. Noen ganger synes det å være helt på kanten av hva du holder ut og tåler. De retrettene jeg har vært på i zen-buddhistisk regi har som regel vært ledet av en zen-mester eller en munk, og det har vært mulig å få korte konsultasjoner og veiledning underveis. Det har gjort det mulig å fortsette å være i stillheten og lytte til det som skjer inni deg. Min erfaring er at ved å være i stillheten har jeg fått kontakt med et indre plan og en fornemmelse av meg selv på et dypt eksistensielt plan, et værens-plan, en fornemmelse av meg selv som forbundet med kilden, hinsides alle tanker og ord. Å vekke stillhetens dimensjon inni seg selv skjer ved å lytte til stilheten, ved hele tiden å komme tilbake til stillheten når ytre eller indre støy har brutt forbindelsen. Å lytte til stillheten er veien til å skape en bevisst ro og en årvåken oppmerksomhet, noe som gradvis kan vokse ut av stillheten. 

Opplevelse av væren
Stillhet, slik jeg opplever det, er en mangelvare i vårt samfunn. Vi lever i en veldig støyende og urolig kultur hvor det er lett å fortape seg i verden og miste seg selv, glemme sjelen og forbundetheten med kilden og det å være forankret i væren. Min erfaring, både personlig og som psykolog, er at når vi fortaper oss i den ytre verden ligger veien åpen for angst, usikkerhet og depresjon. Gjennom stillheten ligger muligheten for å få en genuin opplevelse av væren, eller som Eckhart Tolle formulerer det: En opplevelse av “Jeg er liv. Jeg er de rom hvor alle ting finner sted. Jeg er bevissthet. Jeg er nuet. Jeg er.” Når stillheten har forankret oss i væren og sjelen er forbundet med kilden, er vi der hvor livet er, der hvor livspulsen slår.

Kjærlighet og sannhet

Kjærlighet og sannhet er ufravikelige størrelser. Kjærlighet og sannhet hører sammen. Kjærlighet til sannhet er et uttrykk for hjertets intelligens. Opp gjennom historien har poeter, mystikere og religiøse personer beskrevet hjertet i et metaforisk språk. Egenskaper som ærlighet, kjærlighet og visdom har vært forbundet med hjertes kvaliteter.

Hjertehjernen
De siste 10-15 årene har neurokardiologisk forskning vist at hjertet er sete for en egen intelligens. Hjertets hjerne beskrives som et nervesystem på over 40.000 nerveceller, som ligner på, men fungerer delvis uavhengig av hodets hjerne og det autonome nervesystem. Nyere forskning om hjertets intelligens og funksjon viser det som hjertet historisk sett har vært forbundet med: Nærvær, intelligens, sannhet og ærlighet. Paul Pearsall snakker om “hjertets kode”, den kodede informasjonen som ligger lagret i alle celler og i hjertet, individuelt og kollektivt. Det er hjertets kode som gjør at vi mennesker kommuniserer med hverandre via hjertene (elektro-magnetisk) på et dypt nivå. Dette foregår på celleplan, på en måte som er dypere enn det bevisste sinn er i stand til å fange opp. 

Lytt til hjertet
Ved å lytte til hjertet kan vi erfare sjelens virkelighet, et eksistensielt nærvær og en svingning med det innerste. Vi er i kontakt med, og forbundet med væren, med kildens vibrasjoner. Det er i hjertets sjelenærvær vi kan oppleve kjærligheten til - og meningen med livet, når de indre hjertestrenger slår an og flyter fritt. 

Et stille rom
Hverdagen og dagliglivet kaller hele tiden på en funksjonalitet i forhold til det ytre liv. Det å tilpasse seg denne hverdagsfunksjonaliteten kan ta fullstendig over vår tenkning og vårt livsperspektiv. I dette perspektivet blir livet redusert til en funksjon av den opplevde virkeligheten og vil ikke resonere i takt med hjertet eller sjelenes vibrasjoner. Det er derfor viktig å skape et stille rom for kontakt og nærvær, hvor det er mulig å oppleve egen væren og en forbundethet med det store, til kilden. 

Bevisst nærvær
De siste 14 dager har vært en reise hvor jeg har opplevd å være i en slags sjelens tåkeland. Følelsen av å ikke riktig vite hvor jeg skal, retningen. Hjertet og sjelen kaller hele tiden til nærvær og tilstedeværelse. Sjelen er således uttrykk for et bevisst nærvær. Sjel og nærvær er ett.

Hvile i tilhørighetens hus

Det har vært jul og nyttår, med tid for å være alene og sammen med familien. Tid for avslapning, lesing, soving, kontemplasjon og meditasjon. De fleste kjenner sikkert til at det er lett å oppleve stress i forbindelse med julen. For å unngå dette har jeg i mange år praktisert kontemplasjon og meditasjon under høytiden, i tillegg til familiehygge. Tid for egen væren og væren sammen med familien. Å lytte til sjelens kompass er for meg den beste garantien mot å miste meg selv. 

Høytid, alene og sammen
Når det gjelder julefeiring har jeg gode minner fra min barndom. Uansett hvor stresset og slitne foreldrene mine var, gjorde de alltid jul og nyttår til en god familieopplevelse. Dette har jeg med meg i bagasjen. Høytiden har imidlertid stadig blitt mer preget av den trivialisering og kommersialisering som skjer i samfunnet. For meg kan dette true julehøytiden ved at den blir tom for sitt opprinnelige religiøse budskap, tom for indre mening, tom for sjelens hellighet. Det har derfor vært viktig for meg å kontemplere og meditere så jeg har god kontakt med sjelen og kan la sjelens lys gi retning og forbinde det verdslige med det spirituelle. I det kontemplative skapes øyeblikk, rom som forbinder meg med dyp væren, følelsen av å høre til, med trygghet, glede og stille, kjærlighetsfull kontakt med kilden, med væren. 

Tid og rom for seg selv
Å gi rom for sjelen er nødvendig for å gi rom for seg selv. Tid og rom for deg selv, bare for deg og ikke for eller sammen med andre. Et stille rom for deg selv, er ikke det både uheldig og egoistisk? Eller er det nødvendig for virkelig å være i kontakt med seg selv på et dypere plan? Det å skape et stille sted er nødvendig for kjenne kontakten med seg selv, stoppe opp og kjenne etter i en travel hverdag. Å bry seg om og ta vare på seg selv er ikke en luksus, slik det ofte blir fremstilt. Tvert imot ser dette ut til å være en mangelvare i vår kultur og langt fra egoistisk. Det å skape et stille sted for kontemplasjon og ettertenksomhet er faktisk er en kjærlighetshandling for oss selv. Og har vi kjærlighet for oss selv, kan vi også ha genuin kjærlighet for andre.

To be holy is to be home
Når vi kan skape et stille sted, sikrer vi kontakt med sjelen, med kilden. Dette kan skje over alt og til enhver tid og har mest med holdning eller innstilling å gjøre. Å når som helst stoppe opp, kjenne etter, være i kontakt med seg selv, sine følelser og sanser, med sjelen og kilden. Eller som John O’Donohue uttrykker det: 

To be holy is to be home, to be able to rest in the house of belonging that we call the soul.

Hytta, et stille sted
I julehøytiden har vi hatt stille dager med mye kontemplasjon og meditasjon. Vi tilbragte nyttårshelgen på hytta i Bohuslän. Hytta er vårt stille sted, et rom for både å være stille, alene og sammen. Det ble dager med tanker og følelser om den reisen vi har vært ute på. 

Ventetid

Det er fortsatt ventetid. Ventetid for å få resultatet av vevsprøvene som ble tatt under narkose 14. november. Beskjeden fra overlegen på Rikshospitalet var at jeg ville få svar om 10 - 12 dager. Den 13. dagen ringte jeg. Overlegen er en vennlig mann, men dessverre hadde han ikke fått resultatene. Han ville etterlyse dem hvis de ikke var kommet innen utgangen av uken, og skulle ringe meg så snart han fikk dem. I dag, mandag 2. desember, har jeg fortsatt ikke hørt noe og har bestemt meg for å ringe i morgen. 

Oppmerksomt nærvær
Ventetid er utfordrende. Jeg forsøker å ikke bli stresset eller bekymre meg unødig. I stedet prøver jeg å rette oppmerksomheten på livet her og nå og leve meningsfullt hele tiden. Bekymringer, stress og frykt gir lett ubalanse og spenning mellom tankene som fyller meg i nuet og ønsket om å være i en annen situasjon. En konflikt mellom nuet og fremtiden, ønsket om å komme vekk fra nå-situasjonen til fordel for en fremtidig ønsketilstand. For det meste klarer jeg å unngå å bli fanget i et tankespinn på grunn av frykt for fremtiden. Jeg prøver å være til stedet i nuet og ha fokus her. Det er litt av en øvelse, noen ganger lett, andre ganger vanskeligere. Jeg må hele tiden ha et bevisst fokus og en våken oppmerksomhet for å ikke bli fanget av fryktens stadige tankespinn om fortid og fremtid, og hele tiden komme tilbake til dette øyeblikket. Å vende blikket innover, omfavne øyeblikket med hele min oppmerksomhet, med hele min sjel, skape et tomrom i sinnets tankestrøm, en meditativ tilstand av væren i nuet. 

Venting som sinnstilstand
Ventetid er noe vi alle opplever fra tid til annen: Vente på at bilkøen eller køen foran kassen skal løse seg opp, vente på toget eller bussen, på at arbeidsdagen skal ta slutt, vente på en telefon, en beskjed etc. Eller vi venter på noe større: Vente til neste år, til utdannelsen er avsluttet, vente på å finne den rette, på rikdom etc. Hva er det egentlig vi venter på? Ja, hva er egentlig det å vente? Eckhart Tolle skriver i sin bok “Lev i nuets kraft” om venting som en sinnstilstand. Dette er nokså allment og utbredt og gjør at vi hele tiden setter livet på vent og at vi i tankene befinner oss i en framtid basert på fantasi. På denne måten skaper vi en indre og ubevisst konflikt mellom det nåværende øyeblikk og den fremtidige ønskesituasjonen. Konsekvensen er at vi ikke klarer å være til stede i oss selv, i livet her og nå. Vi mangler kontakt med oss selv og andre. Tolles budskap er at vi må komme oss ut av ventingen hver gang vi opplever at vi har glidd inn i denne sinnstilstanden. Vi må være bevisste og årvåkent oppmerksomme, så vi kan trekke oss vekk fra sinnets tendens til hele tiden å gli inn i venteposisjon og fange oss i sinnets tankefengsel. I stedet må vi prøve å være våkent nærværende med hele oss, med hele vår væren. Først da kan vi kjenne den følte opplevelsen av livspulsen som slår og banker, kjenne at vi lever, kjenne livskilden. 

Lytt til sjelen 
Med de uavklarte resultatene av vevsprøvene arbeider jeg aktivt og bevisst med å ikke sette livet på vent. Jeg lytter til sjelens lengsel og kjenner meg varm inni meg. Når jeg kan lytte til sjelen kjenner jeg alltid en varm invitasjon til å forbinde meg med meg selv, uansett hva jeg står oppe i. Det er som om sjelen kaller meg hjem til meg selv og vil forbinde meg med kilden. Jeg vet at jeg er velkommen her. Å vende blikket innover, lytte til og nære sjelen gjør at jeg ikke blir fanget av det som skjer på utsiden. Jeg kan la sjelen åpne seg og gi meg retning. La oss nære sjelen, lytte til sjelens budskap og  språk og ha tillit til at den vil føre oss til kilden.

Stillhet og oppmerksomhet

Vi er igjen på hytta på Lyr i Bohuslän. Det har vært omtumlende dager etter narkose og biopsi. Jeg har vært veldig sår i halsen etter vevsprøvene. Det må ha vært store jafser han tok. Jeg har hatt smerter og hevelser i halsen, så det har blitt mye grønnsakssuppe og “myk” mat for ikke å rive opp igjen sårene. Og så hender det likevel at jeg spiser eller drikker noe som svir og gjør vondt. 


Ettervirkninger  av biopsien
Med biopsien fulgte penicillin i fem dager for å forebygge betennelser. Det var nok helt nødvendig, men bieffekten er jo at hele mage-tarmsystemet får juling. Jeg måtte derfor hjelpe systemet i gang med probiotika for å få i gang en sunn bakterieflora. Narkosen satte også sine spor. Både hodet og kroppen ble tungt og tregt. Hjertet ble urolig. Det var velkjente ettervirkninger, men det hjalp å gå lange turer og få sirkulasjon i kroppen. Først etter tirsdagen kjente jeg meg noenlunde normal igjen selv om halsen fortsatt var sår. Det virker som det skal lite til for å raspe opp igjen sårene, men tyggegummi hjelper for rense munnhulen. Jeg blir minnet om hevelsene etter operasjonen når jeg snakket for mye. Smertene tiltok og jeg måtte begrense meg. Det ble derfor naturlig å reise på hytta igjen, å være i stillhet uten å snakke, lege halsen og stemmebåndene. 

Venn med mørket og stillheten
Den første natten våknet jeg ved halv tre tiden. Det var mørkt, tett mørke og det var stille. Helt stille. Ikke en lyd hørtes gjennom det åpne vinduet. Jeg hilste mørket og stillheten velkommen som min beste venn. Jeg lot meg fullt og helt omslutte og gikk inn i en meditativ tilstand i et hellighetens rom. Det kjentes som om jeg gikk ut av kroppen, ble ett med mørket, ble ren bevissthet. Mørkets og min, ett en tilstand av dyp glede, kjærlighet og takknemmelighet. Da jeg igjen var i kroppen ble jeg fylt av opplevelsen. Jeg lå stille, helt stille. I mørket kjente jeg at hele meg smilte. 

Livet er her og nå
Det er magisk i havgapet. Den øredøvende stillheten. Bare naturens egne lyder, musikken som alltid er der, som vi kan lengte etter, som minner oss det store perspektivet og viser oss veien hjem til det som ligger hinsides vår tankeverden. Slik kan naturen med sin tilstedeværelse dra oss ut av tankenes abstrakte verden og forbinde oss med det vi har glemt, med kilden, det værende. Den danske filosofen Søren Kierkegaard snakker om “den stille tilblivelse”. Å bli til eller rettere: Væren krever stillhet, krever den stille, årvåkne oppmerksomhet her og nå, i dette øyeblikk. Hvorfor? Fordi det bare er her livet er. Nå, ikke i går og ikke i morgen, men nå. Jeg kjenner meg ydmyk og takknemlig i møtet med naturen, men naturen krever sitt for å slippe meg inn i sitt hellige rom: Stillhet og oppmerksomhet. Da og først da kan naturens hellige rom åpne seg. 

Kontakt med sjelen
Også denne gangen kommer mørket meg i møte når jeg kommer til øya. Tett mørke. Alt ligger til rette for stille kontemplasjon og meditasjon. Jeg kjenner meg invitert til å gå innover i meg selv, kontakten med sjelen og det spirituelle hinsides den hverdagslige virkelighet, hinsides den vanlige tankeverden, egoets verden. I psykologien og samfunnet generelt har det å bygge et sterkt og sunt ego vært ansett som bra. I takt med psykologiens samfunnsmessige rolle ble sjelen og det spirituelle mer eller mindre fortrengt og underkommunisert. Tapet av sjel og åndelighet har fått dramatiske konsekvenser og har skapt en avsjelet og kald verden hvor mange mennesker føler seg ensomme, isolert og deprimert. Det fører til fremmedgjøring og fravær av kjærlighet, en verden full av fiendtlighet, aggresjon, angst og frykt for morgendagen.  

Ego-utvikling
En individuell ego-identitet er naturligvis viktig for å fungere i hverdagen og som del av et globalt fellesskap. Et sunt selv har kvaliteter som evne til refleksjon og selvrefleksjon, realitetstesting og grenser, fleksibilitet og ansvar samt evne til å differensiere og akseptere at mennesker er forskjellig. I tillegg kjennetegnes et sunt selv av empati og medfølelse, for seg selv og andre. Problemet er at vår vestlige kultur med dens konkurransementalitet, grådighet og grenseløshet i stor grad dyrker fram en egoutvikling av usunn karakter som har altfor stor plass i samfunnet og i verden. Alt dette mens millioner av mennesker, voksne og barn, lider i fattigdom og elendighet. 

Sjelens verden
Vi trenger naturligvis en sunn egoutvikling som del av grunnlaget for vårt demokratiske samfunn. Det er ikke en motsetning til sjelen eller sjelens verden. Som jeg ser det er både et sunt ego og sjelens verden viktig for utviklingen av spiritualitet. Det handler altså ikke om å ekskludere ego for en spirituell utvikling. Tvert imot kan en person med et sunt ego bli selvkorrigerende i forhold til risikoen for å falle ut i illusoriske fantasier og en pseudo spiritualitet. Problemet oppstår når ego blir et mål i seg selv, kobles fra det sjelelige og mister kontakten med det spirituelle. Mange av oss som har et velutviklet ego har imidlertid kjent på tomheten, utilfredsheten og lengselen etter sjelen når vi har vært fortapt i egos funksjonalitet. Mens en egoorientert person fortrinnsvis lever sitt liv i den ytre verden, uten kontakt med den indre sjelelige dimensjonen, er evnen til indre liv forbundet med sjelen. Egoverdenen trenger alle sjelens kvaliteter for å gå innover og ha kontakt med livspulsen, den delen av oss som hele tiden vil væren og forbinder oss med kilden. Vi trenger altså både et sunt ego og alle sjelens kvaliteter for å komme til kilden. Sjelen er det som transcenderer egos tankeverden og den fysiske, materielle verden og forbinder oss med det store Selv, med væren. 

PET skanning, nærvær og naturens stillhet

Britt og jeg har fulgt min ekskones strålebehandling for tungerots cancer på nært hold. K introduserte Culevit for meg, noe jeg har skrevet om tidligere. Hun har brukt det i hele behandlingsperioden og etterpå. Resultatet av PET skanningen var svært oppløftende. Alt var vel og alle rundt henne var lettet og glade.

Tilbake på Rikshospitalet
Forrige torsdag var jeg selv tilbake på Rikshospitalet for PET skanning. Å vandre inn på RH var fortsatt en øvelse. Det minnet meg om at jeg ennå er pasient med en alvorlig diagnose. Resultatet av behandlingen er ikke kjent. Øvelse i å være pasient hensatte meg et øyeblikk til spenningen mellom det å ikke ville være pasient, en som feiler noe på den ene side og aksepten og åpenheten for det som skjer  på den annen siden. 

Oppmerksomt nærvær
Stråleenheten D7 på RH ligger nederst i den lange gangen i sykehusets hovedbygning. Vandringen ble en øvelse i oppmerksomt nærvær, indre og ytre. Det var godt å bli møtt i resepsjonen av en smilende, blid og hjelpsom person. Hele seansen tok 3 ½ time, inkludert ventetid. Det var ventetid før injeksjonen av det radioaktive sporstoffet, så en times hviletid hvor stoffet fikk lov til å gå ut i kroppen. Her måtte jeg ligge helt stille for ikke å forstyrre prosessen. Selve skanningen tok ca. 40 minutter. Her måtte jeg også ligge musestille i samme posisjon for at bildene skulle bli gode. Takk og pris for at jeg har meditert i mange år slik at jeg kan ta imot det som skjer til det beste for meg ved å anerkjenne og gjøre nuet til min venn, ikke til min fiende.

Omsluttet av naturen, mørket og stillheten på Lyr
Britt skulle til Stockholm i helgen for å drive veiledning, besøke familien og feire barnebursdag. Jeg valgte å kjøre til hytta på Lyr i Bohuslän. Der ville jeg oppsøke stilheten, kontemplasjonen og meditasjonen. Jeg mediterte gjennom åndedrett på hele turen og ankom Lyr etterat høstmørket hadde senket seg. Ute i havgapet var det mørkt, virkelig mørkt. Ingen gatelys, ingen kunstige lyskilder, bare naturen, himmelen og stjernene. Eller regntunge skyer. Det er noe helt spesielt ved å ankomme øya med ferge. Turen tar tre minutter og fergen går hver halvtime. Transporten markerer en overgang – til en øy uten fastlandsforbindelse. Jeg gleder meg til å være på hytta, la meg omslutte av høstmørket, regnet og vinden som rusket i trærne. Gleder meg til å tenne opp i peisen, gli innover i stilheten, meditere og la øyeblikkets hellighet fylle meg. Jeg elsker også de mørke nettene, hvor stilheten kan høres selv om det blåser eller regnet slår mot huset. Det er en del av stilheten, del av naturen. Også min natur. Når jeg våkner om nettene kan jeg ligge og lytte til stilhetens lyder, lenge. Stilhetens lyder hjelper meg med å stilne tankene. Jeg kjenner livspulsen, nærværet til kilden. 

Fantastiske dager

Jeg står opp tidlig neste morgen, tenner opp i peisen og er allerede i et kontemplativt modus. Jeg skriver en god morgen hilsen til Britt på SMS: Øya velsigner meg med lett regnvær og grå himmel. Peisens flammer synger sin meditative sang imot meg og inviterer meg til reisen innover. Tevannet er satt over og morgenstundens hellige øyeblikk åpner sin favn. Jeg lever. Det ble noen fantastiske dager. Dager hvor alt stemte, du er et med deg selv, livet, livspulsen. Det ble mye meditasjon, lesing og skriving. Utpå dagen sendte jeg nok en SMS til Britt: En regntung himmel slipper sine dråper ned, mykt men bestemt. Det er min himmel, mitt regn. Jeg lar min lengsels tørst sluke hver eneste regndråpe jeg fornemmer. Slik inviteres jeg til å reise innover i meg selv, får himmelens og regnets hjelp til bare å være. Jeg åpner mitt hjerte og takker for den nådegave som åpenbarer seg for meg. Jeg finnes til. Senere var jeg tre timer på havet med vår fine venn, Annika. Hun har hummerteiner ute på sine spesielle steder. 37 hummer har hun fanget i år. Denne gangen var det imidlertid en “nolla”. Men det ble plenty av krabbeklør og mye annet godt. 

I ett med altet

Senere på kvelden skriver jeg i min bok: Kvelden stunder på og mørket har senket seg. Jeg hilser mørket velkommen som en venn og lar meg omfavne av mørkets stille nærvær. Mørket varsler at det er tid for kontemplasjon, tid for å vende oppmerksomheten innover, tid for hjertets oppmerksomhet. I mørket og stilheten kjennes hjertepulsen tydelig og jeg fylles av en dyp takknemmelighet for å være til, for livet, for å være et hjerte blant andre hjerter. Jeg lytter til hjerteslagene. Mine hjerteslag er et ekko av min mors hjerteslag, av alle mødres hjerteslag gjennom evolusjonens historie, den første lyden vi hørte i fostertilstand. Slik er vi gjennom våre hjerteslag ett med alle andre hjerteslag forbundet med hverandre, forbundet med jordens hjerteslag, universets, kildens. Sittende i meditasjonen i mørket kjenner jeg meg ett med altet. Jeg er omsluttet, jeg er.

Hvor har det blitt av sjelen?

I det materialistiske vitenskapelige trossystem har ikke sjelen noen plass. Her fraspaltes sjelen og diagnostiseres som metafysikk. I verste fall som psykopatologi. Dette gjelder i stor grad også innenfor psykologiske disipliner. 

Psykiske lidelser øker
Andrew Weil, en av verdens ledende forkjempere for integrativ medisin, stilte et utfordrende spørsmål på en psykoterapikonferanse for en tid tilbake: "Why, when we have more mental health professionals offerering more mental healthcare services than ever in history, is the state of mental health by all accounts worse than it has ever been?” Ja, hvorfor er det slik? Jeg har ikke svaret, men Weils stiller et grunnleggende spørsmål, ikke bare om psykiske helseprofesjoner i vestlige samfunn, men også om den rasjonelle, materialistiske samfunnsorden som har utviklet seg. Vitenskapssynet, de ulike helseprofesjonene og samfunnsordenen gjenspeiler hverandre. Felles er en endimensjonal mekanisk, rasjonell og funksjonalistisk tenkning om alt som ikke inngår i samfunnsmessig “fornuft”.

Mangler kontakt med sjelen
Sjelen, det spirituelle og mystikken blir fortrengt, fraspaltet. Resultatet er skremmende: Aldri har det vært flere mentalt syke mennesker. Aldri har naturen blitt mere eksploatert og gapet mellom fattige og rike bare øker. Konkurranse og fiendtlighet er normen. Overlevelse og sensuell nytelse har blitt meningen med livet. Å bygge sterke egoer uten kontakt med sjelen, gjør at livet ikke har forbindelse med noe større en det enkelte selv. Livet kan ikke forenes med universets store Selv, det guddommelige Selv. 

Lapper sammen tapet
For meg er det innlysende at det er en sammenheng mellom det store sjelstapet og tapet av kontakten med det store Selv på den ene siden, og trivialiseringen og tapet av mening med livet på den andre siden. Om livet trivialiseres og blir meningsløst, følger uunngåelig en meningsløs død. Er det rart vi blir syke og lider? Er det rart vi frykter livet og døden? Er det rart det er krig i verden og i våre relasjoner? All forandring starter med oss selv og våre nære relasjoner. Det gjør også vår spirituelle reise og heling. De mentale helseprofesjonene kan prøve å demme opp for den samfunnsmessige utviklingen og lappe sammen og kompensere for tapet av den åndelige bevisthetsdimensjonen. 

Transpersonlig psykologi
Å tømme livet for sjel og åndelighet, å avvise en høyere orden - et høyere Selv, er i seg selv nokså patologisk. Med den humanistiske og transpersonlige psykologien begynte det å vokse fram motbevegelser i 1960- og 70-årene. Spesielt den transpersonlige psykologien reflekterer betydningen av Buddhismen da den ble introdusert i Vesten. I følge Ken Wilber har historikere beskrevet dette som et av de største vendepunktene i sivilisasjonen. Innflytelsen fra Buddhismen fikk stor betydning for utviklingen av den transpersonlige psykologi og for utviklingen av en egen genuin kontemplativ spiritualitet i Vesten, ikke begrenset av tradisjonelle religiøse forestillinger. Transpersonlige psykologi ses ikke bare som en utvidelse, men også en overskridelse av psykologiens vanlige domene fordi den omfatter spirituelle opplevelser og ser livet og meningen med livet i en spirituell kontekst. Sjelen er dermed tilbake på arenaen, som uttrykk for livspulsen, en guide som kan lede oss til heling og helhet når vi oppmerksomt nærer den.

Nær-døden-opplevelser

For et par uker siden deltok jeg på en nær-døden-konferanse i Oslo. Her hørte jeg bl.a. Anita Moorjani, forfatteren av boken “Døden ga meg livet”. Andre foredragsholder var P.M.H. Atwater og Audun Myskja. Altwater er den i verden som har forsket mest på nær-døden-opplevelser (NDO). I over 35 år har hun undersøkt mer enn 4 000 tilfeller av NDO. Selv har hun opplevd tre. Den norske legen Audun Myskja hadde også et sterkt innlegg basert på egen NDO og sin lange erfaring med døende. 

Ubetinget kjærlighet
Det viser seg at alle som har hatt en NDO kommer tilbake til livet med en ubetinget kjærlighet til seg selv og andre. De kommer tilbake uten frykt og med opplevelsen av å ha kommet i kontakt med kjærlighetens essens. Liv og død er ikke to motpoler i et kontinuum, men bevissthetsdimensjoner som eksisterer side om side. Den lineære, kronometriske tid som vi vanligvis tenker livet i, er oppløst. Døden som vi i hverdagsbevisstheten ofte forbinder med avslutningen, er bare en annen dimensjon. Det finnes ingen død atskilt fra livet, ingen begynnelse og ingen slutt. 

Frykten er borte
Når vi ikke lenger frykter døden, frykter vi heller ikke livet og blir i stand til å møte og leve livet, omfavne det i sin helhet med åpenhet, kjærlighet og respekt. Vi er ikke lenger redd for manglende anerkjennelse, å bli mislikt, gjøre feil, skuffe og være annerledes. Vi er heller ikke redd for sykdom og for å møte livet i sin helhet. Skammen som kanskje har herjet hele livet er også borte. I kjærlighetens lys får vi en medfølelse og empati med oss selv som gjør at vi elsker oss selv. Vi kan leve livet fullt ut, i kjærlighet til oss selv og andre. Vi er kjærlighet, livspulsens essens. Alt i livet og alle utfordringer blir en gave til slutt. Motsatt, når vi ikke elsker oss selv, depriverer og deprimerer vi hele tiden både oss selv og andre. 

La sjelen skinne igjennom
Budskapet fra de som har opplevd NDO er at vi ikke trenger “å dø” for å vinne denne dype innsikten. Med et indre arbeid kan vi utvikle en bevissthet om både våre ytre og indre omgivelser, forholdet til oss selv. Å respektere våre omgivelser og oss selv som vi er, uten ønske om å endre på noe, er å la sjelen, vår sanne ånd skinne igjennom og se storheten i den måten universet har skapt vår eksistens på. Å kjenne vår egen grunnleggende livspuls og utvikle et dypt kjærlighetsforhold til oss selv, gjør at vi kan være den kjærlighet vi dypest sett er i alle livets forhold. 

Veien til et høyere selv og helbredelse
Å elske seg selv og være kjærlighet utfordrer oss til hele tiden å nære vår sjel, ta vare på oss selv og våre egne behov. Med Anita Moorjanis ord er det veien til et høyere selv og helbredelse. Sykdom kaller på forløsningen av det vi har gjemt bort i våre dypeste rom, det vi har holdt tilbake, det vi har beskyttet oss selv og andre for å høre, det som har vært forbundet med skyld- og skamfølelser, med frykt. Uten frykt kan livspulsen banke fritt og hjertet synge den sangen som ble stengt inne; hjertets sang, livets sang. Sangen er fortsatt i oss, den sangen som vil synges. Skal vi synge nå?

Energi og livskraft

Onsdag fikk jeg lymfedrenasje hos vår gode venn Eva. Hun og mannen Odd har fulgt oss hele tiden. For noen uker siden ringte Eva og tilbød seg å komme til Asker for å gi meg en lymfedrenasje. Det var som å bli bønnhørt, akkurat det jeg trengte. De kom og slo opp behandlingsbenken, og jeg fikk den beste lymfedrenasje jeg noen gang har fått. Med sin følsomme touch gikk Eva gjennom hele lymfesystemet steg for steg. Hvilken touch! Det kjentes som om kroppen bare lengtet etter å bli berørt og renset ut. Langsomt og gradvis begynte det å strømme gjennom meg og jeg ble fylt av en letthet og kontemplativ ro. I dagene etterpå kjente jeg at energien fortsatte å strømme, i lysken hvor jeg tidligere er operert og i leggene, som i lengre tid har vært kalde som om det er har vært for liten gjennomstrømning. Fantastisk! Tusen takk Eva, du har virkelig en terapeutisk touch, som får energien til å flyte. Vi takker også for posene med multer dere hadde med til Britt. Multer er noe Britt elsker. 

Gir meg over og blir holdt  
Onsdagens lymfedrenasje var gjentakelse av en god opplevelse. Og jeg øver meg fortsatt på å ta imot, gi meg over til situasjonen og la meg bli holdt av Evas trygge, innfølende varme og proffe autoritet. Å gi meg over til og bli holdt gjør at jeg kan være sentrert i meg selv, kjenne innenfra hva behandlingen setter i gang i kroppen og ha oppmerksomheten rettet mot meg selv. 

Oppmerksom sentrering
Oppmerksom sentrering handler om å lytte til - og kjenne at det også finnes en virkelighet og en sannhet dypt der inne i oss selv, ikke bare i den ytre verden. Orientering mot det ytre synes bare å lede til mer og mer fremmedgjøring. Når vi tror at svarene finnes der ute, fjerner vi oss fra oss selv. Vi lever i en kultur som sier at sannheten og svarene finnes utenfor oss selv. Det er snarere motsatt. Alt som skjer på det ytre plan “skjer for å sette i gang noe inni oss, for å utvikle og føre oss tilbake til den vi virkelig er”, skriver Anita Moorjani. 

Lytt til din egen livspuls!
I vår kultur har vi sluttet å lytte til vår egen livspuls til fordel for det som skjer i den ytre verden. Vi er opptatt av å gjøre framfor å være, bli noe framfor å være oss selv. Vi har fjernet oss fra egen essens, fjernet oss fra kilden, fra kjærligheten, fra det å være kjærlighet og ikke minst i forhold til oss selv. Og som Anita Moorjani så riktig skriver; å elske seg selv er ikke egoistisk, “selviskhet kommer av mangel på kjærlighet til en selv”. De færreste av oss har imidlertid lært dette. Har du lært å verdsette din egen storslåtthet og livskraft? Har du lært noe om hvordan du og universet er forbundet, at alt henger sammen og at hele universet finnes inni oss, at vi og universet er en enhet? Når sjelen stenges inne mister vi den kraften som binder oss sammen med den sanne kraften, med livskilden, med…

“Gå ut og lev livet ditt uten frykt”

Dette var ordene som kom til Anita Moorjani i hennes nær-døden-opplevelse. Hun erfarte at frykt for døden var det som hindret henne i å leve. Da hun slapp denne frykten i nær-døden-opplevelsen, var hun ikke lenger redd for sykdom, alderdom etc.. “Når døden ikke er skremmende, er det ikke mye igjen å være redd for, for døden betraktes alltid som det aller verste scenariet”. Vi er igjen tilbake til viktigheten av å lære å dø, før vi skal dø.

Transformasjon
I nær-døden-opplevelsen skjedde det også en transformasjon, hvor hun så seg selv som del av det kosmiske billedteppet. Vi er alle er del av vevet gjennom våre følelser, tanker og handlinger og er på denne måten medskapere av verden og våre liv.

Kjærlighet er vår virkelige essens
Anita Moorjani  så at hennes liv i stor grad hadde vært styrt av ytre krav og forventninger. I løpet av prosessen ble hennes persepsjon endret. Hun så ikke lenger virkeligheten fra utsiden og innover, men innefra og ut. Hun ble overveldet av å være kjærlighet og at dette var et uttrykk for å være et sant og autentisk selv. Anita Moorjani opplevde at hele universet består av ubetinget kjærlighet og at dette omfatter oss alle. Kjærlighet er vår virkelige essens og hele universets natur. Fordi vi er kjærlighet er det en utfordring å ikke anstrenge seg for å bli kjærlig mot andre, all den stund vi er nettopp kjærlighet. Snarere handler det om å være sann mot seg selv, mot sin egen natur og nære sjelen. Først da kan livskraften strømme fra kilden, kjærlighetens guddommelige kilde. Anita Moorjani mener denne erkjennelsen var årsaken til at hun ble helbredet.

Hør Anita Moorjani i Oslo  
Anita Moorjani understreker at man ikke behøver å bli syk eller “dø” for å bli helbredet. Derfor reiser hun verden rundt for å fortelle om sine transformative opplevelser. I helgen kommer hun til Oslo for å delta på en konferanse om nær-døden-opplevelser. 

«Døden ga meg livet»

I boken “Døden ga meg livet” skriver Anita Moorjani om sin kreftsykdom, sin nær-døden- opplevelse og sin helbredelse. Etter fire år med alvorlig lymfekreft ble hun i all hast innlagt på sykehus. Organene holdt på å kollapse og legene fortalte familien at det kun var spørsmål om timer før hun ville dø. Lungene var fylt med vann og hun hadde store, væskende lymfeknuter fra kraniet og ned over kroppen. Ektemannen og familien våket over henne hele tiden. 

En annen virkelighets- og bevissthetsdimensjon

Anita Moorjani falt i koma og i den nær-døden-opplevelsen som fulgte opplevde hun en annen værenstilstand, en annen virkelighets- og bevissthets-dimensjon. I denne tilstanden ble tiden oppløst og hun gled over i en tilstand hvor alt eksisterte samtidig, både fortid, nåtid og fremtid. Hun var intimt forbundet med alt, og alt hang sammen. Hele universet var levende og gjennomsyret av en bevissthet, som omfattet alt levende i naturen og hun var selv en del av dette. I denne bevissthetsdimensjonen strømmet det inn altomfattende kjærlighet og bevissthet. Hun gled lenger og lenger inn i døden og svevde bokstavelig talt mellom liv og død. I løpet av prosessen gled hun inn i en tilstand hinsides sinnet, alle tanker, overbevisninger og fordømmelser, hinsides all frykt og over i en tilstand av ren oppmerksomhet, ren væren. Miraklet skjedde da hun var for svak til å holde fast i livet og ga opp alle tilknytninger, slapp og overga seg til døden.

Fylles med kjærlighet  
Å overgi seg til døden innebærer å oppgi behovet for å bli helbredet og i stedet være fullt og helt til stede i selve livsprosessen og ha tillit til den. Gang på gang understreker Anita Moorjani at prosessen ikke har noe med tankevirksomhet å gjøre, snarere et opphør av alle tankeprosesser og handlinger. I den bevissthets-dimensjonen hun glir inn i, blir hun bevisst at hennes liv har vært preget av en dyp eksistensiell frykt for å være den hun er, at hun har vært sin egen største fiende, full av selvfordømmelse og ute av stand til å elske og verdsette seg selv. Hun forstår instinktivt at hun er i ferd med å dø på grunn av frykten hun bærer i seg. Samtidig fylles hun av en altomfattende kjærlighet til seg selv og andre. Hun ser at det å være seg selv er det samme som å være kjærlighet, at livskraftens universelle energi er kjærlighet. I det øyeblikket hun fullstendig slipper ønsket om å holde seg i live og opplever døden, ser hun at hennes tid for å dø ennå ikke har kommet. Ordene “vend tilbake og lev ditt liv uten frykt” repeteres for henne. Livskraften og universets energi fyller henne og helbredelsesprosessen tar over. Dette er miraklet som bringer henne tilbake til livet.

Et viktig bidrag
Beretninger om nær-døden-opplevelser kan hjelpe oss til å forstå at det finnes en annen og høyere bevissthetsdimensjon, en annen virkelighet enn den vi normalt går rundt og tror er virkeligheten. Slike beretninger bidrar også til å gi oss et bevisst forhold til døden, til frykten for å dø og til den frykten hver i sær bærer på. Anita Moorjanis sykdomsprosess og reise inn i døden hjelper oss også til å forstå at dette kan være veien til livet, at vi må slippe og bevege oss inn i det ukjente og overgi oss til livsprosessen. Som del av dette står kjærligheten sentralt, som livets og helbredelsens grunn.

Livet og døden henger sammen
For mange er det svært skremmende å snakke om døden og nær-døden-opplevelser vil fremstå som uforståelige. Mange vil også avvise opplevelsene som ren fantasi. Beretninger som Eben Alexanders og Anita Moorjanis er derfor viktige, nettopp fordi det her finnes vitenskapelig bevis på eksistensen av en bevissthetsdimensjon utenfor vår vanlige oppfatning og at det er kontakten med døden som bringer livet tilbake. Livet og døden henger sammen. Et tankekors for de fleste av oss er at kontakten med døden er det som gjør at vi kan være i selve livsprosessen og leve livet i overensstemmelse med den vi er.

Livet normaliseres

Etter omstendighetene er formen er fortsatt god. I forrige uke svømte jeg 1000 meter to ganger. Wow! Det tok lengre tid enn vanlig, men jeg er i gang. Jeg elsker vann og svømming. Helst havet og saltvann, men svømmehall er bra for mosjon. Vannet, å la seg omslutte, bli ett med vannet og kjenne at kroppen glir gjennom det. Lyden og musikken. Jeg er gammel svømmelærer og vet noe om betydningen av svømmeteknikker. Det som gjør at kroppen mer finstemt kan gli gjennom vannet med mindre motstand, mer avslappet. Du og vannet, stille. Svømming som en meditativ øvelse. Og badstu etterpå. 

Cafe og bokhandel
Fredag dro Britt og jeg inn til Oslo. Første tur til byen på flere måneder. På bytur med sin elskede. Vakkert, nært, herlig. Solen skinte og selv på en formiddag var det liv og mennesker i byen. Vi skulle handle litt og selvfølgelig hygge oss. Vi elsker å gå i bokhandler og se hva som har kommet av nyheter innenfor skjønn- og faglitteratur, poesi, filosofi og spiritualitet. Da vi kom ut fra Tanum bokhandel hadde vi kjøpt fem bøker og gledet oss til å kaste oss over dem. Å spise ute har det blitt lite av denne sommeren, så vi spiste lunsj på en cafe på Kirkeristen. Herlig å kjenne seg mer vanlig, å gjøre helt vanlige ting igjen. Britt tok en salat og jeg en hjorteburger med salat. Mine smaksløker er fortsatt ikke intakt, men gode nok til å smake at det var hjort. Hjemme igjen kastet jeg meg over den nyinnkjøpte boken til Eben Alexander: “Himmelen finnes”.  Britts valg ble “Love 2.0” av Barbara L. Fredrickson. 

«Himmelen finnes»

Boken handler om en nevrokirurgs nær-døden-opplevelse i forbindelse med at hjernen hans ble angrepet av en sjelden bakteriell meningitt. Sjansen for å overleve var nesten lik null. Han responderte ikke på store doser antibiotika og legene på sykehuset trodde ikke han ville overleve. Gjorde han det, ville det i tilfelle være som svært hjerneskadet. Hans familie våket over ham døgnet rundt. Et mirakel skjedde og etter syv dager i koma våknet han. Mens han var i koma viste de medisinske undersøkelsene at hjernen var sterkt angrepet, spesielt neokorteks som har med tenkning og analyse å gjøre. Denne delen var helt ute av funksjon, altså ingen hjerne til å prosessere tanker og forestillinger. Til tross for dette kunne han i ettertid fortelle om en fantastisk reise ut av denne verden og inn i en annen, høyere dimensjon, en guddommelig virkelighet, storslått og full av kjærlighet og bevissthet. I denne virkeligheten er vi alle forbundet, uten begynnelse eller slutt. Det guddommelige er fullt til stede i hver eneste partikkel i universet og i oss, noe vi ikke kan fatte med vår vanlige virkelighetsoppfatning og vitenskap. På bakgrunn av sin opplevelse anser Eben Alexander seg som et levende bevis på at himmelen finnes. Det spesielle med forfatteren er at han som nevrokirurg viser at hjernen hans ikke var i stand til å fabrikkere disse opplevelser i den komatøse tilstanden fordi det ikke var noen aktivitet i neokorteks. Hans opplevelser ligger helt utenfor den medisinske forståelses- og referanserammen. Med sin bok ønsker han å vise at det finnes en åndelig dimensjon, en guddommelig virkelighet, som er uendelig og storslått. Vi er alle en del av denne virkeligheten, men den er vanskelig å fatte med vår vanlige bevissthet.