Sårbarhet, sårbarhet...

Nedbrytningen er i gang, i takt med stråling og medisiner. Kroppen, min sensitive og følsomme kropp stritter i mot, er i alarmberedskap og roper etter beskyttelse og trygghet. Den ber om at dette bare er en vond drøm. Sorgen og sårbarheten viser sitt ansikt. Det kjennes rått og hjerteløst. Det er noe som liksom ikke helt vil akseptere virkelighetens nakne ansikt. Kroppen og hjertet vrir seg i sin egen smertesymfoni og får sitt uttrykk i kroppens sammentrekkende kramper og i tårenes tidevannsbølge. Sorgen og sårbarheten krever sin plass.

Har jeg valgt riktig?
Tanker presser seg på. Har jeg valgt riktig behandling? Hvorfor har ikke verdens rikeste land protonbehandling av kreft, en behandlingsform som gir færre stråleskader på friskt vev, nettopp for kreft i halsen? Jeg vender dette mot meg selv: Skulle jeg ha undersøkt bedre?

Sårbar og skjør
Etter en dårlig natt med lite søvn kjører Britt meg til Radiumhospitalet. Vi sitter i sårbarhetens stillhet. Stille, forsiktige og skjøre. Jeg bryter ut i gråt når jeg skal ut av bilen. Tårene siler når jeg går inn. Jeg får sagt til strålesykepleierne at jeg er sårbar og skjør. De viser at de forstår, med få ord og  deres væremåte. Masken spennes fast. Jeg gir meg over og blir ett med min egen sårbarhet. Anspentheten og motstanden slipper.

Etterpå ble det legesamtale, blodprøver, EKG og infusjon av saltvann som forberedelse til morgendagens cellegiftkur.