Min innstilling er at jo mer jeg kan se sykdommen og behandlingen som en venn, jo mer nærværende og til stede kan jeg være. Perspektivet mitt er å ikke se sykdommen som en skrekkinnjagende fiende, men mer som en venn eller ledsager som har noe å lære meg. Jo mer jeg kan gi meg over til dette perspektivet og jo mer anerkjennelse jeg kan gi sykdommen, jo større mulighet er det for at jeg kan komme godt ut av behandlingsprosessen. Jeg skal hverken identifisere meg med sykdommen eller føre krig mot kreften, men snarere møte den med vennlighet, omsorg og kjærlighet. Er jeg i krig mot kreften, er jeg i krig med meg selv. Ser vi sykdom som en fiende, noe som skal bekjempes, vil det være en tendens til å forsterke dens nærvær og makt over oss. En positiv tilnærming til sykdommen, kombinert med at jeg holder bildet av min helbredelse opp som om den allerede er en realitet, er måten jeg med min sjel omfavner hele situasjonen på.
Kjære Britt og Helge!
SvarSlettSå sterkt at dere deler livssituasjonen nå!
Jeg har tenkt så mye på deg, Helge, og sender deg ofte gode tanker. Tenker også mye på deg, Britt, som er tett ved din kjære.
Hadde tenkt å sende en mail til dere i dag for å si akkurat det, og kanskje få høre om hvordan det går med deg, men så var denne bloggen i mailboksen.
Lykke til i dag, Helge! Jeg kommer til å følge med deg og dere to her!
God klem fra Anne Røyne
Kjære Helge
SvarSlettFor et perspektiv. En venn som vil lære deg noe. Takk for at du deler Helge. Blir alltid takknemling når jeg tenker på dere. Gleder meg til vi sees igjen