mandag 30. desember 2013

Uppvakning – eller att vakna om morgonen

Det är mitt i natten. Det är helt klart ute och en stjärnhimmel med så starkt lysande stjärnor att jag blir bländad och överväldigad av litenheten i storheten. Jag är i tystnaden, en liten prick på jorden. Min del av universum lika klar som himmelen. Jag sover några timmar och gästas av djur i mina drömmar. Stora hundar av okända raser, kattliknande varma mjuka varelser och hjortar som lyfter sina kronor mot himmelen. När jag försiktigt smyger upp ur sängen, för att inte väcka Helge, är det fortfarande mörkt. Jag går från vila, från kroppens dvala, från drömmarnas värld och tillstånd ut ur sovrummet. Det är stilla. Ett varande. Inga tankar har ännu börjat spinna. Jag är öppen och fri. Närvarande och ännu inte påverkad av de tankar som begränsar mig och gör mig inskränkt och dum. 

Ett spirituellt väsen
Innan tänkandet kidnappar min hjärna är jag i kontakt med en större intelligens och kunskap, en självklar del av en pulserande energi. På natten och tidigt om morgonen är jag naturligt uppvaknad. Helt av sig självt är jag ett spirituellt väsen fyllt av kärlek, fred och glädje. Sedan vaknar jag mer och mer, samtidigt som jag blir själsligt alltmer sömnig. Då behöver jag bidra själv om jag vill behålla ett uppvaknat tillstånd, meditera, vara närvarande, fysikt känna min del i Alltet. Men så faller jag ur. Igen och igen.    

Ett sug
Jag fascineras av skillnaden mellan tillstånden. När jag har fallit ur och åter närmar mig, känns det som en upplyftande kraft. När jag rör mig mellan ”o-kontakten” med mig själv och Alltet å ena sidan, och det närvarande” i-kontakt” å den andra sidan, upplever jag något som jag närmast kan beskriva som ett sug. Jag kan uppleva det när jag läser dikt. Att gå från att öppna en bok och läsa, till att bli en del av ett diktunivers, ett kollektivt medvetande som bara finns i det överskridande, i tomheten mellan orden. Jag kan uppleva det i naturen. Att gå från att lägga märke till detaljer och betrakta naturen, till att bli en organisk del av den. Jag kan uppleva det i inre sinnestillstånd. Att gå från en yttre tankestyrd funktionalitet och till en inre levande tomhet och klarhet.  

Att stiga och att falla
Fascinationen av skillnaderna ligger i att medvetet uppleva såväl suget ”uppåt” som kraschlandningarna. Det kan vara en brutal upplevelse att falla från ett personligt behagligt upphöjt mystiskt tillstånd till att se andra sidor av livet; med olyckor, fattigdom. Eller dimridåer som skingras och naturen ses exploaterad, nersmutsad, ful. Min upplevelse av verkligheten är alltid min egen konstruktion. Min ändring i perception kan gå från det ena till det andra, stiga uppåt eller falla med ett magplask neråt. Men jag kan ofta märka när det sker. Jag är inte fången i det. Jag kan le åt det mänskliga i det lilla. I det stora. 

Vaken eller sovande vaken?
Jag har Tomas Tranströmers samlade dikter liggande här i huset. Jag läser en dikt emellanåt, slår upp på måfå och läser där min blick fäster sig. Mina ögon fastnade nu på de sista raderna av en dikt:

Det liknar dropparna av svart djupsinne
Som ibland fångas upp av själen,

Som ger en välgörande stöt. Gå!
Inspiration att öppna ögonen.

Denna morgon talar orden direkt till mig. Jag sluter ögonen och tar de till mig, tar orden djupt  in i själen. Men det stod visst om inspiration att öppna ögonen?

Så läser jag dikten från början. Vad är det  dikten heter -  Espresso?

Espresso
Det svarta kaffet på uteserveringen
med stolar och bord granna som insekter.

Det är dyrbara uppfångade droppar
fyllda med samma styrka som Ja och Nej.

Det bärs fram ur dunkla kaféer
och ser in i solen utan att blinka.

I dagsljuset en punkt av välgörande svart
som snabbt flyter ut i en blek gäst.

Det liknar dropparna av svart djupsinne
som ibland fångas upp av själen,

som ger en välgörande stöt: Gå!
Inspration att öppna ögonen.

Tar en klunk av mitt goda morgonkaffe. Är jag nu vaken eller sovande vaken? Den sugande känslan är där. Uppvaknande kan väl också vara kul? Buddhister skrattar ofta. Dalai Lama har mycket humor.


søndag 29. desember 2013

Tänd ett ljus och låt det brinna

Det är mörkt nu, men det blir ljusare igen. "Tänd ett ljus och låt det brinna, låt aldrig hoppet försvinna, det är mörkt nu, men det blir ljusare igen.Tänd ett ljus för allt du tror på, för den här planeten vi bor på. Tänd ett ljus för jordens barn," sjöng Leo, mitt barnbarn på 4 år. Självklart. Med klar röst och känsla. Så bytte han till "I wish you a merry christmas, I wish you a merry christmas and a happy new year". En på dagis pratar engelska. Andra gången han sjöng  skulle jag, mormor Britt alltså, och min son, morbror Aron, sjunga med. Förjulstider i Stockholm.

Julafton
Sitter och rimmar på julklappar. Det är en tradition vi har i min familj. Det ska vara roligt, svårt att gissa, gärna berätta en historia, kanske utmana personens karaktärsdrag lite. Rimmet blir minst lika viktigt som gåvan, alla lyssnar, gissar, skrattar. Paketet får inte öppnas innan mottagaren har gissat nära nog. Vi leker. Helge är i Norge. Jag saknar honom. Han säger att det är tomt hemma utan mig. Vi är lite sårbara nu, som alltid. 

Minnen träder fram
Minnen träder fram i medvetandet. Min historia blir nära när jag är i Sverige. Det är språket, det är platser. Mitt förflutna är inte så tillgängligt när jag är i Norge. Det är ingen där som känt mig länge, vi delar inte skolkamrater, ungdomsvänner, universiteterfarenheter, olyckliga kärlekar, barnafödslar, inte heller konstutställningar, musikfestivaler och litteratur i någon större grad. Att inte gå och släpa runt på allt bagage kan underlätta att leva i nuet. Men det finns också en saknad efter mina rötter, grunden till att jag har blivit den jag blivit. Den blir tydlig här. Jag har flyttat mycket. 

Jordgloben
Det kommer textrader och det kommer musik strömmande i mitt inre öra. När jag sitter här och slår  in böcker har Akademibokhandeln en dikt på årets julklappspapper. Midvinternattens köld är hård. Stjärnorna gnistra och glimma... När jag var runt 8 år var jag ofta efter skolan på besök hos farbror Uno. Det var en som varit kamrer på mammas jobb och som pensionerats. Han var också filatelist. Han lärde mig om frimärken och han hade en jordglob. Vi såg på var landet låg på jordklotet, det land som frimärket kom från. Det gick att tända en lampa inuti jordgloben. När det var lite skumt i rummet såg det ut som den svävade i rymden.

Dikternas värld
Farbror Uno tyckte det var viktigt att lära sig dikter utantill. Den första han lärde mig var Viktor Rydbergs ”Tomten”. Den som nu är på omslagspappret. Han gav mig det som blev min första diktsamling, Viktor Rydbergs samlade dikter. Den var vackert inbunden och hade guld på sidornas kant. Har, den står fortfarande i en av mina bokhyllor. Han dog något år senare. Tack för att lyrikens värld öppnade sig. 

Ljudet av hav
Flög tillbaka till Norge den 27:e och mötte Helge efter en veckas separation. Glädjen var ömsesidig. Våra kroppar hade saknat varandra och blev extra levande av igenkännelsen. Jag skyndar mig att göra undan arbete jag måste ha klart. Utanför huset i Asker övergår regnet till snöblandat och så till snö. Det lägger sig ett mjukt vitt täcke över allt, buskarnas grenar, fågelmatsmatarna, grönkålen i trädgården. På kvällen innan vi går i säng står vi och ser ut över det vita, ser ljusen från Holmenkollen i fjärran och hör suset  från motorvägen. Det låter som bruset från havet.

Dagen efter kör vi till Lyr. Nu ska vi ha en vecka tillsammans i Bohuslän. Det regnar. Himlen är så mörk och när solen går ner blir det svart. Det blir så svart att det gör ont i ögonen. Jag är glad att Helge kör. Jag har dåligt mörkerseende och skulle vara en trafikfara i allt det svarta.  

Väl framme och upppackade står vi ute på terassen. Här är det om möjligt ännu svartare. Det regnar och blåser. Vi ser in i mörkret utan att se så mycket. Vi lyssnar, hör havet brusa. Det låter som suset från motorvägen.




torsdag 26. desember 2013

Stille glede

I dag er julaftens dag. Det har vært spesielle dager etter jeg fikk den gode nyheten om at behandlingen har lyktes så langt. Jeg går fortsatt rundt med en følelse av takknemlighet og glede. Det er ikke en ekstatisk glede, men en stille glede, gleden inni, en kontemplativ glede som stille og nennsom vibrerer sine toner fra en dypere kilde. 

En lang reise
Jeg har vært på en lang, lang reise hvor jeg ved flere anledninger har vært konfrontert med eksistensens liv-død-spørsmål. Flere ganger har jeg blitt minnet om hvor skjørt og sårbart livet er. Jeg har kjent på disse eksistensielle utfordringene alene og forsøkt å skape et stille, kontemplativt rom hvor jeg kunne møte og omfavne alle følelsene og opplevelsene som presset på. Jeg har også vært så heldig å ha Britt ved min side i alle disse utfordrende stundene, dag og natt. Det har vært smerte og tårer, glede og latter, en nådegave av følelsesmessig intimitet, av den nærhet bare sjelepartnere og sjelevenner kjenner til.  Å være reisefølge på en slik sykdoms- og behandlingsreise er utfordrende. Reisen har hatt mange stoppesteder der vi sammen, eller hver for oss har hatt behov for å stoppe opp, kjenne etter og gi rom for følelser og tanker som dukket opp, tanker og følelser som ble til fordypning i oss selv eller vår relasjon. 


Gi plass til sjelen og spiritualiteten  
Det har vært en reise hvor sjelen har fått mer og mer plass og hvor vi har kunnet nære og ta vare på sjelen sammen og enkeltvis, ha tillit til og la sjelen lede oss gjennom.  Å la seg lede av sjelen er en prosess som ligger langt utenfor vår vanlige tankeprosess, utenfor vår vilje og kontroll. Å lytte til sjelen er å lytte innover, noen ganger gjennom smerte og frykt, andre ganger gjennom å stå i det ukjente, det usikre, det som er utenfor vår komfortsone. Bare lytte og ha tillit til at sjelen og universet viser vei. Flere ganger har jeg kjent at tilliten ble satt på prøve. I slike stunder har jeg av og til bedt universet om tegn på tilliten. Hver gang har det skjedd. Noen ganger er det vanskelig å slippe ego-kontrollen og bare ha tillit til at sjelen og universet leder oss videre. Både i terapirommet og mitt eget liv har jeg erfart at det er størst sjanse for et vellykket resultat når vi lytter til - og gir plass for sjelen og spiritualiteten. Hvorfor? Jo, fordi psykologien i seg selv er ufullstendig og ikke integrert med sjelen og det spirituelle, med  kilden og væren. 


Takk til dere alle
Det har vært stort at alle dere fine, fine mennesker har fulgt oss på bloggen, støttet opp, bedt for oss og vært der på den ene eller andre måten. Med den gode nyheten om at jeg var cancerfri, fikk jeg den største julegaven jeg kunne ønske meg! Takk for at dere er med oss på reisen. Vi fortsetter å skrive på bloggen.
 

Jeg ønsker dere av hele mitt hjerte en god jul!

onsdag 18. desember 2013

Ydmyk og takknemlig

Det har gått over en uke siden den gode beskjeden fra Rikshospitalet, beskjeden om at jeg var cancerfri. Omtumlende dager. Det var jo en drømmebeskjed og overlegen som ringte var tydeligvis også glad. Det var ubeskrivelig godt å dele gleden med mine venner, som jeg var på besøk hos. Vi gråt av glede alle sammen og jeg kjente virkelig at de holdt meg i sitt kjærlighetsfulle favntak. 

Styrket båndene til Britt
Å dele budskapet med Britt var følsomt og stort. Vi har vært på en lang reise sammen, med mange opp- og nedturer gjennom behandlingsforløpet. Alle opplevelsene har invitert til et følelsesmessig nærvær og tilstedeværelse i takt med eksistensielle utfordringer. Å stå i det ukjente, ikke vite hvordan det gikk, det å hele tiden møte nye situasjoner og usikkerhet. Det har vært en reise som har styrket båndene mellom oss ytterligere, forsterket nærheten, tilknytningen og kjærligheten. Å ta inn og absorbere beskjeden om at jeg er cancerfri er en øvelse, en prosess som tydeligvis består av flere runder. 


Eksistensiell reise
Mest av alt går jeg rundt med en følelse av ydmykhet og takknemlighet. Jeg virkelig kjenner etter og tar inn situasjonens glade alvor. Reisen har vært en eksistensiell reise inn i livets og eksistensens dypere lag: Å være eller ikke være, spenningsfeltet mellom ego, sjel og spiritualitet, at alt henger sammen. Det har vært en reise inn i livets hellighet og mysterium. En reise langt utover den gjengse psykologiske forståelse, som forklarer alt ut fra et verdslig perspektiv, fra årsaks-virkningsforklaringer - til å forstå livet i et større perspektiv, som en helhet der sjelen binder sammen de ulike dimensjonene. 


La sjelen vise vei
Reisen har også vært en reise mot det å lære sjelen å kjenne, nære opplevelsen og la den lede meg inn i livets hellige mysterium og på helbredelsens vei. For meg er sjelen en dimensjon i opplevelsen av livet og oss selv. Å bli hel betyr derfor å være åpen for livets sammensatthet og mysterium og la sjelen vise vei. Når vi kan la sjelen vise vei forbindes vi med kjærlighetens kraft, med kilden.
 

Den danske filosofen Søren Kirekegaard ordlegger seg slik:



mandag 9. desember 2013

Halleluhja

I morse kom beskjedet. Cancerfri! Nu är jag ensam hemma. Eld i spisen, tända ljus och fiskmiddag i ugnen. Helge är och besöker vänner sedan några dagar. Jag hade så gärna velat vara med honom idag. Vara kroppsligt nära, själsligt nära. Hålla. Bli hållen. Sitter ensam här hemma. Tar in och tar in.

Det kommer att ta tid att ta in att Helge inte har cancer. Inte längre. Inte nu. Jag har gråtit idag när jag haft möjlighet. När ett par, vi tidigare haft tillsammans, idag frågade hur det gick med Helge, så kunde jag berätta att vi idag fått veta att cancern är borta. Mina tårar i ögonen. Deras tårar i ögonen. En stund av stilla tacksamhet och förståelse.

Det känns märkligt att inte få dela denna stund med Helge efter allt vi varit igenom tilsammans. Ensamt. Ville så gärna låta glädje blandas, tårar blandas.

Jag behöver också stillhet nu. Det är så mång tankar och känslor, Hjärtat bankar, tårar rinner och jag tar några danssteg. Vad betyder de for mig att Helge är cancerfri? För vårt liv?

Halleluhja är ett glädjerop. Alltid. Också i adventstid och förjulstid. Jag blev så otroligt berörd av ett framträdande med Kurt Nilsen på Skavlan. Se på You tube. Texten passar kanske inte. Orden verkar trängre än musiken. Men Halleluhja!

Jag gråter och känner glädje.

Halleluhja, ja.


Ingen kreftceller – jeg er frisk!

Klokken 08.54 ringte mobiltelefonen. Jeg viste hvem det var. Overlegen fra Rikshospitalet. Det hadde nå gått ca. 3 ½ uke siden narkosen og vevsprøvene, litt av en langpining. Overlegen beklaget den lange ventetiden, men hadde de beste nyhetene jeg har fått på lenge: I vevsprøvene fantes det ingen kreftceller! INGEN KREFTCELLER! En dyp, dyp glede skyldte gjennom kroppen. Jeg gikk inn i stuen til mine kjære venner, som jeg var på besøk hos, fikk bragt den gledelige nyheten videre og…  Jeg brast ut i lettelsens og takknemmelighetens tårer, gråt og hikstet, ble omfavnet av mine varme venner, lenge, lenge - lenge nok til kroppen slapp spenningene og gjenvant balansen.

Takk til min fantastiske Britt

Etterpå ringte jeg Britt. Hun var på kontoret og jeg fikk stotret fram budskapet. Vi var glade og takknemlige, fylt av stundens glade alvor. Ønsket bare at vi kunne krype inn til hverandre og ta inn den gode nyheten. Vi kjente begge at vi har vært på en lang, lang reise med sykdom, behandling og usikkerhet om hvordan det ville gå. Min fantastiske Britt som utrettelig har fulgt meg gjennom alle opp- og nedturer, gjennom smerte og glede, med omsorg og nærhet. Takk, takk, takk! Det var selvfølgelig en nedtur da resultatene av PET skanningen fortsatt viste et par suspekte punkter, som jeg så måtte ta biopsi av. Personlig har jeg vært rolig og har hatt tillit til at det skulle gå godt, selv om det av og til har dukket opp usikkerhet og angst. 


Takk til alle mine fine venner
Jeg har akkurat kommet inn igjen etter en lang tur. Naturens stillhet har hjulpet meg å ta inn det fantastiske budskapet og alle de vakre og gode tilbakemeldingene jeg fikk på SMS fra alle dere mine fine venner. Jeg er så glad og takknemlig for at dere har fulgt oss på bloggen, for alle tilbakemeldingene dere har gitt og ønsket om å dele gleden med oss. 


Jeg lever
Mørket stunder på. Jeg sitter inne, fylt av stundens glade alvor. Kjenner en dyp indre glede og takknemlighet. Det har vært en stor dag. Jeg sitter i stilheten, lytter innover, stille, nennsomt, forsiktig. Dypt der inne kjenner jeg livspulsens strenger vibrere. Jeg lever!



tirsdag 3. desember 2013

Ventetid

Det er fortsatt ventetid. Ventetid for å få resultatet av vevsprøvene som ble tatt under narkose 14. november. Beskjeden fra overlegen på Rikshospitalet var at jeg ville få svar om 10 - 12 dager. Den 13. dagen ringte jeg. Overlegen er en vennlig mann, men dessverre hadde han ikke fått resultatene. Han ville etterlyse dem hvis de ikke var kommet innen utgangen av uken, og skulle ringe meg så snart han fikk dem. I dag, mandag 2. desember, har jeg fortsatt ikke hørt noe og har bestemt meg for å ringe i morgen. 

Oppmerksomt nærvær
Ventetid er utfordrende. Jeg forsøker å ikke bli stresset eller bekymre meg unødig. I stedet prøver jeg å rette oppmerksomheten på livet her og nå og leve meningsfullt hele tiden. Bekymringer, stress og frykt gir lett ubalanse og spenning mellom tankene som fyller meg i nuet og ønsket om å være i en annen situasjon. En konflikt mellom nuet og fremtiden, ønsket om å komme vekk fra nå-situasjonen til fordel for en fremtidig ønsketilstand. For det meste klarer jeg å unngå å bli fanget i et tankespinn på grunn av frykt for fremtiden. Jeg prøver å være til stedet i nuet og ha fokus her. Det er litt av en øvelse, noen ganger lett, andre ganger vanskeligere. Jeg må hele tiden ha et bevisst fokus og en våken oppmerksomhet for å ikke bli fanget av fryktens stadige tankespinn om fortid og fremtid, og hele tiden komme tilbake til dette øyeblikket. Å vende blikket innover, omfavne øyeblikket med hele min oppmerksomhet, med hele min sjel, skape et tomrom i sinnets tankestrøm, en meditativ tilstand av væren i nuet. 


Venting som sinnstilstand
Ventetid er noe vi alle opplever fra tid til annen: Vente på at bilkøen eller køen foran kassen skal løse seg opp, vente på toget eller bussen, på at arbeidsdagen skal ta slutt, vente på en telefon, en beskjed etc. Eller vi venter på noe større: Vente til neste år, til utdannelsen er avsluttet, vente på å finne den rette, på rikdom etc. Hva er det egentlig vi venter på? Ja, hva er egentlig det å vente? Eckhart Tolle skriver i sin bok “Lev i nuets kraft” om venting som en sinnstilstand. Dette er nokså allment og utbredt og gjør at vi hele tiden setter livet på vent og at vi i tankene befinner oss i en framtid basert på fantasi. På denne måten skaper vi en indre og ubevisst konflikt mellom det nåværende øyeblikk og den fremtidige ønskesituasjonen. Konsekvensen er at vi ikke klarer å være til stede i oss selv, i livet her og nå. Vi mangler kontakt med oss selv og andre. Tolles budskap er at vi må komme oss ut av ventingen hver gang vi opplever at vi har glidd inn i denne sinnstilstanden. Vi må være bevisste og årvåkent oppmerksomme, så vi kan trekke oss vekk fra sinnets tendens til hele tiden å gli inn i venteposisjon og fange oss i sinnets tankefengsel. I stedet må vi prøve å være våkent nærværende med hele oss, med hele vår væren. Først da kan vi kjenne den følte opplevelsen av livspulsen som slår og banker, kjenne at vi lever, kjenne livskilden.
 

Lytt til sjelen 
Med de uavklarte resultatene av vevsprøvene arbeider jeg aktivt og bevisst med å ikke sette livet på vent. Jeg lytter til sjelens lengsel og kjenner meg varm inni meg. Når jeg kan lytte til sjelen kjenner jeg alltid en varm invitasjon til å forbinde meg med meg selv, uansett hva jeg står oppe i. Det er som om sjelen kaller meg hjem til meg selv og vil forbinde meg med kilden. Jeg vet at jeg er velkommen her. Å vende blikket innover, lytte til og nære sjelen gjør at jeg ikke blir fanget av det som skjer på utsiden. Jeg kan la sjelen åpne seg og gi meg retning. La oss nære sjelen, lytte til sjelens budskap og  språk og ha tillit til at den vil føre oss til kilden.


mandag 25. november 2013

Stillhet og oppmerksomhet

Vi er igjen på hytta på Lyr i Bohuslän. Det har vært omtumlende dager etter narkose og biopsi. Jeg har vært veldig sår i halsen etter vevsprøvene. Det må ha vært store jafser han tok. Jeg har hatt smerter og hevelser i halsen, så det har blitt mye grønnsakssuppe og “myk” mat for ikke å rive opp igjen sårene. Og så hender det likevel at jeg spiser eller drikker noe som svir og gjør vondt. 


Ettervirkninger  av biopsien
Med biopsien fulgte penicillin i fem dager for å forebygge betennelser. Det var nok helt nødvendig, men bieffekten er jo at hele mage-tarmsystemet får juling. Jeg måtte derfor hjelpe systemet i gang med probiotika for å få i gang en sunn bakterieflora. Narkosen satte også sine spor. Både hodet og kroppen ble tungt og tregt. Hjertet ble urolig. Det var velkjente ettervirkninger, men det hjalp å gå lange turer og få sirkulasjon i kroppen. Først etter tirsdagen kjente jeg meg noenlunde normal igjen selv om halsen fortsatt var sår. Det virker som det skal lite til for å raspe opp igjen sårene, men tyggegummi hjelper for rense munnhulen. Jeg blir minnet om hevelsene etter operasjonen når jeg snakket for mye. Smertene tiltok og jeg måtte begrense meg. Det ble derfor naturlig å reise på hytta igjen, å være i stillhet uten å snakke, lege halsen og stemmebåndene. 


Venn med mørket og stillheten
Den første natten våknet jeg ved halv tre tiden. Det var mørkt, tett mørke og det var stille. Helt stille. Ikke en lyd hørtes gjennom det åpne vinduet. Jeg hilste mørket og stillheten velkommen som min beste venn. Jeg lot meg fullt og helt omslutte og gikk inn i en meditativ tilstand i et hellighetens rom. Det kjentes som om jeg gikk ut av kroppen, ble ett med mørket, ble ren bevissthet. Mørkets og min, ett en tilstand av dyp glede, kjærlighet og takknemmelighet. Da jeg igjen var i kroppen ble jeg fylt av opplevelsen. Jeg lå stille, helt stille. I mørket kjente jeg at hele meg smilte. 


Livet er her og nå
Det er magisk i havgapet. Den øredøvende stillheten. Bare naturens egne lyder, musikken som alltid er der, som vi kan lengte etter, som minner oss det store perspektivet og viser oss veien hjem til det som ligger hinsides vår tankeverden. Slik kan naturen med sin tilstedeværelse dra oss ut av tankenes abstrakte verden og forbinde oss med det vi har glemt, med kilden, det værende. Den danske filosofen Søren Kierkegaard snakker om “den stille tilblivelse”. Å bli til eller rettere: Væren krever stillhet, krever den stille, årvåkne oppmerksomhet her og nå, i dette øyeblikk. Hvorfor? Fordi det bare er her livet er. Nå, ikke i går og ikke i morgen, men nå. Jeg kjenner meg ydmyk og takknemlig i møtet med naturen, men naturen krever sitt for å slippe meg inn i sitt hellige rom: Stillhet og oppmerksomhet. Da og først da kan naturens hellige rom åpne seg. 


Kontakt med sjelen
Også denne gangen kommer mørket meg i møte når jeg kommer til øya. Tett mørke. Alt ligger til rette for stille kontemplasjon og meditasjon. Jeg kjenner meg invitert til å gå innover i meg selv, kontakten med sjelen og det spirituelle hinsides den hverdagslige virkelighet, hinsides den vanlige tankeverden, egoets verden. I psykologien og samfunnet generelt har det å bygge et sterkt og sunt ego vært ansett som bra. I takt med psykologiens samfunnsmessige rolle ble sjelen og det spirituelle mer eller mindre fortrengt og underkommunisert. Tapet av sjel og åndelighet har fått dramatiske konsekvenser og har skapt en avsjelet og kald verden hvor mange mennesker føler seg ensomme, isolert og deprimert. Det fører til fremmedgjøring og fravær av kjærlighet, en verden full av fiendtlighet, aggresjon, angst og frykt for morgendagen.  


Ego-utvikling
En individuell ego-identitet er naturligvis viktig for å fungere i hverdagen og som del av et globalt fellesskap. Et sunt selv har kvaliteter som evne til refleksjon og selvrefleksjon, realitetstesting og grenser, fleksibilitet og ansvar samt evne til å differensiere og akseptere at mennesker er forskjellig. I tillegg kjennetegnes et sunt selv av empati og medfølelse, for seg selv og andre. Problemet er at vår vestlige kultur med dens konkurransementalitet, grådighet og grenseløshet i stor grad dyrker fram en egoutvikling av usunn karakter som har altfor stor plass i samfunnet og i verden. Alt dette mens millioner av mennesker, voksne og barn, lider i fattigdom og elendighet. 


Sjelens verden
Vi trenger naturligvis en sunn egoutvikling som del av grunnlaget for vårt demokratiske samfunn. Det er ikke en motsetning til sjelen eller sjelens verden. Som jeg ser det er både et sunt ego og sjelens verden viktig for utviklingen av spiritualitet. Det handler altså ikke om å ekskludere ego for en spirituell utvikling. Tvert imot kan en person med et sunt ego bli selvkorrigerende i forhold til risikoen for å falle ut i illusoriske fantasier og en pseudo spiritualitet. Problemet oppstår når ego blir et mål i seg selv, kobles fra det sjelelige og mister kontakten med det spirituelle. Mange av oss som har et velutviklet ego har imidlertid kjent på tomheten, utilfredsheten og lengselen etter sjelen når vi har vært fortapt i egos funksjonalitet. Mens en egoorientert person fortrinnsvis lever sitt liv i den ytre verden, uten kontakt med den indre sjelelige dimensjonen, er evnen til indre liv forbundet med sjelen. Egoverdenen trenger alle sjelens kvaliteter for å gå innover og ha kontakt med livspulsen, den delen av oss som hele tiden vil væren og forbinder oss med kilden. Vi trenger altså både et sunt ego og alle sjelens kvaliteter for å komme til kilden. Sjelen er det som transcenderer egos tankeverden og den fysiske, materielle verden og forbinder oss med det store Selv, med væren. 


lørdag 23. november 2013

Mörker. Månsken. Stjärnor.

Frosten gnistrar utanför. Mörker och månsken måste kännas, lyssnar jag kroppen säga, inte tänkas inne i huvudet. Fötterna vill känna, fysikt känna. Mot huden. Naken träder jag ut i mörker, månsken och kroppen tar in och tar emot. Det är tyst. Helt stilla.

Eld og Eos
Inomhus igen gör jag eld i braskaminen. Där är en pulserande närvaro, i fötterna, under filten, framför lågorna. Sakta börjar ett ljus att komma, synas bakom bergen och enarna. Ett svagt rosa sken. Jag går ut igjen. Månen och morgonstjärnan.Tillbaka inne är det enda ljud som hörs ett knäppande i järnkaminen. Mina ögon följer lågorna från veden och uppåt, det kommer hela tiden nya. Fotsulorna är det som känns mest i kroppen, så pulsen, ekot av hjärtslagen. Hjärtat och andningen. Himlen blir grå. Men nu klarnar himlen, nu är hon här igjen, Eos – morgonrodnadens gudinna. Himlen är besjälad, naturen är besjälad, jag är besjälad. Kroppen är i själen.
                                                                            
Fantasidialog
Liggande i soffan föreställer jag mig vad Helge ska säga när han kommer upp och jag berättar att jag stått naken utomhus i minusgraderna. Helge (strängt): “Men da har du blitt nedkjølt, du kommer til å bli syk!” Jag (bestämt): “Nej, det blir man inte sjuk av. Man blir sjuk av baciller och virus.” Men det har varit värt det, tänker jag. Att ge Helge rätt, alltså.
                                                                               
När Helge kommer upp strålar han “Godmorgon. Se, ett rådjur”. En bock kommer sakta gående mot huset. Äter av gräset. Ser sig omkring. Lugn. Han är vacker, med horn och gyllene päls. Så tar bocken ett skutt närmare två meter upp på berget och strövar makligt vidare. 

- Jag har stått naken ute i frosten och månskenet, berättar jag.
- Så herlig, säger Helge, ønsket du å virkelig føle det? 

Vad var det för en sträng inre röst jag lånade ut till honom i min fantasidialog? Och: Vad finns inne i Helge som jag inte bara tar fel på men som också är något jag inte ännu lärt känna. När jag har varit hemma och Helge på Lyr har jag fått de mest poetiska SMS jag sett. 


lørdag 16. november 2013

Ny biopsi

Onsdag var vi til samtale på Rikshospitalet for å få resultatene av PET skanningen. Vi startet med fire timers ventetid, noe som selvfølgelig var en tålmodighetsprøve. Resultatet viste at det meste var borte, men at det fortsatt var noe som lyste opp der tumoren var. Overlegen var usikker på om det var rester av kreft, eller om det var dødt vev. Den eneste måten å finne ut det på, var å ta en ny biopsi. Jeg fikk tilbud om dette allerede neste dag kl. 11.00. Det var selvfølgelig ikke den beskjeden jeg hadde ønsket å få. Jeg hadde jo håpet at alt var bra. Den gode nyheten var at det ikke var noe i lymfekjertlene i halsen og at nesten alt ved tungeroten var borte. Vi var ganske stille i bilen hjem, forsøkte å ta inn situasjon og ruste oss for videre behandling. 

Narkose
Biopsien skulle tas under narkose, noe som var ensbetydende med faste fra kvelden før. Det ble naturligvis ventetid denne gangen også. Så fulgte forberedelse i form av profylaktisk antibiotika fordi det skulle tas en stor vevsprøve. Først kl. 13.50 ble jeg kjørt inn på operasjonsstuen. Her var det flinke folk som kunne sine saker og før jeg viste ordet av det var det «god natt». «Helge, er du våken?» Da hadde jeg vært borte i en time og ble kjørt videre til oppvåkningen. Her lå jeg også en times tid, til bedøvelsen slapp. Jeg kjente meg veldig sår i halsen. Deretter ble jeg kjørt til ØNH avdelingen og inn på et rom. 


Foreløpig gode resultater
Senere kom overlegen inn og fortalte om operasjonen. Han hadde tatt grundige biopsier og var glad for å kunne si at vevsprøvene så fine ut. Det var blant annet ingen veske i dem, noe som ellers kjennetegner en krefttumor. Han ville bli veldig overrasket om det var mer kreft igjen. Jeg måtte be ham om å gjenta det et par ganger. Dette var naturligvis gode nyheter! Og da Britt kom inn litt senere, delte vi denne gleden. Min tapre og kjærlige Britt! 


Hjem med Britt
Som sagt hadde jeg fastet før operasjonen, så jeg var ganske sulten og tørst. Jeg ble servert en kyllingsuppe. Den smakte forresten lite av kylling, så jeg tror ikke det hadde vært mye kylling i nærheten av den posesuppen. Etterpå drakk jeg ca. en liter vann siden jeg var noe dehydrert. Å tisse en gang var det som skulle til før jeg ble sluppet ut av sykehuset. Så bar det hjem med Britt som sjåfør. Å bli med Britt hjem igjen ga simpelthen en sterk følelse! Vi var vel hjemme ved sekstiden, ganske trøtte og slitne.


Nå er det bare å avvente svarene fra biopsien!


Håll mitt hjärta, håll min själ

Fredag kväll. En vecka närmar sig sitt slut. En vidunderlig vecka, en svackande vecka, en hoppingivande vecka. Jag tänker tillbaka på helgen som var. Stockholm. Möten med fina vänner, kolleger. Tid med min dotter och hennes familj, firade Leos 4-årsdag och Monas  halvårsdag. Flera besök hos mamma på sjukhus, nyopererad. Kändes fint att vara där för henne. Det är inte enkelt att bo så långt bort från flera av sina nära. 

Onsdag var vi på Rikshospitalet för att få besked om resultaten av Helges behandling. Var all cancer borta, eller var det något kvar? Jag hade tagit mig ledigt och vi hade en god stilla morgon med eld i spisen, tända ljus, te och morgontidning. Sakta kom solen upp, rödglödande himmel med grå molnstråk. 

Väntan. Väntan
Klockan elva på plats, tiden gick, timmarna gick. Doktorn opererade och vi väntade. Vi kunde få möta en annan läkare men det ville vi inte. Per Fugellis förslag om fastläkare för cancersjuka ger mening. Det är så sårbart och så ont att höra Helge behöva svara på samma frågor gång på gång, säga allt om igen som står i journalen, bli en person utan personlighet, en patient. Min Helge är inte en cancer, han är Helge. En människa, min käre.


”Röker du?” frågar de. Det är säkert relevant att fråga någon med cancer i munhålan. Men jag är säker på att det står klart och tydligt i journalen att Helge inte röker. Varje gång svarar han: ”jag slutade när jag var sju!”. ”17?” Kommer det osäkert. ”Nej, 7”. Ett lättnadens skratt uppstår. Nästa fråga, varje gång, gång tio, tjugo, femti: ”Har du några allergier?” Ja, svarar Helge. Lite förvirring uppstår för det stämmer inte med journalen. Där står att han inte har allergier. ”Jaså, mot vadå?” ”Mot osanningar”, säger Helge. Jag hör det som att han är ganska trött på frågorna, trött på att behöva lätta på stämningen och att han på sitt speciella vis är snäll och kärleksfull mot de han möter – även om han ibland kan vara utmattad av och irriterad över att bli behandlad, bara, som en cancersjuk.

I mitt inre går tankarna: Varför ska de hålla på med alla de här proverna och uppfölgningarna? Du är ju frisk. Du är levande och fantastisk. Du är en kärleksfull energi och så är de bara upptagna av några celler som löpt amok. 

En närvarande läkare
Så kom läkaren, äntligen. Efter fyra timmars väntande. Direkt från operationerna han stått med sedan tidig morgon. Så närvarande, visade röntgenbilder och förklarade. Alla metastaser på halsen var borta. De på tungrotens båda sidor var mycket, mycket mindre – men det lyste upp. Det behöver inte nödvändigtvis vara cancer, men det kan vara.


Vi hade väl djupast inom oss hoppats på ett besked om att allt var borta. Jag hade i alla fall hoppats på att vi nu kunde lägga planer för den närmaste tiden. Resa till vårt hus i Sverige eller ta en tur till fjälls och fira att det nu i helgen är precis tjugo år sedan vi möttes. Då, när vi möttes kändes det som att det var Helge jag väntat på i alla år. Jag ville planera en liten kortare utlandsresa i december och en längre i januari-februari. Men, nej. Ny osäkerhet. Biopsi i morgon, föreslog läkaren. Narkos. Vi åkte hem. I bilen var vi fåordiga. Jag var besviken, men ändå förberedd. Det kunde varit värre besked. Det kunde varit bättre besked. Hur är det för dig, frågade jag Helge. Han svarade något utan att svara, som jag uppfattade det. Vi satt där, tillsammans, stilla.

Kvällen var planerad sedan länge, innan vi visste att denna dag var en dag för besked. Vi hade ett möte hemma hos oss med Imagoföreningen, med härliga föreläsare, fantastiska deltagare och timmar tillsammans med människor som betyder mycket för oss och som vi också hör, att vi betyder mycket för. Kunskap, insikt, gemenskap, medmänsklighet, kärlek. Det var fint att vara tillsammans med andra denna kväll. 

Ditt huvud i mitt knä
Torsdag narkos och biopsi för Helge. Tung morgon. Regntung väg till jobbet,vått och grått. Framme på kontoret motstånd, min pc lägger av, blir helt svart och vägrar starta igen. På eftermiddagen åker jag till Rikshospitalet och väntar på att Helge ska vakna, komma upp på avdelningen, att jag ska få möta honom, hålla i honom, ta honom med mig hem.

Besked från läkaren, vår läkare som gjort biopsin, är att det ser bra ut. När han sett på cellproverna ser det okej ut, ingen vätska. Wow. Mer säkert resultat kommer i slutet av nästa vecka eller början i den efter. Glädje, lättnad, hopp, ljus. Helge i sjukhussängen, jag bredvid. Vi sitter där tillsammans, stilla. Jag vill bara få honom ut därifrån så fort som möjligt, hem, ta vara på honom. Att han ska lägga sitt huvud i mitt knä hemma i soffan. Att han ska känna att jag vill honom väl, vad det än är. När vi kom hem var Helge trött. Jag var trött. Han stoppade i mig en halv sovtablett. Jag som aldrig tar sådant. Jag sov i elva timmar. 

Ta mina händer och gör mig hel
Fredagen har vi gått ut och in i oss själva, in och ut i varandra. Ordnat saker, fått min pc fixad, varit på Apoteket och köpt antibiotika som Helge behöver för sin perforerade tunga, sett schack på tv – logik och konsten att kunna se långt fram. Kokat grönsaks soppa. Varit tillsammans. Och var för oss. På kvällen ser vi lite tv, sittande gott i våra nyinköpta härliga stolar. Motsvarigheten till Så ska det låta heter i Norge Beat for beat. Där medverkar Sarah Dawn Finer. Hon och Samuel Ljungblad sjunger Håll mitt hjärta, håll min själ. Vi griper omedelbart  varandras händer. Det här är det – det är det här det handlar om. En sång för oss. En sång sjungen som får tv-studion till att fyllas av berördhet. Magiska minuter. De kan nästan inte fortsätta programmet. Stillhet.

Håll mitt hjärta Håll min själ
Lägg mitt huvud I ditt knä
Säg att du menar
Och vill mig väl
Håll mitt hjärta Håll min själ

Som jag väntat alla år
Du kan läka mina sår
Ta mina händer och gör mig hel
Ta mitt hjärta
Ta min själ

Håll mitt hjärta Håll min själ
Låt mig bara stanna här
Så allt jag ber dig allt jag begär
Håll mitt hjärta Håll min själ
Håll min själ


Hør sangen på YouTube

mandag 11. november 2013

PET skanning, nærvær og naturens stillhet

Britt og jeg har fulgt min ekskones strålebehandling for tungerots cancer på nært hold. K introduserte Culevit for meg, noe jeg har skrevet om tidligere. Hun har brukt det i hele behandlingsperioden og etterpå. Resultatet av PET skanningen var svært oppløftende. Alt var vel og alle rundt henne var lettet og glade.

Tilbake på Rikshospitalet
Forrige torsdag var jeg selv tilbake på Rikshospitalet for PET skanning. Å vandre inn på RH var fortsatt en øvelse. Det minnet meg om at jeg ennå er pasient med en alvorlig diagnose. Resultatet av behandlingen er ikke kjent. Øvelse i å være pasient hensatte meg et øyeblikk til spenningen mellom det å ikke ville være pasient, en som feiler noe på den ene side og aksepten og åpenheten for det som skjer  på den annen siden. 

Oppmerksomt nærvær
Stråleenheten D7 på RH ligger nederst i den lange gangen i sykehusets hovedbygning. Vandringen ble en øvelse i oppmerksomt nærvær, indre og ytre. Det var godt å bli møtt i resepsjonen av en smilende, blid og hjelpsom person. Hele seansen tok 3 ½ time, inkludert ventetid. Det var ventetid før injeksjonen av det radioaktive sporstoffet, så en times hviletid hvor stoffet fikk lov til å gå ut i kroppen. Her måtte jeg ligge helt stille for ikke å forstyrre prosessen. Selve skanningen tok ca. 40 minutter. Her måtte jeg også ligge musestille i samme posisjon for at bildene skulle bli gode. Takk og pris for at jeg har meditert i mange år slik at jeg kan ta imot det som skjer til det beste for meg ved å anerkjenne og gjøre nuet til min venn, ikke til min fiende.

Omsluttet av naturen, mørket og stillheten på Lyr
Britt skulle til Stockholm i helgen for å drive veiledning, besøke familien og feire barnebursdag. Jeg valgte å kjøre til hytta på Lyr i Bohuslän. Der ville jeg oppsøke stilheten, kontemplasjonen og meditasjonen. Jeg mediterte gjennom åndedrett på hele turen og ankom Lyr etterat høstmørket hadde senket seg. Ute i havgapet var det mørkt, virkelig mørkt. Ingen gatelys, ingen kunstige lyskilder, bare naturen, himmelen og stjernene. Eller regntunge skyer. Det er noe helt spesielt ved å ankomme øya med ferge. Turen tar tre minutter og fergen går hver halvtime. Transporten markerer en overgang – til en øy uten fastlandsforbindelse. Jeg gleder meg til å være på hytta, la meg omslutte av høstmørket, regnet og vinden som rusket i trærne. Gleder meg til å tenne opp i peisen, gli innover i stilheten, meditere og la øyeblikkets hellighet fylle meg. Jeg elsker også de mørke nettene, hvor stilheten kan høres selv om det blåser eller regnet slår mot huset. Det er en del av stilheten, del av naturen. Også min natur. Når jeg våkner om nettene kan jeg ligge og lytte til stilhetens lyder, lenge. Stilhetens lyder hjelper meg med å stilne tankene. Jeg kjenner livspulsen, nærværet til kilden. 

Fantastiske dager
Jeg står opp tidlig neste morgen, tenner opp i peisen og er allerede i et kontemplativt modus. Jeg skriver en god morgen hilsen til Britt på SMS: Øya velsigner meg med lett regnvær og grå himmel. Peisens flammer synger sin meditative sang imot meg og inviterer meg til reisen innover. Tevannet er satt over og morgenstundens hellige øyeblikk åpner sin favn. Jeg lever. Det ble noen fantastiske dager. Dager hvor alt stemte, du er et med deg selv, livet, livspulsen. Det ble mye meditasjon, lesing og skriving. Utpå dagen sendte jeg nok en SMS til Britt: En regntung himmel slipper sine dråper ned, mykt men bestemt. Det er min himmel, mitt regn. Jeg lar min lengsels tørst sluke hver eneste regndråpe jeg fornemmer. Slik inviteres jeg til å reise innover i meg selv, får himmelens og regnets hjelp til bare å være. Jeg åpner mitt hjerte og takker for den nådegave som åpenbarer seg for meg. Jeg finnes til. Senere var jeg tre timer på havet med vår fine venn, Annika. Hun har hummerteiner ute på sine spesielle steder. 37 hummer har hun fanget i år. Denne gangen var det imidlertid en “nolla”. Men det ble plenty av krabbeklør og mye annet godt. 

I ett med altet
Senere på kvelden skriver jeg i min bok: Kvelden stunder på og mørket har senket seg. Jeg hilser mørket velkommen som en venn og lar meg omfavne av mørkets stille nærvær. Mørket varsler at det er tid for kontemplasjon, tid for å vende oppmerksomheten innover, tid for hjertets oppmerksomhet. I mørket og stilheten kjennes hjertepulsen tydelig og jeg fylles av en dyp takknemmelighet for å være til, for livet, for å være et hjerte blant andre hjerter. Jeg lytter til hjerteslagene. Mine hjerteslag er et ekko av min mors hjerteslag, av alle mødres hjerteslag gjennom evolusjonens historie, den første lyden vi hørte i fostertilstand. Slik er vi gjennom våre hjerteslag ett med alle andre hjerteslag forbundet med hverandre, forbundet med jordens hjerteslag, universets, kildens. Sittende i meditasjonen i mørket kjenner jeg meg ett med altet. Jeg er omsluttet, jeg er.


torsdag 7. november 2013

Hvor har det blitt av sjelen?

I det materialistiske vitenskapelige trossystem har ikke sjelen noen plass. Her fraspaltes sjelen og diagnostiseres som metafysikk. I verste fall som psykopatologi. Dette gjelder i stor grad også innenfor psykologiske disipliner. 

Psykiske lidelser øker
Andrew Weil, en av verdens ledende forkjempere for integrativ medisin, stilte et utfordrende spørsmål på en psykoterapikonferanse for en tid tilbake: "Why, when we have more mental health professionals offerering more mental healthcare services than ever in history, is the state of mental health by all accounts worse than it has ever been?” Ja, hvorfor er det slik? Jeg har ikke svaret, men Weils stiller et grunnleggende spørsmål, ikke bare om psykiske helseprofesjoner i vestlige samfunn, men også om den rasjonelle, materialistiske samfunnsorden som har utviklet seg. Vitenskapssynet, de ulike helseprofesjonene og samfunnsordenen gjenspeiler hverandre. Felles er en endimensjonal mekanisk, rasjonell og funksjonalistisk tenkning om alt som ikke inngår i samfunnsmessig “fornuft”.


Mangler kontakt med sjelen
Sjelen, det spirituelle og mystikken blir fortrengt, fraspaltet. Resultatet er skremmende: Aldri har det vært flere mentalt syke mennesker. Aldri har naturen blitt mere eksploatert og gapet mellom fattige og rike bare øker. Konkurranse og fiendtlighet er normen. Overlevelse og sensuell nytelse har blitt meningen med livet. Å bygge sterke egoer uten kontakt med sjelen, gjør at livet ikke har forbindelse med noe større en det enkelte selv. Livet kan ikke forenes med universets store Selv, det guddommelige Selv. 


Lapper sammen tapet
For meg er det innlysende at det er en sammenheng mellom det store sjelstapet og tapet av kontakten med det store Selv på den ene siden, og trivialiseringen og tapet av mening med livet på den andre siden. Om livet trivialiseres og blir meningsløst, følger uunngåelig en meningsløs død. Er det rart vi blir syke og lider? Er det rart vi frykter livet og døden? Er det rart det er krig i verden og i våre relasjoner? All forandring starter med oss selv og våre nære relasjoner. Det gjør også vår spirituelle reise og heling. De mentale helseprofesjonene kan prøve å demme opp for den samfunnsmessige utviklingen og lappe sammen og kompensere for tapet av den åndelige bevisthetsdimensjonen. 


Transpersonlig psykologi
Å tømme livet for sjel og åndelighet, å avvise en høyere orden - et høyere Selv, er i seg selv nokså patologisk. Med den humanistiske og transpersonlige psykologien begynte det å vokse fram motbevegelser i 1960- og 70-årene. Spesielt den transpersonlige psykologien reflekterer betydningen av Buddhismen da den ble introdusert i Vesten. I følge Ken Wilber har historikere beskrevet dette som et av de største vendepunktene i sivilisasjonen. Innflytelsen fra Buddhismen fikk stor betydning for utviklingen av den transpersonlige psykologi og for utviklingen av en egen genuin kontemplativ spiritualitet i Vesten, ikke begrenset av tradisjonelle religiøse forestillinger. Transpersonlige psykologi ses ikke bare som en utvidelse, men også en overskridelse av psykologiens vanlige domene fordi den omfatter spirituelle opplevelser og ser livet og meningen med livet i en spirituell kontekst. Sjelen er dermed tilbake på arenaen, som uttrykk for livspulsen, en guide som kan lede oss til heling og helhet når vi oppmerksomt nærer den.


mandag 4. november 2013

Nær-døden-opplevelser

For et par uker siden deltok jeg på en nær-døden-konferanse i Oslo. Her hørte jeg bl.a. Anita Moorjani, forfatteren av boken “Døden ga meg livet”. Andre foredragsholder var P.M.H. Atwater og Audun Myskja. Altwater er den i verden som har forsket mest på nær-døden-opplevelser (NDO). I over 35 år har hun undersøkt mer enn 4 000 tilfeller av NDO. Selv har hun opplevd tre. Den norske legen Audun Myskja hadde også et sterkt innlegg basert på egen NDO og sin lange erfaring med døende. 

Ubetinget kjærlighet
Det viser seg at alle som har hatt en NDO kommer tilbake til livet med en ubetinget kjærlighet til seg selv og andre. De kommer tilbake uten frykt og med opplevelsen av å ha kommet i kontakt med kjærlighetens essens. Liv og død er ikke to motpoler i et kontinuum, men bevissthetsdimensjoner som eksisterer side om side. Den lineære, kronometriske tid som vi vanligvis tenker livet i, er oppløst. Døden som vi i hverdagsbevisstheten ofte forbinder med avslutningen, er bare en annen dimensjon. Det finnes ingen død atskilt fra livet, ingen begynnelse og ingen slutt.
 

Frykten er borte
Når vi ikke lenger frykter døden, frykter vi heller ikke livet og blir i stand til å møte og leve livet, omfavne det i sin helhet med åpenhet, kjærlighet og respekt. Vi er ikke lenger redd for manglende anerkjennelse, å bli mislikt, gjøre feil, skuffe og være annerledes. Vi er heller ikke redd for sykdom og for å møte livet i sin helhet. Skammen som kanskje har herjet hele livet er også borte. I kjærlighetens lys får vi en medfølelse og empati med oss selv som gjør at vi elsker oss selv. Vi kan leve livet fullt ut, i kjærlighet til oss selv og andre. Vi er kjærlighet, livspulsens essens. Alt i livet og alle utfordringer blir en gave til slutt. Motsatt, når vi ikke elsker oss selv, depriverer og deprimerer vi hele tiden både oss selv og andre.
 

La sjelen skinne igjennom
Budskapet fra de som har opplevd NDO er at vi ikke trenger “å dø” for å vinne denne dype innsikten. Med et indre arbeid kan vi utvikle en bevissthet om både våre ytre og indre omgivelser, forholdet til oss selv. Å respektere våre omgivelser og oss selv som vi er, uten ønske om å endre på noe, er å la sjelen, vår sanne ånd skinne igjennom og se storheten i den måten universet har skapt vår eksistens på. Å kjenne vår egen grunnleggende livspuls og utvikle et dypt kjærlighetsforhold til oss selv, gjør at vi kan være den kjærlighet vi dypest sett er i alle livets forhold.
 

Veien til et høyere selv og helbredelse
Å elske seg selv og være kjærlighet utfordrer oss til hele tiden å nære vår sjel, ta vare på oss selv og våre egne behov. Med Anita Moorjanis ord er det veien til et høyere selv og helbredelse. Sykdom kaller på forløsningen av det vi har gjemt bort i våre dypeste rom, det vi har holdt tilbake, det vi har beskyttet oss selv og andre for å høre, det som har vært forbundet med skyld- og skamfølelser, med frykt. Uten frykt kan livspulsen banke fritt og hjertet synge den sangen som ble stengt inne; hjertets sang, livets sang. Sangen er fortsatt i oss, den sangen som vil synges. Skal vi synge nå?


tirsdag 29. oktober 2013

Gott nytt år – varje morgon

ör några år sedan vaknade jag och Helge nyårsdagens morgon och upprepade ”gott nytt år” önskningarna från tolvslaget nyårsafton. Morgonen därefter gjorde vi detsamma. Så fortsatte vi dag efter dag. Det startade som en lek och övergick till att bli ett sätt att förhålla oss till varandra, till oss själva och livet. 

En ny chans 
Genom att starta dagen inte bara som en ny dag, men som ett nytt år, fick det att kännas som att alla möjligheter låg öppna. Dagen idag upplevdes som en viktig dag. En dag värd att ta vara på. Den upplevdes också som en möjlighet att starta på nytt. Hade allt inte varit det bästa dagen före så fanns det nu en chans till något annat. Hade jag inte varit den bästa partnern igår, så var det igår och nu kom en ny chans. Det kändes som att få syndernas förlåtelse och hjärtliga lyckönskningar samtidigt. Detta förde med sig att jag alltmer la märke till hur det sätt jag var på påverkade andra, särskilt Helge. 

Gryningsljus
Denna morgon, när klockan är omställd och mörkret jag senaste tiden gått i, nu blivit gryningsljus igen, tänker jag på hur mitt sätt att vara också påverkar mig själv. Är jag kärleksfull mot mig själv? Behandlar jag mig själv med respekt och omsorg? Förlåter jag mig själv lika lätt som jag förlåter andra? 

Värt att älska
När jag inte är så god mot mina medmännsiskor är det nog mest en reaktion på att jag kommit i kontakt med något hos mig som jag tror inte är värt att älska. Att jag inte är älskvärdig. De upplevelser jag haft som har fått mig att känna att jag inte är älskad för den jag är, har lagrat sig i hjärnan. Tyvärr minns vi lättare det som varit negativt för oss än det som varit positivt. Jag upprepar inom mig allt det negativa andra sagt tidigare i mitt liv och jag fyller på med att ge mig själv negativa budskap. Det har satt spår, och sätter spår. Det påverkar hjärtat. Om mitt inre är fullt av självförebråelser och självkritik, hur ska jag då kunna hålla hjärtat öppet för andra?

Himmelens grå genombryts av eld
Men nu är nu, jag behöver inte bära gårdagen med mig. Jag säger tyst inom mig själv ”gott nytt år” och ler mot cyklisten som kommer farande, ler mot barnet på moderns axlar, mot hunden och hundens husse. Idel leenden möter mig. Himmelens grå genombryts av eld. En ny dag. 

Det var en höstens dag
den ljusa morgon
och vi i morgonlanden
vi gick i solarna in
In i varandras händer

det var en höstens dag
den ljusa morgon
och vi i morgonlanden

det var en höst och morgon.

(Gunnar Björling)

onsdag 23. oktober 2013

O mörker, mörker, mörker…

I går morse var marken täckt av snö. Annars var det mörkt. Så mörkt, ett varsel om vinternatt. Mörkret skapade en stillhet med sin frånvaro av ljus. Tystnaden hördes mer liksom de få ljud som trängde fram. Fåren har fått ett par vänner, lika på håll, men mycket större. Två lamadjur; ett mörkt och ett ljust. Laman används ibland till att gå bland vildbetande fårflockar för att hålla rovdjur borta. Lurar det vargar i skogen? De gånger jag känt mig rädd i mörkret i skogen har det varit människor jag fruktat.  

Frost och snö
På vägen ner mot Asker övergår snön mer och mer i regn. Ljudet blir annorlunda, drippande, droppande. Marken är täckt av löv, hala av frost och snö. I regnet blir marken i stället hal av våta, förmultnande blad. Över fjorden ligger regndimma och ljusen i Oslo skymtar diffust långt bort. Framme på kontoret väntar jag med att slå på belysningen. Jag ser ut genom fönstret, ser Asker kyrka i dimblått gryningsljus, tornet är inpackat av byggnadsställningar. Gatlyktorna gula, billyktorna på väg mot centrum, vita. I riktning bortåt, röda. 


T.S. Eliot
Min första patient ringer återbud och jag blir sittande. Det känns så gott att vara i mörkret. Några rader av T.S. Eliot kommer fram i mitt medvetande, något om mörker och tanketomhet. Jag tänder ett stearinljus och söker i bokhyllan. Jag finner De fyra kvartetterna. O dark, dark, dark... 

I said to my soul, be still,
and let the dark come upon you…
I said to my soul, be still and wait without hope
For hope would be hope for the wrong thing;
wait without love,
f
or love would be love of the wrong thing;…
Wait without thought,
for you are not ready for thought:
So the darkness shall be light,
and the stillness the dancing.  



lørdag 19. oktober 2013

Energi og livskraft

Onsdag fikk jeg lymfedrenasje hos vår gode venn Eva. Hun og mannen Odd har fulgt oss hele tiden. For noen uker siden ringte Eva og tilbød seg å komme til Asker for å gi meg en lymfedrenasje. Det var som å bli bønnhørt, akkurat det jeg trengte. De kom og slo opp behandlingsbenken, og jeg fikk den beste lymfedrenasje jeg noen gang har fått. Med sin følsomme touch gikk Eva gjennom hele lymfesystemet steg for steg. Hvilken touch! Det kjentes som om kroppen bare lengtet etter å bli berørt og renset ut. Langsomt og gradvis begynte det å strømme gjennom meg og jeg ble fylt av en letthet og kontemplativ ro. I dagene etterpå kjente jeg at energien fortsatte å strømme, i lysken hvor jeg tidligere er operert og i leggene, som i lengre tid har vært kalde som om det er har vært for liten gjennomstrømning. Fantastisk! Tusen takk Eva, du har virkelig en terapeutisk touch, som får energien til å flyte. Vi takker også for posene med multer dere hadde med til Britt. Multer er noe Britt elsker. 

Gir meg over og blir holdt  
Onsdagens lymfedrenasje var gjentakelse av en god opplevelse. Og jeg øver meg fortsatt på å ta imot, gi meg over til situasjonen og la meg bli holdt av Evas trygge, innfølende varme og proffe autoritet. Å gi meg over til og bli holdt gjør at jeg kan være sentrert i meg selv, kjenne innenfra hva behandlingen setter i gang i kroppen og ha oppmerksomheten rettet mot meg selv. 


Oppmerksom sentrering
Oppmerksom sentrering handler om å lytte til - og kjenne at det også finnes en virkelighet og en sannhet dypt der inne i oss selv, ikke bare i den ytre verden. Orientering mot det ytre synes bare å lede til mer og mer fremmedgjøring. Når vi tror at svarene finnes der ute, fjerner vi oss fra oss selv. Vi lever i en kultur som sier at sannheten og svarene finnes utenfor oss selv. Det er snarere motsatt. Alt som skjer på det ytre plan “skjer for å sette i gang noe inni oss, for å utvikle og føre oss tilbake til den vi virkelig er”, skriver Anita Moorjani. 


Lytt til din egen livspuls!
I vår kultur har vi sluttet å lytte til vår egen livspuls til fordel for det som skjer i den ytre verden. Vi er opptatt av å gjøre framfor å være, bli noe framfor å være oss selv. Vi har fjernet oss fra egen essens, fjernet oss fra kilden, fra kjærligheten, fra det å være kjærlighet og ikke minst i forhold til oss selv. Og som Anita Moorjani så riktig skriver; å elske seg selv er ikke egoistisk, “selviskhet kommer av mangel på kjærlighet til en selv”. De færreste av oss har imidlertid lært dette. Har du lært å verdsette din egen storslåtthet og livskraft? Har du lært noe om hvordan du og universet er forbundet, at alt henger sammen og at hele universet finnes inni oss, at vi og universet er en enhet? Når sjelen stenges inne mister vi den kraften som binder oss sammen med den sanne kraften, med livskilden, med…


tirsdag 15. oktober 2013

“Gå ut og lev livet ditt uten frykt”

Dette var ordene som kom til Anita Moorjani i hennes nær-døden-opplevelse. Hun erfarte at frykt for døden var det som hindret henne i å leve. Da hun slapp denne frykten i nær-døden-opplevelsen, var hun ikke lenger redd for sykdom, alderdom etc.. “Når døden ikke er skremmende, er det ikke mye igjen å være redd for, for døden betraktes alltid som det aller verste scenariet”. Vi er igjen tilbake til viktigheten av å lære å dø, før vi skal dø.

Transformasjon
I nær-døden-opplevelsen skjedde det også en transformasjon, hvor hun så seg selv som del av det kosmiske billedteppet. Vi er alle er del av vevet gjennom våre følelser, tanker og handlinger og er på denne måten medskapere av verden og våre liv.

Kjærlighet er vår virkelige essens

Anita Moorjani  så at hennes liv i stor grad hadde vært styrt av ytre krav og forventninger. I løpet av prosessen ble hennes persepsjon endret. Hun så ikke lenger virkeligheten fra utsiden og innover, men innefra og ut. Hun ble overveldet av å være kjærlighet og at dette var et uttrykk for å være et sant og autentisk selv. Anita Moorjani opplevde at hele universet består av ubetinget kjærlighet og at dette omfatter oss alle. Kjærlighet er vår virkelige essens og hele universets natur. Fordi vi er kjærlighet er det en utfordring å ikke anstrenge seg for å bli kjærlig mot andre, all den stund vi er nettopp kjærlighet. Snarere handler det om å være sann mot seg selv, mot sin egen natur og nære sjelen. Først da kan livskraften strømme fra kilden, kjærlighetens guddommelige kilde. Anita Moorjani mener denne erkjennelsen var årsaken til at hun ble helbredet.

Hør Anita Moorjani i Oslo  

Anita Moorjani understreker at man ikke behøver å bli syk eller “dø” for å bli helbredet. Derfor reiser hun verden rundt for å fortelle om sine transformative opplevelser. I helgen kommer hun til Oslo for å delta på en konferanse om nær-døden-opplevelser. 


tirsdag 8. oktober 2013

Takknemlig for kjærligheten

Jeg går rundt med en overveldende følelse av takknemmelighet for all den vennlige, kjærlige og hjelpsomme respons jeg har fått i løpet av prosessen jeg har vært gjennom. Jeg føler meg privilegert. 

La sjelen få plass
Til tider har jeg vanskelig for å fatte at det finnes så mye kjærlighet i verden – til meg. At jeg som person kan bety så mye for så mange. Det er vanskelig å ta inn, vanskelig å kjenne meg så verdsatt og elsket, med ord, bønn, tanker og handlinger. Jeg er fortsatt på reise og i øvelse. Det handler kanskje ikke bare om å forstå, men å komme i kontakt med den indre essens av kjærlighet, som er i meg og i oss alle. Den essens eller kraft som gjør oss hele som enkeltindivider og som binder oss sammen med hverandre.  Det har blitt mer og mer maktpåliggende for meg å ta stegene hinsides tanker og bevissthet, følge livspulsen i seg selv, lytte til og stole på at sjelen bringer meg til livskilden. Ikke at jeg skal være ubevisst eller ikke bevisst, men la sjelen få plass, sin rettmessige plass og ha tillit til at den bringer meg til kilden, til væren.

Å elske seg selv
Britt og barna har vært mine store læremestre. Det har også alle de menneskene jeg har truffet gjennom mitt arbeid som terapeut. De har lært meg at kjærlighet ikke bare handler om å gi, men like mye om å ta imot, ta imot kjærligheten fra andre og derigjennom lære å elske og verdsette seg selv. Å elske og verdsette seg selv! Wow, store ord, nesten for store, så store at de kan vekke en tendens til motstand, til avvisning. Så store at de lett kan avfeies med at «så mye kan jeg vel ikke bety for noen!” Er det noen som kjenner seg igjen i dette? Noen som har vanskeligheter med å ta imot og virkelig kjenne seg elsket og verdsatt? Noen som strever med å kjenne seg elskverdig, verdt å elske. Hvordan er det for deg? Snakker vi om dette? Vet vår nærmeste at vi strever, at vi dypt der inne bærer på en sårbarhet, en skam, en…? Hjertet er sårbart og samtidig vet vi at det nettopp er i hjertet at sårbarheten kan heles. 


Kjærlighet til sannhet
På et nivå i meg selv kjenner jeg at jeg nok alltid har satt pris på meg selv. På et dypt indre plan, et  sjelelig plan hvor jeg kjenner min livspuls, en varme og vennlighet, en våkenhet og kreativitet, en empati og medfølelse, ja en kjærlighet til verden og andre mennesker. I min familie var det imidlertid liten plass til å elske seg selv som den man var, gi rom for og uttrykke det. Det kunne til og med være skremmende og skamfullt. Ble det for mye, kunne man jo tro at man var noe. Med mindre det gjaldt prestasjoner,  for det var i orden. På andre områder kunne fallhøyden være for stor for et følsomt barnehjerte, et barnehjerte som bar en kjærlighet til sannhet og som trengte kjærlighet og trygghet. Et barnehjerte som vred seg i smerte når de voksne var rå mot hverandre eller oss barna. 


Fylt av takknemlighet
I dag er jeg fylt av takknemmelighet over all den kjærlighet jeg har fått i de genuint menneskelige møtene på min livsreise, spesielt sammen Britt og barna, men også fra alle dere mine kjære venner. Og selvfølgelig også de kjærlighetsopplevelser jeg fikk hjemme. Alt dette har gjort at jeg har kunnet fortsette min livsreise og møte utfordringer med en stor grad av trygghet og fortsatt ha et åpent hjerte for livsprosessens mange ansikter. Sjelen har alltid vært med og trenger seg på. Nå også.