fredag 24. juli 2015

Att förlåta någon för något den inte gjort

Vi sitter på Lyr, jag och Helge. Morgonen idag har varit lugn. Vi har läst, läst högt och samtalat. Vi har nu stillhet efter många dagar med besök, av barn, barnbarn, vänner. Det har vart mycket närhet och närvaro i nuet, lek och hjärterum. Och stunder av överstimulering, både för stora och små. 

Vår morgonläsning och samtal kretsar kring förlåtelse (tilgivelse). Det har varit ett tema i mitt liv i månadsvis och jag förstår mer och mer vilken central roll förlåtelse har för vår psykologiska, själsliga och kroppsliga balans eller obalans. Konsten att förlåta har ett samband med hur tillfreds vi är med livet. Den handlar bland annat om att kunna släppa den energi vi har bunden till händelser vi varit med om och att kunna transformera känslor som är tunga att bära på. Förlåtelse är något du gör allra mest för dig själv. Du behöver inte ha någon annan person fysiskt närvarande under processen, personen behöver inte heller vara i livet. 

Förlåtelse har många fasetter och kan ha väldigt varierande innehåll. Men den handlar nästan alltid om något som skett tidigare, i nära i tid eller längre tillbaka i det förflutna. Min erfarenhet med att hålla förlåtelse i förgrunden har gjort det klart för mig att detta är något som ofta är aktuellt, jag vill påstå varje dag. Kort sagt: Att i situationer som uppstår välja kärlek framför rädsla. Jag menar inte på något sätt att förenkla något som är mycket komplext eller att förneka smärta, sorg eller besviklse som är knutet till svåra händelser i livet. Förlåtelse kan på några områden vara en livslång process. Det kan ibland kännas som om något aldrig kan förlåtas.

Förlåtelse i vardagen

En situation som jag tidigare inte skulle ha tänkt på som en som kunde förlösas genom förlåtelse var följande: Jag och Helge höll på att packa inför resan till Lyr och några veckors semester. Jag strävade med ambivalenta känslor inför att resa från Asker och de blommor som stod i full prakt. Grönsaker som spirade i odlingslåda och rabatter. Den stora krukan med doftande örter. Det kändes fel att örterna skulle stå där och torka ut, vissna och dö. Jag uppskattar så att kunna knipa en kvist att smaksätta med och blad eller blommor att dekorera maten med.

Jag klippte massa gräslök, plockade upp de sista rädisorna och tog med salladsblad till några dagars behov. Tog med några ringblommor att göra salladen vacker med. Tänkte för mig själv att det går ju att köpa nya örter i Sverige. Men kanske kunde krukan tas med i bilen? Visserligen var där packning för flera veckor plus diverse redskap, bensin till gräsklipparen och attiraljer till båten. Festkläder till ett bröllop vi ska på i Stockholm. Böcker i stora väskor. Vitaminer och kosttilskott. Men kunde inte krukan ändå få plats?

En kruka med örter
När jag tänkte på det kände jag rädsla inför att fråga Helge om det. Det är alltid han som packar bilen när vi ska på långresa tillsammans. Jag slog ifrån mig tanken att ens fråga. Men så började jag undra över varför jag var så rädd för att fråga. Jag associerade lite, reflekterade, men kom inte på någon aktuell grund. Det måste nog vara gammal rädsla, tänkte jag. Jag vill inte riskera att bli utskälld, vill inte vara till besvär. Under packningens gång får jag några impulser att fråga Helge men slår bort dem. Men så: ”Helge, finns det plats i bilen till örtkrukan? Jag vill så gärna ha den med.”

Helge svarar att det är helt fullt i bilen. Okey, tänkte jag, det var synd. Så går jag ut med de sista sakerna till bilen och ser att det finns plats bakom förarsätet, det står långt fram, jag ska köra. När Helge kommer säger jag det till honom och är rädd för hans reaktion. Förväntar att han ska bli irriterad eller sur. Men han säger: ”Ja, det gör det faktiskt, men då måste vi ha den i en plastsäck”. Så går han och hämtar krukan, drar en plastsäck runt och trixar in den i bilen.

På vägen till Bohuslän tänker jag ett par gånger på att berätta om min irrationella rädsla. Också på kvällen när vi packat upp. Men jag går med det för mig själv.

Helge lyssnar intresserat
Någon dag senare är vi på tur. Vi åker till Flatön, Malö, Skaftö. Vi var så tidigt ute att vi var nästan ensamma och genom ett soligt, vackert landskap. Vi tar några färjor, väntar vid färjelägena och bara tar in stillheten och skönheten. Under resan i bilen börjar jag berätta om örtkrukan. Helge lyssnar intresserat.

Bara för att göra det klart: Det fanns inte spår av irritation hos Helge när det gällde örtkrukan. Detta hade med mig att göra, mitt bagage, mina spöken.

Jag började sätta ord på situationen tillsammans med Helge. Varför var jag rädd för att fråga? Jag var rädd för att bli besviken, jag blir olycklig om jag blir inte hörd när något är viktigt för mig. Min upplevelse är att jag är till besvär och att hävda mina egna behov väcker irritation hos andra. Det är inte plats till min kreativitet och livsglädje.

Med Helges hjälp började jag nysta upp i det tilltrasslade garnnystandet. På vilka sätt var förlåtelse relevant här?

Vem skulle förlåtas?
Vad lärde jag mig av detta? Än en gång att det är viktigt att tillåta mig själv att känna de känslor jag har och inte försöka ta bort dem innan jag förstått vad som väckt dem. Att det är jag själv som berövar mig delar av min livsenergi. Att det är jag själv som kan ta ansvar för det jag känner och upplever och inte anklaga någon annan. Om jag projicerar mitt inre drama på någon annan därute sitter jag fast och kommer inte vidare. 

Vem skulle förlåtas? Först det som ligger längst tillbaka i tid. Det handlar om min far som kunde vara väldigt svängande i humöret. Han kunde bli irriterad eller arg plötsligt och utan att det som barn var chans att förstå vad som utlöste det. Så det gällde att inte utmana honom och att vara på vakt för att kunna skydda sig när ilskan kom. Sedan handlade det om Helge. Jag hade använt honomtill att spela en roll i mitt inre drama. Dels projicerade jag på honom en sida av min far. Dels fick han ta rollen av en sida i mig som håller mig själv nere och berövar mig livslust och energi. Så båda dem skulle jag faktiskt förlåta för något de inte gjort. 

Pappa ligger på sjukhus, reducerad, lite dement och kraftlös. Han har inte gjort mig något aktivt i detta med örtkrukan. Det är det förflutna som lever i mig, mina minnen och erfarenheter från tidigare. Helge behöver också förlåtas för något han inte gjort. Han var intet anande om vad som utspelade sig i mig och när han först sa att det inte var plats i bilen var det säkert bara en praktisk upplysning. Han kunde ju inte veta hur viktigt det var för mig om jag inte sa det (nåja, han känner mig så han kunde ju kanske ha gissat sig till det - vi vill gärna att vår partner ska vara tankeläsare). Nu kunde jag bättre förstå något jag tidigare läst om vikten av att förlåta personer för något de inte gjort. När jag läste det lät det kryptiskt och mest uppe i huvudet. Nu hade jag erfarit det. Min upplevelse av nuet präglas i mycket stor grad av mina tidigare erfarenheter Det är hög tid att leva i nuet.

Det stora finns i det lilla
Så kom den kanske svåraste nöten att knäcka: Att förlåta mig själv. Det blev tydligt hur jag begränsar mig själv och min livsglädje. Att jag inte högt säger vad som är viktigt för mig, att jag låter min rädsla styra alltför mycket. Kloka personer har sagt att den viktigaste lärdomen i livet handlar om att ersätta rädsla med kärlek. Och att vägen dit går genom förlåtelse.


Det stora finns i det lilla. Ett obehag kan visa väg och öka självkännedomen. Det behöver inte vara stora händelser för att möjligheter att se sina egna karaktärmönster och begränsningar kan uppstå. Det kan handla om en kruka med örter.

Nu måste jag skynda mig ut och plocka blommorna i gräset innan Helge klipper gräsmattan.

tirsdag 16. juni 2015

Hjertets tidsalder

Trær har noen naturlig iboende kvaliteter, som vi mennesker kan lærer mye av: De står rotfestet og blir derfor stående til tross for vær og vind, årstidenes skiftninger, kulde og varme. De er grunnet i bakken og kan ikke stikke av, i motsetning til mennesker.  

En grunnleggende visdomssjel

De forblir stående, noen ganger velsignet med regn, med sol og varme, lys og skygge. Noen ganger vender naturen den rå og nådeløse siden til, med snø og kulde, sol, tørke og uværsstormer. Trær lever fullt ut. De lever med sine omstendigheter som om hvert øyeblikk er fullstendig nytt og friskt, rustet til å møte det som kommer, uansett hva det måtte være. Det lever fullt ut, disiplinert fra enhver form for flukt fra virkeligheten og med risikoen for hele tiden å dø, om og om igjen. Som sagt stikker de ikke av fra det som skjer og «erfarer» hvert øyeblikk på nytt. De møter og lar seg berøre av det som skjer med et åpent hjerte. Disse kvalitetene er noe av det som fascinerer meg med trær. Det er som de har en slags grunnleggende visdomssjel, som forteller at de må møte livets eksistensielle utfordringer fullt og helt med et åpent hjerte. 

«Jeg ser deg» – «Jeg er her»
Jeg nærmet meg igjen mitt tre i klosterhagen. Det var med en viss ærefrykt jeg gikk treet i møte. Mine første møter med treet hadde allerede vist at treet hadde sjel. Sjelemøter krever langsomhet og stille oppmerksomhet, vel vitende om at sjeler kommuniserer på en måte som det bevisste sinn ikke kan fange opp. Jeg nærmet meg derfor med en varsom forsiktighet, langsomt og respektfullt slik at både treet og jeg kunne fornemme hverandre. På veien stoppet jeg opp flere ganger og sendte en meddelelse med hjertet om at jeg nærmet meg. «Jeg ser deg», sa jeg og tok meg igjen tid til å stoppe opp. Etter en stund tok jeg ytterligere noen skritt og gjentok setningen. Som sagt har trær en langsommere svingningsfrekvens, så å nærme seg et tre krever stor grad av tålmodighet og stille kommunikasjon, den kommunikasjonen som bare finnes bak ordene. Da jeg var noen meter unna stoppet jeg nok en gang og gjentok setningen. Jo nærmere jeg kom kunne jeg kjenne en stadig sterkere vibrasjon mellom treet og meg, som om treet sa til meg: «Jeg er her». 


Treets budskap
Jeg fornemmet at treet ønsket meg velkommen og jeg bukket i hjertehilsen og omfavnet det nennsomt og kjærlighetsfullt. Igjen la jeg forsiktig kroppen og hjertet mot stammen, lyttet og kjente en rungende stillhet og ro som tonet ut fra treets indre. Jeg sto der lenge i en lyttende og kjærlig omfavnelse av treet. Hvor lenge, vet jeg ikke. Det var som om tid og rom løste seg opp i et sjelemøte av nærvær og tilstedeværelse. Grensene mellom meg og treet forsvant og en direkte kommunikasjon fant sted. Jeg takket treet for nærværet og sa at jeg tydelig fornemmet at livet hadde brakt mange sår og smerter med seg og at det var fantastisk å se den kraft, livsvilje og utstråling treet hadde, og hvor takknemlig jeg var for å kunne få lov til og tre inn i treets rom. Langsomt og i kjærlig vennlighet begynte treet å snakke med meg. Lydløst som bare sjeler kan:


«Også du min sjelevenn har merket livets mange herjinger. Ditt hjerte forteller meg om din lange og smertefulle reise gjennom livet og de sår og smerter livet har gitt deg. Vårt møte her vil vare kort, men jeg har et budskap til deg fra kilden. Vit at midt i all smerte og lidelse, ja selv i den ytterste angst, dødsangsten, finnes alle tings hjerteslag, de hjerteslag som heler når vi med kjærlighet og forståelse omfavner smerten og lidelsen og lar den berøre hjertet. Mitt budskap til deg er at du skal fortsette på kjærlighetens, ærlighetens og den spirituelle vei. Husk at veien til hjertets og sjelens virkelighet går gjennom kjærligheten og motet til å elske. Kjærligheten til sannheten vil alltid være din ledetråd. Ta den plass som tilkommer deg, stå fast og oppreist med din egen autoritet og vit av dine grenser. Kjenn din intensjon og din motivasjon og følg den med hjertes kraft og styrke. Din sårbarhet er din styrke og sårbarheten er det som forbinder oss med alle levende vesener. Ha tillit til hjertet og vit at alle hjerter er forbudet med hverandre, og med universets store hjerte. Vår individuelle livsskjebne er for lengst stukket ut, således også din. Vær sterk, gå med den og universet vil vise vei» 

Budskapet ble formidlet på en spesiell omsorgsfull og kjærlig måte med de sannhetsvibrasjoner som bare et hjerte kan kjenne og vet om, som en resonans fra en dyp visdomssjel. Jeg slapp langsomt omfavnelsen og tok noen steg vekk, bøyde meg ærbødig og i takknemlighet foran treet. En bølge av kjærlighet og glede skyllet innover meg, den kjærlighet og glede som bare hjertet kjenner. 

En ny tidsalder
En praktisk-rasjonell naturvitenskapsmann ville kanskje for lengst avvist en slik opplevelse som sprøyt, og statens psykiaterkorps ville med stor sannsynlighet ha tildelt meg en skummel diagnose. Begge ville vel si at hele scenariet var min egen projeksjon og at alt som skjedde var min egen samtale med meg selv. I mitt hjerte vet jeg at naturen har sjel, ja at hver enkelt del av naturen har sjel, men vi svinger på ulike frekvenser. I den samfunnsmessige egokultur blir alt som ikke kan forklares logisk-rasjonelt avvist og sjelen skjøvet bort fra vårt bevissthetsfelt. I over hundre år har den naturvitenskapelige og rasjonelle forståelsesmåten og hjernen vært i fokus. Denne kulturen og egokulturen har ført oss på kanten av stupet og holder fortsatt sitt stramme grep rundt oss. Det nye århundret er hjertets århundre, det åpne, ekte og edle hjerte, sårbarhetens hjerte. Det sårbare hjertet som noe allmennmenneskelig, som forbinder alle levende vesener. Konturene av en ny tidsalder begynner å ta form: Hjertes tidsalder.

lørdag 30. mai 2015

Mitt tre

Vi hadde allerede omfavnet hverandre, treet og jeg. Det var på en av våre stillhetsvandringer rundt i klosterhagen. Britt og jeg var på retrett en uke, stillhetsretrett på et kloster i Nord-Italia. 

Merket etter et langt liv
Jeg kjente det allerede første gangen jeg nærmet meg treet den andre dagen av klosteroppholdet. En magnetisk kraft og en nysgjerrighet trakk meg mot treet. Det var et voksent tre, meget gammel. Det sto litt skyggefullt til i klosterhagen og var tydelig merket etter et langt liv. Grener hadde falt av, noe de tydelige arrene på hovedstammen vitnet om. Den verste skaden var hovedstammen, som var brukket  omtrent fire meter oppe. Dette kunne sikkert vært den visse død hvis ikke tre grener av meget kraftig kaliber hadde vokst ut under sårstedet, kraftige grener som over år hadde strukket seg oppover mot lyset og gitt treet et storslaget utseende. Det var absolutt ikke noe kleint eller pysete tre som sto der og tok sin plass. Tvert imot utmerket det seg ved å stå oppreist med en egen autoritet der i klosterhagen, med alle sine synlige arr, kraft og fylde.


Å omfavne trær – en øvelse i Qi Gong 
I årenes løp har jeg omfavnet mange trær. Jeg har praktisert Qi Gong i mange år, til og fra. Å omfavne trær er en standardøvelse i Qi Gong. Det har med forbindelse til jord å gjøre, slik at man kan motta jordens energier gjennom føttene og himmelens energi ovenfra. Øvelsen å omfavne et tre sies å være bra for å bygge god struktur og styrke, både fysisk og mentalt. Øvelsen har også til hensikt å fjerne blokkering av livskraft eller Qi-energi i kroppen og få energien til å flyte fritt gjennom meridianene. Ved å omfavne et tre skapes en forbindelse mellom treets energi og vår egen, noe som frigjør og styrker vårt egen energiflow og helse.


Treets sjel kalte på meg
Å omfavne et tre er å omfavne en annen sjel. Alle trær har sjel, men jeg fornemmet noe særlig med dette treet, med alle sine sår og arr etter et langt liv. Det var ikke det vakreste treet i klosterhagen og ville sikkert ikke ha vunnet en trærnes skjønnhetskonkurranse. Andre trær var mer symmetriske i sin prakt og var mer ubemerket og forskånet fra livets sår og smerter. Men mitt tre hadde en skjønnhet og en dybde, som bare livets erfaringer kan frembringe. Treet utstrålte en egen kraft og energi og det var som om treets sjel bare kalte på meg, noe inviterte meg inn. Dette «noe» lå hinsides forståelse, at et tre som livet tydelig hadde herjet med og som sto der på sin skyggefulle plass i en skråning skulle ha en slik tiltrekningskraft. Ganske visst hadde det en vakker om enn begrenset utsikt til fjellene mot nord, som dannet foten til Alpene fra Posletten.

En sjelevenn
Jeg kunne jo bare ha gått forbi og funnet en av de mange vakrere artsfellene til mitt tre. Eller kunne jeg det? Kunne jeg ha overhørt den invitasjonen jeg umiddelbart følte jeg fikk fra treet? En slags sjelelig forbindelse, en sjelelig tiltrekningskraft av den typen som kjennes fra hjerte til hjerte i det som er uten ord, uten tanker og som vanskelig kan forklares, i hvert fall ikke logisk-rasjonelt. Jeg valgte altså dette livsmerkede treet. Eller var det omvendt? Var det treet som valgte meg? Som en sjelevenn møter en annen sjelevenn, et hjerte møter et annet hjerte?


Lyttet inn med alle sanser
Jeg plantet føttene godt i bakken og la kroppen og hjertet tett inn til stammen, lukket øynene og lyttet nærværende til treet. Trærs svingninger er langsommere enn menneskers. I motsetning til oss mennesker står de stille, godt rotfestet i bakken med hele sitt rotnett. Å omfavne et tre, få et dypere sjelsmøte og kommunisere med treet krever en stillhet som gjør det mulig å lytte, lytte inn, ikke med hodet men med alle sanser, spesielt hjertet. Et møte med et tre kan vare kort eller lenge, minutter eller timer. Det er en meditativ prosess, eller en prosess i heartful awareness. Hvor lenge jeg omfavnet mitt tre første gang vet jeg ikke, men jeg tror det var ca. en halv time i stillhetens nærvær. Da jeg langsomt og oppmerksomt gikk derfra, viste jeg at dette ikke var det siste møte.


søndag 10. mai 2015

Min lille, store helt

Forrige uke var jeg og Britt på stillhetsretrett på et kloster i Italia. Klosteret lå halvannen times kjøring nord for Venezia, og var et levende kloster med syv såkalte kontemplative nonner. Vi var del av en gruppe på i alt 16 personer. Alle fikk tildelt en klostercelle, eller et enkeltrom og vi hadde felles meditasjoner. 

Stillhetsretreat
Vi ankom lørdagen og mandag startet selve stillhetsretretten, som varte i fire hele dager. Disse dagene var fantastiske. Når man er på et kloster er man jo delvis skjermet fra ytre støy som bystøy, biler, radio, tv, mobiltelefoner etc. På en stillhetsretrett skal man heller ikke snakke, bare være stille og stilne sinnet, den evige tankestøyen og tankenes runddans gjennom meditasjon. Mindfulness kalles det, en måte å tømme sinnet på for å være tilstede her og nå i et oppmerksomt nærvær. Bare i stillheten kan vi få kontakt med den innerste fornemmelse av oss selv. Ved å lytte bevisst til stillheten åpnes et indre rom av ro og årvåkenhet. Stillheten kan åpne for en bevissthetsdimensjon hinsides og langt dypere enn tankene, til væren, til essensen av hvem vi er. 

Bevisst nærvær
Å stilne sinnet er ikke lett. Det er ikke noe vi kan fremtvinge. Men ved å stoppe opp og lytte innover, kan vi begynne å bli oppmerksomme på stillhetsrommet inne i oss. Dagliglivets viderverdigheter, alt vi er opptatt av, alt vi gjør for å skape et liv, er som oftest knyttet til å fungere og overleve i hverdagen. En stillhetsretrett gir mulighet til å tre ut av hverdagens støy og inn i et bevisst nærvær. Her kan vi lytte til det dypeste i oss selv, til spørsmålene om hvem vi er og hva vi ønsker i livet. 

Minne om et restaurantbesøk
En av de første dagene i stillhetsretretten dukket det opp et minne fra en restaurant i Stockholm nylig. Britt hadde hørt om en nyåpnet, økologisk vegetarrestaurant, Voltaire och Systrar, et sted som raskt har blitt et hipt inn-sted. Den nyåpnede restauranten bød på innbydende økologiske retter. Friskt så det ut, ja veldig delikat. Britt valgte en salat og jeg en marokkansk tomatsuppe med kanel og safran. Vi gikk inn i selve restauranten. Den var nesten full og vi så oss rundt for å finne sitteplasser. Da ble vi oppmerksomme på at vi befant oss i et rom med mennesker som så ut til å være mest opptatt av å snakke, ikke å spise lunsj. Sant og si var vi i et rom med et støynivå, som overskred det meste. Jeg så meg rundt og observerte at folk i ny og ne gaflet i seg noe mat, men ellers syntes å snakke i en uavbrutt talestrøm. 

Støyhelvete
En ubehagsfølelse slo innover meg. Vi sto der med en skål delikat og dampende tomatsuppe og en tallerken salat, som vi hadde tenkt å nyte i ro og mak, men opplevde å ha trådt inn i et støyhelvete. Min kroppslige impuls fortalte meg at her tålte jeg ikke å være. Det kjentes som å stå i midtrabatten på en åtte-felts motorvei, der bilene suste forbi i begge retninger. Alle var under konstant teppebombing av støy i form av ord, en støy som satte all form for lytting og kontakt ut av spill. Kroppen syntes å svare på den verbale teppebombing med en impuls til bare å løpe vekk. Vi så oss rundt i håp om å finne et rolig hjørne, hvor vi kunne spise og puste ut. Etter hvert fikk vi plassert oss ved et større bord sammen med to menn i tretti-årene. De snakket om prestasjoner, penger, eiendommer… Kommunikasjonen var en non-stop talestrøm - ingen pauser, ingen hvileskjær til dypere refleksjon. Mennene snakket på ut- og innpust. Det virket som om støyen allerede har nådd sitt crescendo. Både de to mennene og alle andre i lokalet (60-70 personer) syntes ikke å ense de andre rundt seg, men var opptatt av sin egen tanke- og talestrøm.

Bedøvet
Etter få minutter i denne støysonen, kjente jeg at jeg fikk ull på hjernen. Det var som om støyen bedøvet og satte alle i en bevisstløs tilstand, hvor ordenes talestrøm hindret all virkelig kontakt og nærvær. Jeg så meg rundt i lokalet og fornemmet at ingen syntes å puste, men så vidt holdt seg i live ved å snakke på både inn- og utpust. Alt dette gjorde at støynivået gikk over alle grenser. 


Et barn sier fra
En ung mor kom inn i restaurantlokalet med sin ca. 7 -8 måneder gamle sønn, som hun plasserte i en barnestol. Ved bordet satt det allerede fire damer, som kommuniserte ivrig. Barnet ser alt annet en lykkelig ut. Moren ga ham stadig noe å spise. Han spiste litt, men mistet interessen. Moren forsøkte med en halv banan, men det endte med at barnet skrek og den lille kroppen vred og vendte seg i ubehag. Moren forsøker å spise litt og satte i gang med avledningsmanøvre. Hun ga barnet en leke og en pekebok, men gutten skrek bare høyere mens den lille kroppen protesterte alt den kunne. Den lille barnekroppen syntes å fortelle at her tåler jeg ikke å være, beskytt meg mamma, ta meg vekk herfra. Etter mange forsøk på å avlede gutten, tok moren barnet opp. Hun gikk litt rundt og trøstet ham, som om hun trodde at ubehaget kom innefra og ikke fra et kontaktløst og overveldende støyhelvete. Alle trøsteforsøk var imidlertid forgjeves og barnet skrek bare enda mer. Til slutt kapitulerte moren, pakket sammen og forsvant ut av lokalet med et ulykkelig barn på armen.

En sunn reaksjon
Det var vondt å være vitne til et slikt intermesso. En barnekropp som ble utsatt for altfor store prøvelser i en voksenverden, der han ble eksponert for en utålelig støy. Alle hans reaksjoner inneholdt samme klare budskap: Mamma jeg tåler ikke å være her! Og la det være het klart: Ingen barn hadde godt av å være der hvor han var, og hans reaksjoner var et barns sunne reaksjoner når verden blir uutholdelig. Og han ga seg ikke før mammaen resignerte og forlot restauranten. Jeg er fortsatt i tvil om mammaen egentlig forsto hans protest som en sunn reaksjon på en ytre, uutholdelig situasjon, eller om hun oppfattet ham som vanskelig. Det var vondt å være tilskuer, og på mange måter kan man si at barnet ennå hadde sin sunne reaksjonsevne i behold. Som sagt kjente jeg selv en kroppslig impuls til bare å løpe vekk. Den lille gutten var min lille store helt, kanskje den eneste i rommet som reagerte adekvat på det bombardement av støy alle var utsatt for. Hvordan er det mulig å spise et delikat, økologisk måltid i et miljø med så mye støy og samtidig nyte maten? Kroppsspråket og reaksjonene til det lille barnet viste tydelig at dette  ikke var mulig. Jeg kunne fullt og helt leve meg inn i hans situasjon. Jeg kjente at jeg gled inn i en bevissthetsmessig tåketilstand, en slags nummenhet for overhodet å kunne bli i rommet. Det var en stor lettelse å gå ut av restauranten med støyduren susende i ørene.

Stillhet – en mangelvare
Støy er det moderne samfunns varemerke, særlig i det urbane samfunnet. Vi er omgitt av en kontinuerlig støy, både utenfra og innefra, fra tankesurr og tankestrøm, som kjører non-stop. Stillhet et en mangelvare. Naturen er ett av få steder hvor det er stillhet. Det er ikke rart at mange finner ro og hvile her. Her kan vi også få kontakt med stillhetens dimensjon inni oss, med sjelen. I resturangens støysone ble den ellers sjelfulle maten sjelløs, ja stedet ble sjelløst, og menneskene også. Alle syntes å kommunisere på livet løs, som om de var redde for å stoppe opp, redde for å miste seg selv, miste alle holdepunktene i livet, redd for å gå i oppløsning, ja redd for å dø – hvis det ble stille. Det er kanskje ikke uten grunn at den stillheten som er forbundet med død og begravelse er skremmende og uhyggelig for mange. Få synes å kunne gi seg hen til stillhetens rom og åpne opp for den bevissthetsdimensjon, som ligger hinsides tanker og ord, selve essensen av hvem vi er. Jeg takker min lille, store helt for den påminnelsen jeg fikk ved hans helt naturlige og sunne reaksjon på det uutholdelige. Han minnet meg om hvor viktig det er med stillhet og den kontakten som oppstår både innover og utover når stillheten får sin plass, ja som bare er mulig når stillheten får råde. Jeg bar med meg den lille gutten i mitt hjerte og under stillhetsretretten dukket han opp i min bevissthet.



mandag 4. mai 2015

Kloster retreat i Italien

Vi har varit en vecka på stillhets-retreat på ett kloster, en timmes bilväg från Venedig. Jag och Helge var i våre egna processer, sov i var sitt rum och talade inte med varandra. Men vi kunde dela upplevelser med varandra ordlöst. Vi hade upplevelser vi nu efteråt kan delge varandra.

En av de viktigaste processerna jag var i, kom att handla om trappor. Jag har, speciellt tidigare, drömt om trappor. Jag har ett passionerat förhållande till trappor. Jag har varit rädd för att inte kunna klara trappor. 

Det var många vackra trappor på klosterområdet. Jag gick i trappor, upp och ner, framlänges, baklänges, sidleds. Jag fotograferade trappor, satt i trappor, stod i trappor.

Jag har lust att dela något jag skrev, och några av bilderna jag tog. (genvägar=snarveier på norsk) 

Det finns inga genvägar 
Det var trappor. Den ena efter den andra. Långa trappor. Korta trappor. Betongtrappor. Stentrappor. Tegeltrappor. Marmortrappor. Kyrktrappor. Skoltrappor. Rulltrappor.

Trappor med två steg. Tre steg. Hundratals steg. Spanska trappor. Trippetitrappor. Tripp, trapp, trappor. Sjumilastegstrappor där du måste ha speciella stövlar för att kunna gå. Barfotatrapporna. Baklängestrapporna.

Trappor som går upp och trappor som går ner. Trappor som går både upp och ner. Trappor jag inte vet om de leder upp eller ner, fram eller bort.

Vindeltrappor, svindeltrappor. Atrapptrappor.

Vindstrappor. Trappor till kyrktornet. Kyrkklocketrappor. Källartrappor. Trappor ner i avgrunden.

Hissar med trappsteg. Trappor utan trappsteg, växter som tränger fram i gliporna mellan trappstegen. Maskrosor i trappan. Ormbunkar i trappan. Tusenfotingar som vant manövrerar i trapplandskapet. Egyptiska pyramidtrappor.

Broar med trappsteg. Trappor upp till podiet. Trappfällor där de vilda djuren fångas. Klostertrappor.
Trappistmunktrappor. Trappor för ensamma.


Trappor i rusningstid. Ålderstrappor. Inkomsttrappor. Orättvisetrappor. Trappor förbjudna att beträda. Trappor att bara stå i. På samma trappsteg. År efter år.

Trappor i drömmar. Trappor som slutar i ett tak. Trappor som ingenstans leder. Trappor som slutar och har an avgrund över till nästa avsats. Ingen hiss. Inga genvägar.

Trappor ner i graven. Trappor upp ur graven. Helvetestrappor. Gravar utan trappor. Uppståndelsestrappor.

Inga trappor. Till den plats där inga trappor finns, finns inga genvägar.

Inga genvägar

Hit

tirsdag 31. mars 2015

Portar som öppnas och portar som stängs

Jag vaknar av fågelsång. Det är första gången i vår. En svag ljusstrimma under gardinen. Klockan är sex, sommartid - sedan igår. Försiktigt smyger jag upp ur sängen. Helges hand trevar efter mig på lakanet när jag rest mig. Jag stannar upp, dödstyst. Väntar lite och smyger ut så stilla jag kan. Önskar så starkt en tid i ensamhet.

I köket möts jag av en doft av tomatsoppa som har glömts kvar på spisen sedan igår kväll. Jag sätter på lock och öppnar terassdörren och sätter ut den. Får lust att höra mer på fåglarna och slår mig ner på trappen. Sakta takdropp efter nattens regn. 

Morgonens Tranströmer 
Läser morgonens Tranströmer som alltid på Lyr. Att han dog för några dagar sedan gör det speciellt att öppna hans samlade dikter. Sorgfyllt. Jag blundar och slår upp på måfå, pekar på en högersida och läser: 

Och havsblåsten går i de torra tallarna längre bort, den har bråtto
över kyrkogårdens sand,
förbi stenarna som lutar, lotsarnas namn.
Det torra suset
Av stora portar som öppnas och stora portar som stängs. 


Vårsol och att känna sig själ
Jag sitter i mörkret och ser ljuset sakta komma. Igår var vårsol. Instinktivt vände jag mig mot solen och lät mitt ansikte lysas upp. Mot läväggen blev det riktigt varmt. Kroppen längtar efter ljus efter vinterns mörker. Själen ropar efter genomlysning av skugga och mörker därinne. Det är en ny vårmöjlighet att öppna sig inåt. ”Känn dig själv” är en återkommande vandring in i mörkret, inn i irrgångarna. Ska det vara nödvändigt, igen? Min egen vandring svarar ja. Min medvandring med människor i terapi svarar ja. Det är i mörkret livfullhet är bunden. Besök i det inre mörkret, obehagligt och skrämmande när det pågår, ger kontakt med den vitalitet som blivit fast därinne. 

Att falla som Alice 
Tomas Tranströmers dikter har varit följeslagare i många år. Dikterna har öppnat sig för mig mer och mer. Djup efter djup har utvecklat sig, invecklat sig. Ljus har strömmat in, mörker har blottats. Stora portar har öppnats och stora portar har stängts. De ändrade upplevelserna berör väl på att jag har mognat. Att jag har sett nytt. Att andra dimensioner i livet öppnat sig för mig.

Jag har läst alla hans publicerade dikter, det vet jag. Alla diktsamlingar från början till slut, flera gånger. Och säkert de flesta dikterna när jag tillfälligt slagit upp och läst. Men ändå, här är några rader jag aldrig sett tidigare, inte förrän i morse, efter gårdagens reflektioner om vårsol och självkännedom: 

Men just som jag fick syn på JAG/ försvann JAG och ett hål uppstod/ och genom det föll jag som Alice. 

Inne i underlandet, inne i innelandet, ruvar stelnade sorger, frusna traumer, förlamande rädsla och pyrande krigsförklaringar. Denna dag, liksom andra dagar, men verkligen inte alla dagar, finns i mig sorgsenhet. 

Sorg och tacksamhet 
Idag läser jag Tranströmers dikter med döden närvarande. Jag hör att Helge börja rumstera i sovrummet. Han är den i världen jag bäst kan vara tyst med. Han är också den i världen jag helst samtalar med. Jag känner en stor tacksamhet över att han lever.Det har inte varit någon självklarhet efter allt han gått igenom de senaste åren. Han kommer upp, kysser mig och vänder tillbaka till sovrummet för att meditera.

Jag slår upp en strof ur Tranströmers När vi återsåg öarna, som jag gissar handlar om Kosteröarna, som inte ligger så långt härifrån Lyrön. 

En alltid ljus förvåning
när ön räcker ut en hand
och drar mig upp ur sorgsenhet. 


torsdag 19. mars 2015

Parkurs på Voksenåsen

Helgen 14. – 15. mars holdt vi vårt parkurs med 14 deltakende par på Voksenåsen kultur- og konferansehotell. På grunn av min lange sykdomsreise var dette vårt første kurs på tre år. Mange par hadde henvendt seg til oss og spurt om kurs i løpet av disse årene og det var fint å kunne tilby parkurs igjen.  

Forberedelser og markedsføring
Det var uvant å forberede seg til å holde det 20 timer lange kurset igjen. Det er mye administrativt arbeid for å gjennomføre et kurs med så mange mennesker. Først var det besøk, samtaler og forhandlinger med hotellet. Heldigvis kjenner vi godt til Voksenåsen og personalet der og det var tydelig at de ønsket oss velkommen tilbake. Herlig! Da dato for kurset var fastlagt, startet vi med annonsering og markedsføring via sosiale medier og trykte kursbrosjyrer og flyers, som vi delte ut i eget nettverk, som igjen ga disse videre til mennesker de trodde kunne være interessert. Dette betyr involvering av mange mennesker, som hjelper oss. Bruk av sosiale medier er et kapittel for seg og her fikk vi fantastisk hjelp av våre gode venner og Imago facilitatorer Marit og Espen. Det som er interessant med markedsføring via sosiale medier er at vi kan se hvor mange vi treffer og hvordan mottakeren forholder seg. Hvor mange har likt det de ser, har delt det videre eller klikket seg inn på våre nettsider for å lese mer? Her ser vi at mange er interessert, men nok trenger litt tid før de gjør alvor av å melde seg på kurs. Mange andre har også bidratt til å spre informasjon i sine nettverk. Når  prosessen er i gang, starter arbeidet med å ta imot forespørsler, påmeldinger og innbetalinger samt klargjøring av kursmateriell, manualer osv.

Hjelp til dialogisk arbeid
Kurset er bygget opp rundt en del dialogisk arbeid, som parene gjør på egenhånd. Her har vi god hjelp av assistenter, som guider parene gjennom dialogene og bidrar til å holde rammene. Denne gangen hadde vi med oss fem assistenter. Egentlig skulle vi vært ni, men fire ble syke før kursstart. Også dette krever forarbeid og administrasjon. I tillegg måtte vi forberede innholdet, dels fordi det var lenge siden sist og dels fordi vi har lagt inn endringer og fornyet kurset. Vi var naturligvis spente da vi nærmet oss kursstart, spente på oss selv og spente på å møte en ny gruppe mennesker. 

Fantastisk kurs

Kurset ble meget vellykket. Som sagt er det alltid spennende å møte en ny gruppe mennesker, alle forventningene og bekymringene parene bærer med seg, angsten, uroen, håpet og lengselen etter at kurset skal gi ny eller fornyet kvalitet av kjærlighet og kontakt inn i parforholdet. Sammen med våre fem fantastiske assistenter guidet vi parene gjennom helgen. Både parene og vi kunne samstemt konkludere med at kurset ble fantastisk, ja nesten magisk. Fra parene var den nesten unisone tilbakemeldingen at de hadde lært å kjenne hverandre på en ny måte og virkelig hadde fått kjenne på dype bånd og dyp kjærlighet til hverandre. Til tross for store forventninger til kurset hadde de færreste turt å håpe at to dager med kurs i kjærlighet kunne resultere i en så dypt følt opplevelse av kontakt. 

Fylt av glede og takknemlighet
Som kursholdere har vi gjentatte ganger opplevd nettopp dette. Det er fantastisk å være vitne til den transformasjonen og kontakten som skjer med parene og i gruppen etter hvert som kurset skrider fram. Som kursholdere fylles vi av en dyp følelse av glede og takknemlighet. Alle våre assistenter hadde samme opplevelse. Det kjennes så fantastisk å møte så mange fine, fine par som med strever, men som ønsker å utvikle kontakten og kjærligheten og dermed skape et bevisst parforhold. De fleste parene var nye og ukjente, andre har vi fulgt over tid. Noen var på kurs for annen gang. For alle gjelder det at vi blir en slags livsvitner. Tusen takk til alle dere fine mennesker. 


Deler erfaringer og kunnskap
Britt og jeg har ofte vært i tvil om hvor lenge vi skal fortsette å holde parkurs. Når vi på nytt er vitne til så mange par i prosess med fornyet energi og kontakt, synes det åpenbart at vi skal fortsette å dele av vår kunnskap og erfaring. Vi tenker jo at alle par i bunn og grunn er på samme reise. Den reisen Britt og jeg er ute på er den samme reisen som alle par er på. Den eneste forskjellen er kanskje at vi med alt vi har vært gjennom, både personlig og som psykologer i mange år, er de mest erfarne på reisen. Og vi deler gjerne, både erfaringer og kunnskap. Vi er simpelthen fylt av glede og takknemlighet for å få lov til å dele. Å holde kurs sammen med Britt er for meg et privilegium. Vi går gjennom de samme prosesser som parene som deltar og kjenner at vår kjærlighet blir dypere og dypere. Jeg tenker at vi alle er i samme «felt», et bevissthetsfelt som omslutter oss og gjensidig påvirker oss. Det vi kan gjøre, og som skjer på parkurset, er at vi kan forandre og utvikle en større bevissthet om oss selv og våre parforhold. Vi ser oss selv, partneren og parforholdet i en større sammenheng.


Takk til alle dere fine par og til våre fantastiske assistenter!

torsdag 5. mars 2015

Et eget privat stillhetsrom

De siste ukene har vært i stillhetens tegn. Jeg har hatt et påtrengende behov for mitt eget private stillhetsrom. Et rom hvor jeg kan lytte og kjenne på meg selv, kjenne på det som skjer inni meg og rundt meg. Å skape et stillhetens rom er å få tilgang til det indre. I stillhetens våkne åpenhet kan vi kjenne at noe beveger seg på innsiden av oss, et indre liv som nettopp krever et stille rom for å kunne kjennes og erfares. 

Stillhet kan være utfordrende
Å åpne for og aktivere stillhetsrommet i oss er ikke bare lett, og for mange mennesker er det både ukjent og utfordrende. Noen har veldig liten toleranse for stillheten og sørger for å være busy hele tiden, å ha støy rundt seg. Å aktivere stillhetsrommet krever mot til å la egoet og rasjonaliteten kollapse, noe som for de fleste mennesker i vår kultur er svært skremmende og ukjent. Den danske filosofen og meditasjonslæreren, Jes Bertelsen, uttrykker det på den måten at en slik kollaps er et sammenbrudd av egoets tankeverden og den personlige livshistorie, som vi hele tiden repeterer i sinnets verden. På den måten er stillheten utfordrende. Når vi åpner opp for stillhetsrommet, åpner vi opp for alt det som ligger gjemt i oss, både gode og vonde opplevelser, det som for en stor del er ubevisst og ukjent, og derfor skremmende. 

Fortrenger og overdøver
Noen lukker hurtig av for stillhetsrommet og har liten toleranse for det ukjente, som ikke bare er skremmende, men også forbindes med døden, med opplevelsen av å miste seg selv, av ikke å ha kontroll. En strategi er derfor å fortrenge og overdøve stillheten slik at den ikke merkes. På denne måten blir vi fremmede for oss selv (og andre). For egodelen av vår personlighet er det naturligvis skremmende å slippe kontrollen og gå inn i det ukjente, nettopp fordi ego er basert på kontroll og forutsigbarhet. Å nærme seg det indre stilhetsrom krever derfor at vi kan utvikle en god porsjon mot til å stå i stillheten. Det er en gjentatt øvelse, altså noe som kan læres. Denne forståelsen er også essensiell i alle meditative tradisjoner hvor man gradvis øver seg og blir ført inn i stillhetens bevissthetsfelt i nær tilknytning til en læremester.

Et kjærlighetsrom
Det vi ikke vet når vi ikke har tilgang til det indre stillhetsrommet, er at det rommet også er et kjærlighetsrom, en vei til hjertet og hjertets innerste, til sjelen og til kilden. Stillheten bærer hjertets språk og den dype kontakten med oss selv, og kontakten fra hjerte til hjerte. Kontakten med stillhetsrommet krever at vi stopper opp og lar egoets tankekarusell fare. At vi lar stillhetens indre rom vokse frem, et bevissthetsfelt av våkent nærvær og oppmerksom bevissthet uten tanker. I stillhetens rom er vi koblet til sjelens usynlige felt. Ja, stillheten er sjelens fødested og det bevissthetsfelt som knytter oss til vår egentlige væren. Dette bevissthetsfelt kalles også for Gudsbevissthet eller matrix etc. og omfatter alt som er kjent i universet. Å erfare dette bevissthetsfeltet ligger hinsides alle tanker og er en tilstand av følelsesinnsikt, den følte enhet med Væren som Eckhart Tolle kaller det. 

Åpner opp utover
Dette er noe av det som har opptatt meg de siste ukene. Det har vært en dyp prosess innover i stillhetens landskap. Samtidig har det vært en tid hvor jeg også har åpnet opp utover. Jeg ble så utrolig lettet etter kontrollen av halsen på Rikshospitalet i slutten av november, hvor det bare var gode nyheter. Tiden var derfor inne til å åpne meg utover. Det resulterte i at vi besluttet å holde et nytt parkurs på Voksenåsen kultur- og konferanse hotell helgen 14. – 15. mars. Dette var et stort skritt for meg siden vi har avlyst både planlagte parkurs og fem utenlandsreiser i forbindelse med min sykdom. 

Nytt parkurs i mars
Med de gode resultatene kjente jeg et spirende liv og mot til å sette opp et nytt parkurs. I løpet av de siste to årene har over hundre par skrevet til oss og ønsket seg parkurs. Vi startet derfor med å skrive til dem. Samtidig fikk vi massiv hjelp av vår fantastiske venn, Marit FN til å annonsere parkurset via sosiale medier. Vi gleder oss, og per i dag har vi 14 påmeldte par. I tillegg har ni imagoassistenter ønsket å bidra til at kurset blir kanon.

Trening gjør godt
I slutten av februar var jeg til ny kontroll på Rikshospitalet. Jeg var ganske spent og redd fordi jeg stadig har smerter i halsområdet. Innimellom har jeg vært redd for at jeg har fått tilbakefall. Overlegen som undersøkte meg på Rikshospitalet så at jeg var redd og bekymret og han undersøkte meg meget grundig. Undersøkelsen viste at alt så fint ut og jeg kunne dra et lettelsens sukk. Etter all sannsynlighet har smertene sammenheng med at jeg trener fire til fem ganger i uken på Friskvernsklinikken. I forbindelse med treningen strekkes muskler, bånd og vev som fikk juling under strålingen. Dette vil sannsynligvis fortsette en tid og indikerer altså ikke noe farlig. Hvilken lettelse! 

Stillheten kommer først
Jeg kjenner at treningen gjør meg godt, ja gjør meg glad. Og kombinasjonen av trening og meditasjon inn i det indre stillhetsrom sentrerer meg i meg selv og åpner for livet og livsutfoldelsen innover og utover. Men jeg er ganske klar på at stillheten kommer først. Der hvor stillheten finnes, finnes livet bak vår livssituasjon, bak alle hverdagens turbulente viderverdigheter, Væren.

«Stillhet er Guds språk, og alt annet er en dårlig oversettelse»
Sitat fra Eckhart Tolle

mandag 16. februar 2015

Varje ögonblick är nytt

Vaknar och väntar på att kunna ta in dagen. Utanför fönstret är det grått. Ingen rörelse i trädtopparna. Det är helt tyst. Lågan på ljuset i fönstret fladdrar till. Varje ögonblick är nytt.

Drömvärld
Sömnens värld drar sig alltmer tillbaka, drömfragment försvinner från mitt vakna medvetande. Men jag kan fortfarande gripa tag i några flikar, jag börjar dra i något som är rött. Jag är högt uppe på ett berg, ett fjäll. Får vetskap om en varning för kraftiga vindkast med stormstyrka. Framför mig ser jag en smal väg som löper utmed bergssidan. Det är ett stort stup vid sidan, vid en  sväng framför mig.

Jag springer fram mot vägen för att varna de som kan komma att färdas där. Över vägen ligger ett några meter långt rött tjockt tygstycke. När jag når fram till vägkröken lyfter vinden tyget med mig ovanpå och vi glider ut över kanten, ut över den stora sjön därnere. Med tygstycket under mig  faller jag. Faller och faller.Är det så här att dö? Är det dags nu?

Precis innan jag ska träffa vattenytan griper en stark uppvind tag i tygsjoket och vinden bär oss. Så när jag och tyget landar på vattnet så är det inte i fritt fall, utan mer som en glidlandning. Tyget vattendränks och börjar sjunka och jag börjar simma mot land i det kalla vattnet. Jag ser en träbåt sätta ut från stranden, de har sett det röda och mig, fallande.

Jag släpper tag i den drömfliken. Lämnar drömvärlden och upplever stillheten. Likt tystnaden sekunderna efter de sista tonerna klingat ut efter en konsert.
 


Ljuset fladdrar til
Ute är så stilla. En stillhet som känns föroroligande. Jag ser på Helge i sängen bredvid mig. På hans kropp, på min kropp. Vi har fått alltfler ärr på våra åldrande kroppar. Jag känner att rummet är fyllt av kärlek. Hur är det, på andra sidan av fönstret? Finns det kärlek därute? Ljuset fladdrar till. Varje ögonblick är nytt.


Andas ut. Andas in.
Inte en enda fågel. Ingen vind. Från gryning till dag till skymning, bara olika grader av grått.
Stilla som döden, som när något har tagit sitt sista andetag. En utandning 


som inte följs av en inandning. Det slutar nu.

Det börjar nu. Det finns ingen begynnelse, ingen ände.

En liten fågel. En fläkt. En vinge i flykt, en vindpust mot pannan.
Stilla som strax innan något ska födas. En väntan på den första inandningen.



lørdag 7. februar 2015

Att resa någonstans – Svalbard

Landskapet ar täckt av snö, formerna förändrade. Det hårda har blivit mjukt, det kantiga avrundat. Vägen, gatlyktorna, hustaken, garagetaken, häckarna: allt omsvept. Tidig morgon, 12 grader kallt. Stjärnklart. Snön gnistrar. Fullmånen är på väg att försvinna  bakom grannens skorsten.

Jag följer månens rörelser på kvällen, från fåtöljen i vardagsrummet. På himlen i öst. Genom takfönstren, om jag är uppe om natten. Jag är klar över, från vilket fönster den är synlig. Ser efter den, synlig eller icke synlig bak molnen. När det är klart väder er den en vän i natten, en följeslagare. Annars en osynlig vän.

Denna natt har månen varit synlig hela vägen från framsidan av huset och nu på morgonen från andra sidan av huset, på sydvästsidan. Månsken.

Mörkertid
Vi har nyligen varit på Svalbard. Där var det mörkertid. Polarnatt. För mig är det första gången jag upplever att vara i mörker dygnet runt. Longyearbyn är en av de nordligaste bebodda platserna i världen. Från nordnorge är det halvvägs till nordpolen. I flygtid från Oslo som till nordafrika – fast i motsatt riktning.

På Svalbard lyste månen på himlen, då en skära av ljus. En klar stjärna lyste. Jag undrade om det var Polstjärnan. Polstjärnan som står i zenit över nordpolen. Jag försökte använda ett knep jag lärt mig om hur med hjälp av Karlavagnen kan veta vilken stjärna som är polstjärnan. Men Karlavagnen ser jag inte.

Mörkertid. Rytmen av dag och natt fanns inte här. En kroppslig förvirring uppstod. Något av orienteringen blev borta. Jag kunde se något vackert och tänka: det ska jag gå tillbaka och fotografera i morgon, när det blivit ljust, för att minnas att det blir inte ljust. Ibland försökte jag fota ändå. Jag har många helt svarta bilder på kameran. Jag tycker om dem. Det var ett motiv där, som jag minns på min inre näthinna, men som inte syns i det svarta.

Konturer av höga berg
Tidigare har jag tänkt att jag aldrig skulle kunna klara av att leva på en plats med månader av mörker. Jag vet inte vad jag projicerat in i det. Något okänt, nedstämt, obehagligt? Här och nu upplevdes det vilsamt. Förvirrande och befriande. Jag såg månen i form av en skära, stjärnor. Konturer av höga berg. Mörker. Mörker.

Jag tänkte att jag måste komma tillbaka för att se hur det verkligen ser ut här. Men det är så här det ser ut. När det är mörkt.

Naturen, de grundläggande villkoren upplevdes tydligare. En hundslädetur i mörker och vind. Spår efter renar som letat och funnit lava under snön. Synen av mörkare former  som sakta rör sig i det mörka vita – renar. En snöräv. Stillheten. Ljuden av släden mot snön, hundarnas skall och ivrigt ryckande om vi stannade till ett ögonblick. Ljusen från Longyearbyn när vi vänder tillbaka.


Nature’s inner being
 

En text från en vägg på Svalbard museum: ”I feel close to Nature’s inner being and watch trails woven together, but still passing each other following eternal laws. I am catching glimpses of the last great mystery, in front of it all, human resoning will disapear into nothing.”  (Ur Kvinna i polarnatten, Christiane Ritter, 1935). På Svalbard kommer ljuset nu att anas på himlen, mer och mer för varje dag. Solen kommer att bli synlig i mars.
Efter hemkomsten läste jag en bok om ett par som vistas ett år på Svalbard. (Polarnattens leende, Svante Lysèn). De bygger en tältliknande bostad av drivved.(De fick inte, av naturhänsyn, lov att bygga något som liknade ett hus och det måste rivas efteråt och naturen återställas.) De är upptagna av det nära; mat sömn, värme, skydd mot isbjörnar. De jagar fisk och säl, lever med hundar. Skildrar naturupplevelser, vackra, fantastiska, utmanande, farliga. Isbjörnar är ständigt närvarande. Naturligt då det finns två tusen människor där - och tre tusen isbjörnar. 

Astronomiska funderingar
 Där, då, var det nymåne. Nu här det fullmåne. Det är fortfarande mörkt, denna morgon. Men idag är det nästan två och en halv timme ljusare än när det var som mörkast här. Existentiella funderingar, psykologiska aspekter blandar sig med materiella. Jag börjar jag tänka på jordklotet, planeter, sol och måne. Hur är det de förflyttar sig. Om morgonen, strax efter sex börjar jag dela mina naiva astronomiska funderingar med Helge, min egen husgud. Han lyssnar och lägger till: Solen lyser aldrig på månens baksida. En påminnelse i själens himmelsrymd.

And God said ”Love yur enemy”, and I obeyed him and loved myself (Khalil Gibran)