Forberedelse til cellegift

Jeg har gjort mine morgenøvelser og meditasjon. Quigong i hagen sammen med Britt. Langsomt, langsomt, puste, puste - i takt med bevegelsene. Lar bevegelsene og pusten ta over og være den drivende kraft. Roen og stilheten, meditasjon i bevegelse, kropp og pust sammen. Stillheten som langsomt folder seg ut og for et øyeblikk bringer meg i en tilstand av våken oppmerksomhet og et hjertenærvær. Dette slår an strengene som forbinder meg med en annen bevissthetsdimensjon, fri for tanker, fylt av indre fred og en følelse av forbundethet med alt, med…

The war on cancer
Jeg observerer meg selv. Er jeg rolig, redd eller spent i forbindelse med den forestående infusjonen? Jeg kjenner meg ikke redd, snarere rolig og med en trygg fornemmelse av at jeg er i stand til å ta i mot cellegiften som en venn i dag. Ja, omfavne den som en hjelper i behandlingsprosessen. Jeg skal ikke føre krig mot kreften. Det vil være en krig inni meg, en krig jeg ikke kan vinne. En krig som setter kropp og sinn i alarmberedskap, som krever all oppmerksomhet og energi og blir altoppslukende. Jeg velger snarere den kjærlige omfavnelse av kreften og ser den som en alt for hardt arbeidende del av meg som har kommet i ubalanse. En del av min livshistorie som forteller at jeg en gang var en livfull, nysgjerrig gutt, full av glede, kjærlighet og våkenhet.

Overlevelsesstrategi
Jeg har i grunnen alltid kjent dette inni meg, selv om det ikke alltid har vært like bevisst. Etter hvert ble livet ganske hjerterått for en sensitiv, sårbar, følsom og våken gutt. Tidvis ble det en emosjonell kamp for å overleve på de voksnes hjerterå konfliktscene, hvor hver ny scene kjentes som om jeg skulle dø. Og på et plan gjorde jeg det også. Noe døde i meg: Tryggheten og tilliten til at de voksne var i stand til å ta vare på meg.  For et barn er det vanskelig å ta inn og forstå denne voldelighet, at mennesker kan behandle seg selv, hverandre og sine barn så rått. En slik smerte er umulig å absorbere i barnekroppen. I stedet lever den sitt eget liv som en ikke integrert side av deg og meg. Jeg utviklet mine overlevelsesstrategier for å hamle opp med denne eksistensielle frykten.
I am still alive!

En mektig kraft
Cellegiften er en mektig kraft, som har til hensikt å bryte ned hele systemet for å ta knekken på kreftcellene. Her er giften en riktig hjelper. Dessverre skiller den ikke mellom kreftceller og sunne celler. Jeg ber til, og kommuniserer med de sunne cellene om at kroppen skal skånes mest mulig og om hjelp til å bygge den opp igjen, sterk og frisk.   

Strøm av kjærlighet
Jeg ber, og vet at mange ber for meg. Venner fra hele verden sender meg en strøm av kjærlig og helende energi, som gjør at jeg opplever å være forbundet med den store sammenhengen. I våken oppmerksomhet tar jeg imot dråpene som injiseres inn i kroppen gjennom venflonen i armen. Det første jeg kjenner er en kjølig strøm på venstre side av hodet, opp mot hjernen. En liten smerte, så en sammentrekning i hjernen og ut i øynene. Det kommer en lett hodepine og en strøm ut i lymfene i halsen. Hele tiden hilser jeg cellegiften velkommen som en venn. Også masken og strålingen gikk lett i dag. En følelse av aksept og overgivelse, omsluttet av en kjærlighet så stor, så stor…