onsdag 22. januar 2014

Hjerteundersøkelse

Tirsdag 21. januar var jeg på Rikshospitalet til hjerteundersøkelse med ultralyd. Jeg har en mitralklaff insuffisiens og skal enten reparere mitralklaffen, eller skifte den ut med en kunstig. 

Sykehuskø nok en gang?
I den forbindelse var jeg til hjerteundersøkelse i mai og skulle da ha en såkalt transsøsofagal ekkocardiografi. Det går ut på å undersøke hjertet med et ultralydapparat nedsenket i svelget/halsen. Dette ble avlyst på grunn av kreften i tungeroten. Jeg fikk imidlertid en avtale med daværende overlege om at jeg skulle få hjerteoperasjonen etter kreftbehandling og slippe å komme i ny sykehuskø. Legen som undersøkte meg denne gangen hadde åpenbart ikke lest journalen og var dårlig orientert. Hun ville innkalle meg til  ny rutinesjekk om et halvt år. Jeg protesterte og viste til tidligere samtaler, der jeg var blitt lovet hjerteoperasjon umiddelbart etter avsluttet kreftbehandling. Med kreften og hjertesykdommen hadde jeg havnet i en slags skvis og kreftbehandlingen skulle avsluttes før hjerteoperasjonen. Når tiden nå var inne, hadde ikke systemet ikke gjort jobben sin, som om den ene hånden ikke visste hva den andre hadde sagt eller gjort. 


Mangler helhetlig ansvar  
Min erfaring er at du skal være våken og følge med som pasient. Du kan ikke overlate til systemet eller legene å skape en god prosess. Det virker ikke som om noen i systemet kan ta et helhetlig ansvar og du som pasient må være absolutt på topp av din egen behandlingsprosess. Det er slitsomt, men jeg avtalte med legen at hun skulle drøfte saken med legeteamet på nytt. Så får jeg ta utgangspunkt i det!


Kjærlighet og sannhet

Kjærlighet og sannhet er ufravikelige størrelser. Kjærlighet og sannhet hører sammen. Kjærlighet til sannhet er et uttrykk for hjertets intelligens. Opp gjennom historien har poeter, mystikere og religiøse personer beskrevet hjertet i et metaforisk språk. Egenskaper som ærlighet, kjærlighet og visdom har vært forbundet med hjertes kvaliteter.

Hjertehjernen
De siste 10-15 årene har neurokardiologisk forskning vist at hjertet er sete for en egen intelligens. Hjertets hjerne beskrives som et nervesystem på over 40.000 nerveceller, som ligner på, men fungerer delvis uavhengig av hodets hjerne og det autonome nervesystem. Nyere forskning om hjertets intelligens og funksjon viser det som hjertet historisk sett har vært forbundet med: Nærvær, intelligens, sannhet og ærlighet. Paul Pearsall snakker om “hjertets kode”, den kodede informasjonen som ligger lagret i alle celler og i hjertet, individuelt og kollektivt. Det er hjertets kode som gjør at vi mennesker kommuniserer med hverandre via hjertene (elektro-magnetisk) på et dypt nivå. Dette foregår på celleplan, på en måte som er dypere enn det bevisste sinn er i stand til å fange opp. 


Lytt til hjertet
Ved å lytte til hjertet kan vi erfare sjelens virkelighet, et eksistensielt nærvær og en svingning med det innerste. Vi er i kontakt med, og forbundet med væren, med kildens vibrasjoner. Det er i hjertets sjelenærvær vi kan oppleve kjærligheten til - og meningen med livet, når de indre hjertestrenger slår an og flyter fritt. 

Et stille rom
Hverdagen og dagliglivet kaller hele tiden på en funksjonalitet i forhold til det ytre liv. Det å tilpasse seg denne hverdagsfunksjonaliteten kan ta fullstendig over vår tenkning og vårt livsperspektiv. I dette perspektivet blir livet redusert til en funksjon av den opplevde virkeligheten og vil ikke resonere i takt med hjertet eller sjelenes vibrasjoner. Det er derfor viktig å skape et stille rom for kontakt og nærvær, hvor det er mulig å oppleve egen væren og en forbundethet med det store, til kilden. 

Bevisst nærvær
De siste 14 dager har vært en reise hvor jeg har opplevd å være i en slags sjelens tåkeland. Følelsen av å ikke riktig vite hvor jeg skal, retningen. Hjertet og sjelen kaller hele tiden til nærvær og tilstedeværelse. Sjelen er således uttrykk for et bevisst nærvær. Sjel og nærvær er ett.


torsdag 9. januar 2014

Kontroll på Rikshospitalet

Tirsdag 7. januar var jeg igjen på Rikshospitalet, til kontroll. Så langt ser alt fint ut. Overlegen var tilfreds og kjente ikke noe unormalt. Neste kontakt blir om et par måneder. Ny PET skanning blir i mai, for å være sikker. Jeg er naturligvis glad for den medisinske oppfølgingen selv om den minner meg om at jeg fortsatt er pasient. 

Nærvær og tillit til sjelen

Min måte å møte denne reisen på er å være til stede og nærværende, ha tillit til at sjelen har et innebygget kart og kompass som stadig bringer meg hjem til meg selv, til kilden. Utfordringen er å ha tillit til og stole på sjelen.



Hvile i tilhørighetens hus

Det har vært jul og nyttår, med tid for å være alene og sammen med familien. Tid for avslapning, lesing, soving, kontemplasjon og meditasjon. De fleste kjenner sikkert til at det er lett å oppleve stress i forbindelse med julen. For å unngå dette har jeg i mange år praktisert kontemplasjon og meditasjon under høytiden, i tillegg til familiehygge. Tid for egen væren og væren sammen med familien. Å lytte til sjelens kompass er for meg den beste garantien mot å miste meg selv. 

Høytid, alene og sammen

Når det gjelder julefeiring har jeg gode minner fra min barndom. Uansett hvor stresset og slitne foreldrene mine var, gjorde de alltid jul og nyttår til en god familieopplevelse. Dette har jeg med meg i bagasjen. Høytiden har imidlertid stadig blitt mer preget av den trivialisering og kommersialisering som skjer i samfunnet. For meg kan dette true julehøytiden ved at den blir tom for sitt opprinnelige religiøse budskap, tom for indre mening, tom for sjelens hellighet. Det har derfor vært viktig for meg å kontemplere og meditere så jeg har god kontakt med sjelen og kan la sjelens lys gi retning og forbinde det verdslige med det spirituelle. I det kontemplative skapes øyeblikk, rom som forbinder meg med dyp væren, følelsen av å høre til, med trygghet, glede og stille, kjærlighetsfull kontakt med kilden, med væren. 


Tid og rom for seg selv
Å gi rom for sjelen er nødvendig for å gi rom for seg selv. Tid og rom for deg selv, bare for deg og ikke for eller sammen med andre. Et stille rom for deg selv, er ikke det både uheldig og egoistisk? Eller er det nødvendig for virkelig å være i kontakt med seg selv på et dypere plan? Det å skape et stille sted er nødvendig for kjenne kontakten med seg selv, stoppe opp og kjenne etter i en travel hverdag. Å bry seg om og ta vare på seg selv er ikke en luksus, slik det ofte blir fremstilt. Tvert imot ser dette ut til å være en mangelvare i vår kultur og langt fra egoistisk. Det å skape et stille sted for kontemplasjon og ettertenksomhet er faktisk er en kjærlighetshandling for oss selv. Og har vi kjærlighet for oss selv, kan vi også ha genuin kjærlighet for andre.

To be holy is to be home
Når vi kan skape et stille sted, sikrer vi kontakt med sjelen, med kilden. Dette kan skje over alt og til enhver tid og har mest med holdning eller innstilling å gjøre. Å når som helst stoppe opp, kjenne etter, være i kontakt med seg selv, sine følelser og sanser, med sjelen og kilden. Eller som John O’Donohue uttrykker det: 

To be holy is to be home, to be able to rest in the house of belonging that we call the soul.

Hytta, et stille sted
I julehøytiden har vi hatt stille dager med mye kontemplasjon og meditasjon. Vi tilbragte nyttårshelgen på hytta i Bohuslän. Hytta er vårt stille sted, et rom for både å være stille, alene og sammen. Det ble dager med tanker og følelser om den reisen vi har vært ute på. 


mandag 6. januar 2014

Leva på en ö

Idag stod jag upp tidigt. Väntar på  ljuset. Ser otydligt några stjärnor på himlen. Strax är de borta bakom skyar. Himlen grå, ljuset, när det senare kommer, visar sig som en ljusare gråhet, med lite turkos. 

Magiskt dunkel och grå vanlighet 
Det blir till och med mörkare än nyss, mörkt grått. Hela himlen antar en gråblå ton. Det har börjat regna, igen. Går ut på trädäcket och känner dropparna mot ansiktet, mot nattlinnet. Ljuset kommer smygande. Inte med någon större kraft som tar andan ifrån en, med färger. Men grått, gråttgrått, sakta. Flyktigt uppstår små ljusare hål i det grågrå. Himlen övergår i ett ljusare grå. Mer vind kommer, havet mullrar. Det magiska dunklet övergår i en gråblå vanlighet.

Stengärdsgårdar
Min blick vilar på stengärdsgården på berget, byggd för att markera gränser mellan marker och för att hägna in djur. Det märktes en gång när ett gäng kor hade rymt och kom springande på berget. Där stora stenar låg på varandra, och där muren fortfarande var någorlunda hög, hindrade det dem från att komma ner och in på tomten. Där det var lite gärdsgård kvar hittade de in och trampade runt på gräsmattan. De såg ut att ha kul i friheten. Tills en bonde kom rusande och jagade upp dem på vägen. Det har gått djur på grannegendomen bakom berget också när vi har bott här. Som de löper visar  gärdsgårdarna också de markägarförhållanden som råder intill. Stengärdsgårdarna vittnar om tidigare tider. 

För hundra år seda
Jag tar fram en bok vi har liggande. Där beskrivs tiden från 1915, nästan precis hundra år tillbaka i tid, med tillägget att det mesta hade varit likadant lång tid tillbaka. Större delen av det dagliga levebrödet var det som kom från korna. Alla hade några höns och de som hade möjlighet hade en eller två grisar som slaktades under hösten. Ett eller två får för ull till i första hand strumpor och vantar. Dessutom lamm att slakta för husbehov. Rätt många av öborna hadde ett par skäggegarn eller torskegarn i bruk, även någon ryssja eller dörj för husbehovsfiske. Alla som hade mark därtill odlade råg, för brödbakningen åt sig själva och för grannen. Odling av potatis var en viktig del av försörjningen.”

Jag läser vidare om linodlingen och alla procedurer från sådd til garn, till dukar, kläder och sänglinne. Det var stortvätt till våren då tvätten fick vila under djupaste vintern, då det var för svårt att få tvätten att torka. Det står om sammanhållningen, behovet av att hjälpa varandra. Tydligen var det förhållandevis bra omständigheter här på ön, om det stämmer som han skriver, ingen svalt (och ingen var heller tjock). De viktiga förbindelserna gick sjövägen, allramest till Nösund och Mollösund. Skulle man färdas vidare på Orust och fastlandet var det roddbåt som gällde för att ta sig över. (Ur Med segel, åror och hästkrafter. Från tre öar vid Stigfjorden. Göran Pettersson).
 


Ambivalens till modernitet 
Färjan kom till ön kom 1952. Med det också moderna tider. Inställningen till de som köpt sommarhus här, har varit och är, ambivalent. Det har varit behov av att få sålt mark och tjäna pengar på oss ”badgäster”. Men vi betraktas som ett nödvändigt ont av en del fastboende, av dem som bott här i generationer. Modernisering och möjligheter att arbeta utanför ön har fört med sig ett praktiskt lättare liv. Men med nya tider följde också en utveckling vars konsekvenser inte bara var önskvärda. Den ambivalensen kan jag för den delen känna igen i mig själv, både här på ön – och på andra områden. 

Det välbekanta och det främmande
Det pågår ständigt en kamp mellan inre och yttre, det kända och det okända, det välbekanta och det främmande. Mycket energi går åt om vi vill protestera, kämpa emot eller vägra att förhålla oss till något som är, och som vi inte önskar ska vara som det är. Men det blir inte heller riktigt om vi prövar den motsatta strategin, att förneka eller hoppa över känslomässiga reaktioner. Några gånger är det dessutom viktigt att handla, för att försöka styra en process i annan riktning. Men om vi ska undgå att leva i ständig inre konflikt, behöver vi komma till att omfamna motsättningarockså om vi önskar undgå att bidra till att konflikter gestaltar sig och fortlever fastlåsta i det yttre. Stengärdsgårdarna på ön har legat här länge. Det växer lavar och mossa på dem. Ingen bygger upp dem där de rasat, om de inte längre har en funktion. 


lørdag 4. januar 2014

Ur form. Omfamna det.

Vaknar med en obehagskänsla. Besviken över att det redan är ljust, klockan 8:45. I natt har jag sovit i tvåtimmars pass. Var på väg upp vid sextiden men somnade och nu är jag arg på mig själv. Jag har fråntagit mig själv möjligheten att möta en ny dag, möta ljuset när det kommer. Kokar mitt morgonte och tänder de tre ljusen som står på bordet. Tycker nästan inte att det är någon idè, det är redan ljust ute. Ska jag tända eld i spisen? Det är ju så sent redan. Det är som om jag vill straffa mig själv genom att inte göra det trivsamt runt mig. Det pågår en inre brottningsmatch.

Föreställning om förlorade nu-er
Jag vill inte släppa föreställningen om de förlorade nuerna. Jag vill inte släppa in nuvarande nuet. Det kliar i själen. Mitt sinne vill att det ska vara annorlunda. Jag vaknar en morgon och är ur form. Det är okey, Britt. Omfamna det. Molnen rasar över himlen. Vinden får talltopparna att att böja sig, grangrenarna att vifta oroligt. Kala björkgrenar rister, enbuskarna rör sig nästan inte där de kryper utmed bergen. Torra grässtrån och ljung vajar. En vit strimma från ett flygplan lyser upp i ett gult fält mellan grå moln och ännu gråare moln som rör sig ännu fortare framför, olika lager av moln. Naturen är som jag denna morgon. Eller jag läser in mitt tillstånd i naturen utanför, oro. Är en iakttagare till mig själv, ett vittne till mina själsliga krumbukter.
 


Resa från mor och far
När jag vänder blicken inåt möter jag en tålamodslöshet och en känsla av att det är mycket jag borde gjort (i den känsla av att ha sovit bort tid). Jag kommer i kontakt med något av det jag lämnade i Stockholm. En far som på juldagen, när vi ordnat julsällskap hos min mor, frågade mig vilka som är mina barn. Sabina och Aron svarar jag och nickar i deras riktning. Vem var pojken jag lekte med på julafton (för två år sedan) hos Sabina? Det är Leo som står framför dig, svarar jag och tilägger att han numera har ett barnbarn till, Mona. Min far ser på mig med stora ögon. Förvånade läser jag in i dem och samtidigt tolkar jag det som att han får visshet i något han vet men inte når in till.

Jag reser ifrån min mor som har ett sår på foten som inte vill läka. Hon är opererad för ett par månader sedan. Det var förväntat att efter att ha fått sågat bort en benbit som växt ut under fotsulan, att det öppna sår som då varit där i lång tid skulle läka. Men stygnen lossade, det fortsätter att vara ett öppet sår. Hon kan nästan inte gå. Det skaver i mig, önskar att jag kunde vara där mer för dem. Antagligen. Det är okey, Britt. Omfamna det. 

Mörkt, mättat grönt
Jag läser in mina skiftande sinnestillstånd i vädret och vädret väcker sinnestillstånd i mig: eufori, nedstämdhet, tacksamhet, glädje, uttråkning, melankoli, ro, oro.Rummet doftar av hyacint. Azalean vit. Vinden får tag, sveper runt huset, får röst, vibration. Havet dånar i bakgrunden. Det har blåst mycket, länge. Regn. Ute fukt, gräs och mossa, djupt grönt. På våren kan den späda gröna blända med en växtkraft som bara väntar på att explodera. Detta mörkt, mättade gröna är lika starkt.