tirsdag 2. juli 2013

Mer stråling

Jeg startet altså strålebehandlingen i går, dvs. dag nr. 55 siden jeg var til undersøkelse på Drammen sykehus første gang. 55 dager! Jammen, det er jo langt over behandlingsgarantien på 20 dager! Jo, men vent nå litt Helge. Du må trekke fra alle lørdager og søndager og ikke glemme helligdagene, de dagene ventingen er satt på vent. Da er du nede på 35 ventedager, bare litt under det dobbelte av det ventelistegarantien sier når det gjelder å starte kreftbehandling. Og så må du ikke glemme de nesten 14 dagene du falt ut av systemet…

Kontemplativ stund
 
Nåvel, jeg forsøker å ikke henge meg opp i dette nå. Det er gamle spor fra en tid som ikke kommer tilbake. Utfordringen er nærværet og tilstedeværelsen her og nå på denne andre dag av strålingen. Jeg kjenner at jeg er seig og trøtt i dag. Litt for lite søvn, og kanskje har strålebehandlingen og de fem pillene (Naxogin) jeg skal ta 90 min. før behandlingen begynt å virke. Jeg følger Britt halvveis til kontoret. Gjennom skogen. Vi har alltid et lite rituale når vi kommer fram til Drengsrudvannet. Vi stopper opp, synker inn i stillheten og sier Mariabønnen. En liten kontemplativ stund i universet. Det er en vakker morgen, stille, stille. Bare naturens egne lyder. Stillheten, det rommet som gjør det mulig å få en indre fornemmelse av seg selv.

Oppmerksomt nærvær
Det er så lett å miste kontakten med seg selv i det hektiske og støyende hverdagslivet de fleste av oss lever. Stillheten blir for meg muligheten til å få med sjelen og kjenne nærværet og tilstedeværelsen her og nå. Jo mer du lytter, jo mer våken og oppmerksom blir du. En indre tilstand av oppmerksomhet og ro. Både ytre og indre støy kan bringe deg ut av ditt oppmerksomme nærvær. Stillhet, du vibrerer i et oppmerksomt nærvær uten tanker, uten mål, uten noe du skal, ikke noe du skal oppnå eller gjøre. Du er fri, du er…


Slippe, slippe og være til i nuet
Jeg kan ikke si at jeg så frem til å få masken på og ligge fastspent i 20 minutter mens jeg ble bombardert med målrettede stråler. Morgenen er litt seig, men jeg får gjort min quigong og min AH meditasjon. Jeg forsøker å slippe motstanden, angsten, overlate min videre prosess til sykepleierne på strålingen - og til universet. Slippe, slippe, slippe og være til i nuet. Tør jeg slippe? Og hva vil det si å slippe? Hva er det jeg frykter? Å miste kontrollen over livet og stå ansikt til ansikt med det vi aller mest frykter; døden. Døden som er så fraværende i alt hverdagslivets støy. Og likevel er døden rett rundt hjørnet.

Dø for å leve
Kan det å stå ansikt til ansikt med døden hjelpe oss til å møte livet, verdsette livet, hjelpe oss til å bli virkelige? For meg er det nærliggende å tenke at det hektiske livet, støyen og ungdomsdyrkelsen i samfunnet avspeiler vår frykt for døden. Budskapet Anita Moorjani bringer med seg fra sin nær-døden-opplevelse er at vi faktisk må dø for å leve, slippe vår dypeste eksistensielle frykt, døden. Vi skal altså lære å dø før vi dør, for å leve fullt ut. Med kreftdiagnose får du møte dette spørsmålet “the hard way”. Jeg skal bare ha masken på 34 ganger til!

Hvor glad jeg blir, og fylt med takknemmelighet over livet, når Britt ringer og spør meg om jeg vil hente henne på kontoret!

 

3 kommentarer:

  1. Vi følger dere disse ukene og sender alle gode krefter vi vet om i deres vei.

    SvarSlett
  2. Dette ser skikkelig skummelt ut og jeg kan levende forestille meg at det er grusomt å ligge dønn stille på denne måten i 20 minutter!

    SvarSlett