Nær-døden-opplevelser

For et par uker siden deltok jeg på en nær-døden-konferanse i Oslo. Her hørte jeg bl.a. Anita Moorjani, forfatteren av boken “Døden ga meg livet”. Andre foredragsholder var P.M.H. Atwater og Audun Myskja. Altwater er den i verden som har forsket mest på nær-døden-opplevelser (NDO). I over 35 år har hun undersøkt mer enn 4 000 tilfeller av NDO. Selv har hun opplevd tre. Den norske legen Audun Myskja hadde også et sterkt innlegg basert på egen NDO og sin lange erfaring med døende. 

Ubetinget kjærlighet
Det viser seg at alle som har hatt en NDO kommer tilbake til livet med en ubetinget kjærlighet til seg selv og andre. De kommer tilbake uten frykt og med opplevelsen av å ha kommet i kontakt med kjærlighetens essens. Liv og død er ikke to motpoler i et kontinuum, men bevissthetsdimensjoner som eksisterer side om side. Den lineære, kronometriske tid som vi vanligvis tenker livet i, er oppløst. Døden som vi i hverdagsbevisstheten ofte forbinder med avslutningen, er bare en annen dimensjon. Det finnes ingen død atskilt fra livet, ingen begynnelse og ingen slutt. 

Frykten er borte
Når vi ikke lenger frykter døden, frykter vi heller ikke livet og blir i stand til å møte og leve livet, omfavne det i sin helhet med åpenhet, kjærlighet og respekt. Vi er ikke lenger redd for manglende anerkjennelse, å bli mislikt, gjøre feil, skuffe og være annerledes. Vi er heller ikke redd for sykdom og for å møte livet i sin helhet. Skammen som kanskje har herjet hele livet er også borte. I kjærlighetens lys får vi en medfølelse og empati med oss selv som gjør at vi elsker oss selv. Vi kan leve livet fullt ut, i kjærlighet til oss selv og andre. Vi er kjærlighet, livspulsens essens. Alt i livet og alle utfordringer blir en gave til slutt. Motsatt, når vi ikke elsker oss selv, depriverer og deprimerer vi hele tiden både oss selv og andre. 

La sjelen skinne igjennom
Budskapet fra de som har opplevd NDO er at vi ikke trenger “å dø” for å vinne denne dype innsikten. Med et indre arbeid kan vi utvikle en bevissthet om både våre ytre og indre omgivelser, forholdet til oss selv. Å respektere våre omgivelser og oss selv som vi er, uten ønske om å endre på noe, er å la sjelen, vår sanne ånd skinne igjennom og se storheten i den måten universet har skapt vår eksistens på. Å kjenne vår egen grunnleggende livspuls og utvikle et dypt kjærlighetsforhold til oss selv, gjør at vi kan være den kjærlighet vi dypest sett er i alle livets forhold. 

Veien til et høyere selv og helbredelse
Å elske seg selv og være kjærlighet utfordrer oss til hele tiden å nære vår sjel, ta vare på oss selv og våre egne behov. Med Anita Moorjanis ord er det veien til et høyere selv og helbredelse. Sykdom kaller på forløsningen av det vi har gjemt bort i våre dypeste rom, det vi har holdt tilbake, det vi har beskyttet oss selv og andre for å høre, det som har vært forbundet med skyld- og skamfølelser, med frykt. Uten frykt kan livspulsen banke fritt og hjertet synge den sangen som ble stengt inne; hjertets sang, livets sang. Sangen er fortsatt i oss, den sangen som vil synges. Skal vi synge nå?