PET skanning, nærvær og naturens stillhet

Britt og jeg har fulgt min ekskones strålebehandling for tungerots cancer på nært hold. K introduserte Culevit for meg, noe jeg har skrevet om tidligere. Hun har brukt det i hele behandlingsperioden og etterpå. Resultatet av PET skanningen var svært oppløftende. Alt var vel og alle rundt henne var lettet og glade.

Tilbake på Rikshospitalet
Forrige torsdag var jeg selv tilbake på Rikshospitalet for PET skanning. Å vandre inn på RH var fortsatt en øvelse. Det minnet meg om at jeg ennå er pasient med en alvorlig diagnose. Resultatet av behandlingen er ikke kjent. Øvelse i å være pasient hensatte meg et øyeblikk til spenningen mellom det å ikke ville være pasient, en som feiler noe på den ene side og aksepten og åpenheten for det som skjer  på den annen siden. 

Oppmerksomt nærvær
Stråleenheten D7 på RH ligger nederst i den lange gangen i sykehusets hovedbygning. Vandringen ble en øvelse i oppmerksomt nærvær, indre og ytre. Det var godt å bli møtt i resepsjonen av en smilende, blid og hjelpsom person. Hele seansen tok 3 ½ time, inkludert ventetid. Det var ventetid før injeksjonen av det radioaktive sporstoffet, så en times hviletid hvor stoffet fikk lov til å gå ut i kroppen. Her måtte jeg ligge helt stille for ikke å forstyrre prosessen. Selve skanningen tok ca. 40 minutter. Her måtte jeg også ligge musestille i samme posisjon for at bildene skulle bli gode. Takk og pris for at jeg har meditert i mange år slik at jeg kan ta imot det som skjer til det beste for meg ved å anerkjenne og gjøre nuet til min venn, ikke til min fiende.

Omsluttet av naturen, mørket og stillheten på Lyr
Britt skulle til Stockholm i helgen for å drive veiledning, besøke familien og feire barnebursdag. Jeg valgte å kjøre til hytta på Lyr i Bohuslän. Der ville jeg oppsøke stilheten, kontemplasjonen og meditasjonen. Jeg mediterte gjennom åndedrett på hele turen og ankom Lyr etterat høstmørket hadde senket seg. Ute i havgapet var det mørkt, virkelig mørkt. Ingen gatelys, ingen kunstige lyskilder, bare naturen, himmelen og stjernene. Eller regntunge skyer. Det er noe helt spesielt ved å ankomme øya med ferge. Turen tar tre minutter og fergen går hver halvtime. Transporten markerer en overgang – til en øy uten fastlandsforbindelse. Jeg gleder meg til å være på hytta, la meg omslutte av høstmørket, regnet og vinden som rusket i trærne. Gleder meg til å tenne opp i peisen, gli innover i stilheten, meditere og la øyeblikkets hellighet fylle meg. Jeg elsker også de mørke nettene, hvor stilheten kan høres selv om det blåser eller regnet slår mot huset. Det er en del av stilheten, del av naturen. Også min natur. Når jeg våkner om nettene kan jeg ligge og lytte til stilhetens lyder, lenge. Stilhetens lyder hjelper meg med å stilne tankene. Jeg kjenner livspulsen, nærværet til kilden. 

Fantastiske dager

Jeg står opp tidlig neste morgen, tenner opp i peisen og er allerede i et kontemplativt modus. Jeg skriver en god morgen hilsen til Britt på SMS: Øya velsigner meg med lett regnvær og grå himmel. Peisens flammer synger sin meditative sang imot meg og inviterer meg til reisen innover. Tevannet er satt over og morgenstundens hellige øyeblikk åpner sin favn. Jeg lever. Det ble noen fantastiske dager. Dager hvor alt stemte, du er et med deg selv, livet, livspulsen. Det ble mye meditasjon, lesing og skriving. Utpå dagen sendte jeg nok en SMS til Britt: En regntung himmel slipper sine dråper ned, mykt men bestemt. Det er min himmel, mitt regn. Jeg lar min lengsels tørst sluke hver eneste regndråpe jeg fornemmer. Slik inviteres jeg til å reise innover i meg selv, får himmelens og regnets hjelp til bare å være. Jeg åpner mitt hjerte og takker for den nådegave som åpenbarer seg for meg. Jeg finnes til. Senere var jeg tre timer på havet med vår fine venn, Annika. Hun har hummerteiner ute på sine spesielle steder. 37 hummer har hun fanget i år. Denne gangen var det imidlertid en “nolla”. Men det ble plenty av krabbeklør og mye annet godt. 

I ett med altet

Senere på kvelden skriver jeg i min bok: Kvelden stunder på og mørket har senket seg. Jeg hilser mørket velkommen som en venn og lar meg omfavne av mørkets stille nærvær. Mørket varsler at det er tid for kontemplasjon, tid for å vende oppmerksomheten innover, tid for hjertets oppmerksomhet. I mørket og stilheten kjennes hjertepulsen tydelig og jeg fylles av en dyp takknemmelighet for å være til, for livet, for å være et hjerte blant andre hjerter. Jeg lytter til hjerteslagene. Mine hjerteslag er et ekko av min mors hjerteslag, av alle mødres hjerteslag gjennom evolusjonens historie, den første lyden vi hørte i fostertilstand. Slik er vi gjennom våre hjerteslag ett med alle andre hjerteslag forbundet med hverandre, forbundet med jordens hjerteslag, universets, kildens. Sittende i meditasjonen i mørket kjenner jeg meg ett med altet. Jeg er omsluttet, jeg er.