«Døden ga meg livet»

I boken “Døden ga meg livet” skriver Anita Moorjani om sin kreftsykdom, sin nær-døden- opplevelse og sin helbredelse. Etter fire år med alvorlig lymfekreft ble hun i all hast innlagt på sykehus. Organene holdt på å kollapse og legene fortalte familien at det kun var spørsmål om timer før hun ville dø. Lungene var fylt med vann og hun hadde store, væskende lymfeknuter fra kraniet og ned over kroppen. Ektemannen og familien våket over henne hele tiden. 

En annen virkelighets- og bevissthetsdimensjon

Anita Moorjani falt i koma og i den nær-døden-opplevelsen som fulgte opplevde hun en annen værenstilstand, en annen virkelighets- og bevissthets-dimensjon. I denne tilstanden ble tiden oppløst og hun gled over i en tilstand hvor alt eksisterte samtidig, både fortid, nåtid og fremtid. Hun var intimt forbundet med alt, og alt hang sammen. Hele universet var levende og gjennomsyret av en bevissthet, som omfattet alt levende i naturen og hun var selv en del av dette. I denne bevissthetsdimensjonen strømmet det inn altomfattende kjærlighet og bevissthet. Hun gled lenger og lenger inn i døden og svevde bokstavelig talt mellom liv og død. I løpet av prosessen gled hun inn i en tilstand hinsides sinnet, alle tanker, overbevisninger og fordømmelser, hinsides all frykt og over i en tilstand av ren oppmerksomhet, ren væren. Miraklet skjedde da hun var for svak til å holde fast i livet og ga opp alle tilknytninger, slapp og overga seg til døden.

Fylles med kjærlighet  
Å overgi seg til døden innebærer å oppgi behovet for å bli helbredet og i stedet være fullt og helt til stede i selve livsprosessen og ha tillit til den. Gang på gang understreker Anita Moorjani at prosessen ikke har noe med tankevirksomhet å gjøre, snarere et opphør av alle tankeprosesser og handlinger. I den bevissthets-dimensjonen hun glir inn i, blir hun bevisst at hennes liv har vært preget av en dyp eksistensiell frykt for å være den hun er, at hun har vært sin egen største fiende, full av selvfordømmelse og ute av stand til å elske og verdsette seg selv. Hun forstår instinktivt at hun er i ferd med å dø på grunn av frykten hun bærer i seg. Samtidig fylles hun av en altomfattende kjærlighet til seg selv og andre. Hun ser at det å være seg selv er det samme som å være kjærlighet, at livskraftens universelle energi er kjærlighet. I det øyeblikket hun fullstendig slipper ønsket om å holde seg i live og opplever døden, ser hun at hennes tid for å dø ennå ikke har kommet. Ordene “vend tilbake og lev ditt liv uten frykt” repeteres for henne. Livskraften og universets energi fyller henne og helbredelsesprosessen tar over. Dette er miraklet som bringer henne tilbake til livet.

Et viktig bidrag
Beretninger om nær-døden-opplevelser kan hjelpe oss til å forstå at det finnes en annen og høyere bevissthetsdimensjon, en annen virkelighet enn den vi normalt går rundt og tror er virkeligheten. Slike beretninger bidrar også til å gi oss et bevisst forhold til døden, til frykten for å dø og til den frykten hver i sær bærer på. Anita Moorjanis sykdomsprosess og reise inn i døden hjelper oss også til å forstå at dette kan være veien til livet, at vi må slippe og bevege oss inn i det ukjente og overgi oss til livsprosessen. Som del av dette står kjærligheten sentralt, som livets og helbredelsens grunn.

Livet og døden henger sammen
For mange er det svært skremmende å snakke om døden og nær-døden-opplevelser vil fremstå som uforståelige. Mange vil også avvise opplevelsene som ren fantasi. Beretninger som Eben Alexanders og Anita Moorjanis er derfor viktige, nettopp fordi det her finnes vitenskapelig bevis på eksistensen av en bevissthetsdimensjon utenfor vår vanlige oppfatning og at det er kontakten med døden som bringer livet tilbake. Livet og døden henger sammen. Et tankekors for de fleste av oss er at kontakten med døden er det som gjør at vi kan være i selve livsprosessen og leve livet i overensstemmelse med den vi er.