Mørke skyer

En kveld i begynnelsen av april satt jeg og snakket med Britt. Jeg kjente på venstre side av halsen. Den lille hovne lymfeknuten jeg kjente første gang i november 2012 hadde vokst seg større. Angsten jaget gjennom meg. Alarmklokkene begynte å kime. Livshengslene knirker, grunnen gynget. Instinktiv viste jeg at noe var feil. Kreft? For de fleste av oss er dette et fryktord, noe vemmelig. Når vi konfronteres med døden er vi i løpet av sekunder kastet inn i en eksistensiell grunnproblematikk. Adrenalinet pumper og stresshormonet kortisol setter kroppen i alarmberedskap. Hvor farlig er dette? Kommer jeg å dø av det? Et gnistregn av tanker og følelser eksploderte i hjernen og kroppen. Britt, barna alle mine venner… Er dette begynnelsen på slutten? Jeg som bortsett fra prostatakreften alltid har vært frisk og sprek, vært opptatt av helse…

Jeg fikk hjelp av min lange meditasjonserfaring til å romme den nye situasjon. Men sjelens mørke natt hadde meldt seg på min livsarena og brakt frem det jeg har fryktet aller mest: Døden.