Over i en ny fase

Smertene i halsen blir stadig mindre og jeg kan drikke næringsdrikker og annet flytende uten større problemer. Området som har vært bestrålet er fortsatt sårt og vondt. Som regel blir det verre når jeg forsøker meg med brødskiver og annen fast føde. Det virker som sandpapir og river såret opp igjen. 

Plagsomme bieffekter

Å spise brød og lignende er også vanskelig fordi spyttsekresjonen er begrenset som følge av strålingen. Tyggingen stopper fort opp fordi maten blir som størknet sement i munnen. For å få spyttsekresjonen i gang tygger jeg tyggegummi flere ganger om dagen. Jeg har forstått at dette kan ta tid, noen ganger lang tid. Jeg har også forstått at det i noen tilfeller aldri blir bedre og at begrenset spyttsekresjon er noe man må leve med. Ting man tar for gitt, som for eksempel vanlige kroppsfunksjoner, er plutselig ikke selvsagt lenger. Det er vanskelig å ta inn! Jeg forsøker å ikke bekymre meg altfor mye, men å  ta et skritt om gangen og ha tillit til prosessen. Stråling er uomtvistelig potent og stråleskader er en del av prisen du betaler. I et så sårbart område som halsen, tungen og munnhulen kan stråling få store bieffekter. 

Dårlig stemme og lite smak

Stråling av tungeroten får også konsekvenser for stemmebåndet. Selv om jeg har kjent meg veldig sår og i perioder ikke har kunnet snakke, bare hviske, har jeg vært heldig så langt. Stemmen er på vei tilbake. Den er klarere og mer kraftfull. Hvis jeg anstrenger meg for mye, mister jeg stemmen. Også smaken er skadeskutt. Metallsmaken har delvis forsvunnet, men jeg har ikke noe særlig smak. Jeg kan fornemme at det smaker banan, tunfisk eller cola, men der stopper det. Det sies at det kan ta lang tid å få smaken tilbake. Jeg har satt meg fore å prøvespise det jeg makter og bruke minnet om smaken. Det hjelper noen ganger. Men smak betyr mye i dagliglivet. Det gjør at vi kan se fram til og glede oss til et måltid, det å være sammen om et måltid. Uten smak er det liten glede i måltidet og det kan være vanskelig å lage mat når du ikke kan prøvesmake underveis.

Hvor går jeg nå?
Jeg er i en prosess med symptomlindring og det har ikke bare vært lett. Psykologisk har jeg periodevis kjent meg svært rastløs og urolig, følelsen av å være i et tomrom. Det har vært vanskelig å meditere og falle til ro, og vanskelig å få tak i hva denne uroen betyr. Jeg opplever at jeg er over i en ny fase. Mindre smerter og mindre ubehag, men samtidig kastet ut i et tomrom! Hva nå? Hvor går jeg nå? Det kjennes som en overgang! 

Tankeflow
Jeg kjenner at tankene presser på, masse tanker. Jeg vet med mitt gode hode og lange erfaring at svaret ikke kommer ved tanker og grubling. Likevel presser tankene på og hungrer etter svar, tankesvar. Jeg hungrer etter å tilfredsstille en sult jeg vet ikke kan tilfredsstilles ved svar eller forløsning i tankene. Tankeflowet vil bare skape enda flere tanker, og tanker kan jo ikke overskride seg selv, ikke transcendere. Det er en utfordring å bare stå i den kroppslige uroen og rastløsheten. La det stå å vibrere uten å gjøre noe med det. Bare se og oppleve med full oppmerksomhet. Bare se og observere tankemønstre og følelser, skape et rom av oppmerksomhet og stilhet  rundt det. Kroppen og kroppsfornemmelsene er veien inn til en dypere fornemmelse av det som skjer. Jeg lytter i et oppmerksomt nærvær til kroppen og for hver gang er det noe som letter og forankrer meg i nuet.