Begivenhetsrike døgn

Jeg ble innlagt på Thorax Kirurgisk avdeling på Rikshospitalet for hjerteoperasjon fredag 20.06 kl. 9.00. Her tok de blodprøver og røntgen av lunger for å forsikre seg om at jeg ikke hadde noen infeksjon. Jeg hadde samtaler med lege, sykepleier, fysioterapeut og kirurg. Dagen var full av venting. Effektiv tid for alt jeg var gjennom den dagen var vel maks 1 ½ time og vi var der i alt i ca. 10 timer. Å være pasient er i sannhet ensbetydende med å være tålmodig. Etter avsluttende samtale med opererende kirurg, kjørte vi hjem ved 18.30-tiden. Jeg hadde fått permisjon til søndag kl. 18.00.

Møter det som kommer  
Mange har spurt meg om jeg har vært urolig og redd, eller gruet meg før operasjonen. Det er en stor operasjon, hvor kirurgene går inn i kroppens aller helligste rom, hjertet, kopler det fra og kopler det til hjerte-lunge-maskinen. En tid mens de reparerer eller setter inn kunstig klaff er jeg frakoplet mitt dyrebare hjerte. En underlig fornemmelse og jeg sa til opererende kirurg at “jeg bokstavelig talt legger mitt hjerte i dine hender”. Både han og sykepleieren som var med i samtalen lo bekreftende. Jeg har hele tiden vært ganske rolig og trygg under alle forberedelsene til operasjonen. Frykten for døden har banket på døren noen ganger. Jeg har vært i stand til å møte dødsangsten hver gang, forberede meg og fra hjertet åpne meg for døden som en mulighet. Dette er også noe Britt og jeg har snakket om mange ganger, noe som har vært avgjørende for å beholde roen og kontakten med livet, kontakten med en sensitiv væren i tillit til kilden. Å kontemplere på døden og alle tings forgjengelighet med et åpent hjerte har bidratt til å sette pris på livet. Åpenheten og hjertets hengivenhet til det innerste gjør det mulig å møte det som kommer. Det betyr å ikke kjempe imot, men snarere å gå med i et våkent nærvær til eksistensen, til kjærligheten
og kilden.

Ikke syk nok
Søndag kl. 18.00 var jeg tilbake på Rikshospitalet og ble guidet gjennom flere forberedende prosedyrer som å måle temperatur, vaske med desinfiserende såpe, bli barbert etc.  Jeg leste til rundt midnatt og fikk en god natts søvn. Som forberedelse til operasjonen måtte jeg faste. Ved 12-tiden mandag fikk jeg beskjed om at det ikke ble operasjon den dagen likevel. Klokken 14.00 kom opererende kirurg og pasientkoordinator og meddelte at jeg dessverre ikke ble operert nå og at jeg ville få ny tid 14. juli. De beklaget: “Vi har fått inn mange akutte pasienter og har ikke kapasitet til å ta inn deg. Du er ikke syk nok”.

Jeg beholdt roen og fatningen, og aksepterte situasjonen. Så spurte jeg om det var sikkert at jeg ville bli operert på datoen de nevnte, noe overlegen dessverre ikke kunne garantere. Kort etter kom Britt og hentet meg og vi feiret St. Hans aften med venner og bål på Konglungen. Begivenhetsrike døgn.