Møte med "systemet"

Tirsdag 2. juni var jeg innkalt til samtale på Radiumhospitalet angående PSA-tallene. Britt var med og vi ble mottatt av en yngre lege under spesialisering. Han var i utgangspunktet vennlig, fortalte at han hadde lest journalen min og forsto at jeg hadde vært gjennom mye. Han hadde tenkt å foreslå en MR skanning med kontrast for å se om de kunne finne årsaken til PSA produksjonen i lymfeknuter, eller i gamle sårkanter etter operasjonen. 

Skeptisk til andre metoder
Jeg fortalte ham at jeg hadde tatt en PSMA PET skanning i München, viste ham resultatene og spurte om han kjente til denne skanningsmetoden. Det gjorde han ikke. Jeg hadde kopiert rapporten fra Tyskland og hadde med en CD med PET bildene. Han ble litt stram og fortalte at mange pasienter gjorde som meg og at Radiumhospitalet måtte forholde seg til egne metoder. Han mente derfor at ingen på Radiumhospitalet ville være interessert i CD bildene fra Tyskland. Han ville imidlertid gjerne ha den skriftlige rapporten og skulle ringe meg etter legemøtet.

Distanse og arroganse
Vi var nesten ved å miste munn og mæle. Vi kom til sykehuset glade og i godt humør, men ble møtt med distanse og en viss porsjon arroganse. Jeg forstår at sykehuset må forholde seg til det de kan og egne metoder, siden de har et stort ansvar. Kommunikasjon og kontakt med pasienten er imidlertid ikke spesielt bra og jeg fornemmer at legene lett kommer i forsvarsposisjon, blir arrogante og avvisende når jeg kommer med noe som er litt utenfor deres vante område. Og det gjør jo kompetente pasienter i dag!

Pasienten som ressurs?
Mange leger gjør en god jobb og har en travel hverdag. Det kan muligens være noe av forklaringen på at de ikke kjenner til nyere forskning og metodeutvikling innenfor faget. MEN, jeg undrer meg over den holdningen de inntar, mangelen på nysgjerrighet og interesse for det pasienten kommer med og som jeg i min psykologfaglige tenkning vil anse som en ressurs. Det avdekker også at det medisinfaglige miljøet er lite åpent i forhold til det som skjer andre steder i verden. For meg som psykolog og terapeut hadde en slik holdning aldri gått. Det ville bare ha bidratt til å lukke rommet og kontakten mellom pasient og terapeut, i motsetning til å være en ressurs og en tilgang til noe vi kunne utforske og forstå sammen.

Samarbeidsvilje
Legen ringte senere på dagen og sa at de ville ha meg gjennom en MR skanning, at de ikke var sikre på om PSMA skanningen i Tyskland var nøyaktig nok. Han understreket at det var jeg som måtte velge. Dagen etter var jeg til samtale med min urolog, Ken Purvis, for å se på blodprøvene og drøfte den siste utviklingen. Han beklaget måten jeg var blitt møtt på, men var ikke overrasket. Jeg fikk virkelig en opplevelse av å bli møtt og at noen var interessert i resultatene fra Tyskland. Vi var enige om at jeg skulle ta den MR skanningen Radiumhospitalet foreslo for å vise  samarbeidsvilje. Det var det samme vi kom fram til da jeg senere hadde en samtale med min tyske øre-nese-hals spesialist i Oslo. 

Emosjonell selvregulering
Øre- nese- hals spesialisten forsto min reaksjon og skuffelse, men stilte meg et viktig spørsmål: Helge, hva er det som gjør at du blir slått ut når du møter en slik holdning fra «systemet»? Og hvordan holde fast i deg selv og din egen autoritet når det skjer? Grunnleggende handler dette om det vi i psykologien kaller emosjonell selvregulering i møtet med våre omgivelser. Å møte «systemet» og møte motstand vil naturlig nok utfordre vår emosjonelle selvregulering. I dette ligger hele livshistorien og våre livsbetingelser, de budskapene vi individuelt har fått av våre omsorgspersoner, opplevelsen av å være akseptert som den vi er, være elsket – eller motsatt. Å holde fast i seg selv er noe vi hele tiden utfordres til som pasient i sykehussystemet hvor det er en klar hierakisk struktur med den legelige autoritet på toppen. Som pasient er man i en sårbar posisjon fordi man er avhengig av den hjelpen «systemet» kan tilby. Likevel er det et viktig spørsmål min gode hjelper stilte meg: Hva er det som gjør at du får vanskeligheter med å holde fast i deg selv og din egen autoritet? Dette spørsmålet skal jeg meditere over og ha med meg framover. 

Ingen tegn til kreft
 4. juni var jeg til PET skanning for halsen på Rikshospitalet, og torsdag 12. juni ringte overlegen fra øre-nese-hals tilbake. Han kunne gledesstrålende fortelle at PET skanningen ikke viste noen tegn til kreft, heller ikke i de områder han hadde tatt biopsier fra etter andre PET. Britt og jeg sto på perrongen i Asker da han ringte og vi hadde en liten andaktsstund med glede og takknemlighet mens vi ventet på flytoget, som skulle bringe henne til Gardermoen. Overlegen på øre-nese-hals har alltid vist seg som grundig og vennlig person. Han har alltid bestrebet seg på å kommunisere og følge opp på en forståelsesfull og omsorgsfull måte. Man blir glad i slike personer!