Ydmyk og takknemlig

Det har gått over en uke siden den gode beskjeden fra Rikshospitalet, beskjeden om at jeg var cancerfri. Omtumlende dager. Det var jo en drømmebeskjed og overlegen som ringte var tydeligvis også glad. Det var ubeskrivelig godt å dele gleden med mine venner, som jeg var på besøk hos. Vi gråt av glede alle sammen og jeg kjente virkelig at de holdt meg i sitt kjærlighetsfulle favntak. 

Styrket båndene til Britt
Å dele budskapet med Britt var følsomt og stort. Vi har vært på en lang reise sammen, med mange opp- og nedturer gjennom behandlingsforløpet. Alle opplevelsene har invitert til et følelsesmessig nærvær og tilstedeværelse i takt med eksistensielle utfordringer. Å stå i det ukjente, ikke vite hvordan det gikk, det å hele tiden møte nye situasjoner og usikkerhet. Det har vært en reise som har styrket båndene mellom oss ytterligere, forsterket nærheten, tilknytningen og kjærligheten. Å ta inn og absorbere beskjeden om at jeg er cancerfri er en øvelse, en prosess som tydeligvis består av flere runder. 

Eksistensiell reise
Mest av alt går jeg rundt med en følelse av ydmykhet og takknemlighet. Jeg virkelig kjenner etter og tar inn situasjonens glade alvor. Reisen har vært en eksistensiell reise inn i livets og eksistensens dypere lag: Å være eller ikke være, spenningsfeltet mellom ego, sjel og spiritualitet, at alt henger sammen. Det har vært en reise inn i livets hellighet og mysterium. En reise langt utover den gjengse psykologiske forståelse, som forklarer alt ut fra et verdslig perspektiv, fra årsaks-virkningsforklaringer - til å forstå livet i et større perspektiv, som en helhet der sjelen binder sammen de ulike dimensjonene. 

La sjelen vise vei
Reisen har også vært en reise mot det å lære sjelen å kjenne, nære opplevelsen og la den lede meg inn i livets hellige mysterium og på helbredelsens vei. For meg er sjelen en dimensjon i opplevelsen av livet og oss selv. Å bli hel betyr derfor å være åpen for livets sammensatthet og mysterium og la sjelen vise vei. Når vi kan la sjelen vise vei forbindes vi med kjærlighetens kraft, med kilden. 

Den danske filosofen Søren Kirekegaard ordlegger seg slik: