Jeg kjente det allerede første gangen jeg nærmet meg treet den andre dagen av klosteroppholdet. En magnetisk kraft og en nysgjerrighet trakk meg mot treet. Det var et voksent tre, meget gammel. Det sto litt skyggefullt til i klosterhagen og var tydelig merket etter et langt liv. Grener hadde falt av, noe de tydelige arrene på hovedstammen vitnet om. Den verste skaden var hovedstammen, som var brukket omtrent fire meter oppe. Dette kunne sikkert vært den visse død hvis ikke tre grener av meget kraftig kaliber hadde vokst ut under sårstedet, kraftige grener som over år hadde strukket seg oppover mot lyset og gitt treet et storslaget utseende. Det var absolutt ikke noe kleint eller pysete tre som sto der og tok sin plass. Tvert imot utmerket det seg ved å stå oppreist med en egen autoritet der i klosterhagen, med alle sine synlige arr, kraft og fylde.
Å omfavne trær – en øvelse i Qi Gong
I årenes løp har jeg omfavnet mange trær. Jeg har praktisert Qi Gong i mange år, til og fra. Å omfavne trær er en standardøvelse i Qi Gong. Det har med forbindelse til jord å gjøre, slik at man kan motta jordens energier gjennom føttene og himmelens energi ovenfra. Øvelsen å omfavne et tre sies å være bra for å bygge god struktur og styrke, både fysisk og mentalt. Øvelsen har også til hensikt å fjerne blokkering av livskraft eller Qi-energi i kroppen og få energien til å flyte fritt gjennom meridianene. Ved å omfavne et tre skapes en forbindelse mellom treets energi og vår egen, noe som frigjør og styrker vårt egen energiflow og helse.
Å omfavne et tre er å omfavne en annen sjel. Alle trær har sjel, men jeg fornemmet noe særlig med dette treet, med alle sine sår og arr etter et langt liv. Det var ikke det vakreste treet i klosterhagen og ville sikkert ikke ha vunnet en trærnes skjønnhetskonkurranse. Andre trær var mer symmetriske i sin prakt og var mer ubemerket og forskånet fra livets sår og smerter. Men mitt tre hadde en skjønnhet og en dybde, som bare livets erfaringer kan frembringe. Treet utstrålte en egen kraft og energi og det var som om treets sjel bare kalte på meg, noe inviterte meg inn. Dette «noe» lå hinsides forståelse, at et tre som livet tydelig hadde herjet med og som sto der på sin skyggefulle plass i en skråning skulle ha en slik tiltrekningskraft. Ganske visst hadde det en vakker om enn begrenset utsikt til fjellene mot nord, som dannet foten til Alpene fra Posletten.
En sjelevenn
Jeg kunne jo bare ha gått forbi og funnet en av de mange vakrere artsfellene til mitt tre. Eller kunne jeg det? Kunne jeg ha overhørt den invitasjonen jeg umiddelbart følte jeg fikk fra treet? En slags sjelelig forbindelse, en sjelelig tiltrekningskraft av den typen som kjennes fra hjerte til hjerte i det som er uten ord, uten tanker og som vanskelig kan forklares, i hvert fall ikke logisk-rasjonelt. Jeg valgte altså dette livsmerkede treet. Eller var det omvendt? Var det treet som valgte meg? Som en sjelevenn møter en annen sjelevenn, et hjerte møter et annet hjerte?
Lyttet inn med alle sanser
Jeg plantet føttene godt i bakken og la kroppen og hjertet tett inn til stammen, lukket øynene og lyttet nærværende til treet. Trærs svingninger er langsommere enn menneskers. I motsetning til oss mennesker står de stille, godt rotfestet i bakken med hele sitt rotnett. Å omfavne et tre, få et dypere sjelsmøte og kommunisere med treet krever en stillhet som gjør det mulig å lytte, lytte inn, ikke med hodet men med alle sanser, spesielt hjertet. Et møte med et tre kan vare kort eller lenge, minutter eller timer. Det er en meditativ prosess, eller en prosess i heartful awareness. Hvor lenge jeg omfavnet mitt tre første gang vet jeg ikke, men jeg tror det var ca. en halv time i stillhetens nærvær. Da jeg langsomt og oppmerksomt gikk derfra, viste jeg at dette ikke var det siste møte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar