Stillhet og oppmerksomhet

Vi er igjen på hytta på Lyr i Bohuslän. Det har vært omtumlende dager etter narkose og biopsi. Jeg har vært veldig sår i halsen etter vevsprøvene. Det må ha vært store jafser han tok. Jeg har hatt smerter og hevelser i halsen, så det har blitt mye grønnsakssuppe og “myk” mat for ikke å rive opp igjen sårene. Og så hender det likevel at jeg spiser eller drikker noe som svir og gjør vondt. 


Ettervirkninger  av biopsien
Med biopsien fulgte penicillin i fem dager for å forebygge betennelser. Det var nok helt nødvendig, men bieffekten er jo at hele mage-tarmsystemet får juling. Jeg måtte derfor hjelpe systemet i gang med probiotika for å få i gang en sunn bakterieflora. Narkosen satte også sine spor. Både hodet og kroppen ble tungt og tregt. Hjertet ble urolig. Det var velkjente ettervirkninger, men det hjalp å gå lange turer og få sirkulasjon i kroppen. Først etter tirsdagen kjente jeg meg noenlunde normal igjen selv om halsen fortsatt var sår. Det virker som det skal lite til for å raspe opp igjen sårene, men tyggegummi hjelper for rense munnhulen. Jeg blir minnet om hevelsene etter operasjonen når jeg snakket for mye. Smertene tiltok og jeg måtte begrense meg. Det ble derfor naturlig å reise på hytta igjen, å være i stillhet uten å snakke, lege halsen og stemmebåndene. 

Venn med mørket og stillheten
Den første natten våknet jeg ved halv tre tiden. Det var mørkt, tett mørke og det var stille. Helt stille. Ikke en lyd hørtes gjennom det åpne vinduet. Jeg hilste mørket og stillheten velkommen som min beste venn. Jeg lot meg fullt og helt omslutte og gikk inn i en meditativ tilstand i et hellighetens rom. Det kjentes som om jeg gikk ut av kroppen, ble ett med mørket, ble ren bevissthet. Mørkets og min, ett en tilstand av dyp glede, kjærlighet og takknemmelighet. Da jeg igjen var i kroppen ble jeg fylt av opplevelsen. Jeg lå stille, helt stille. I mørket kjente jeg at hele meg smilte. 

Livet er her og nå
Det er magisk i havgapet. Den øredøvende stillheten. Bare naturens egne lyder, musikken som alltid er der, som vi kan lengte etter, som minner oss det store perspektivet og viser oss veien hjem til det som ligger hinsides vår tankeverden. Slik kan naturen med sin tilstedeværelse dra oss ut av tankenes abstrakte verden og forbinde oss med det vi har glemt, med kilden, det værende. Den danske filosofen Søren Kierkegaard snakker om “den stille tilblivelse”. Å bli til eller rettere: Væren krever stillhet, krever den stille, årvåkne oppmerksomhet her og nå, i dette øyeblikk. Hvorfor? Fordi det bare er her livet er. Nå, ikke i går og ikke i morgen, men nå. Jeg kjenner meg ydmyk og takknemlig i møtet med naturen, men naturen krever sitt for å slippe meg inn i sitt hellige rom: Stillhet og oppmerksomhet. Da og først da kan naturens hellige rom åpne seg. 

Kontakt med sjelen
Også denne gangen kommer mørket meg i møte når jeg kommer til øya. Tett mørke. Alt ligger til rette for stille kontemplasjon og meditasjon. Jeg kjenner meg invitert til å gå innover i meg selv, kontakten med sjelen og det spirituelle hinsides den hverdagslige virkelighet, hinsides den vanlige tankeverden, egoets verden. I psykologien og samfunnet generelt har det å bygge et sterkt og sunt ego vært ansett som bra. I takt med psykologiens samfunnsmessige rolle ble sjelen og det spirituelle mer eller mindre fortrengt og underkommunisert. Tapet av sjel og åndelighet har fått dramatiske konsekvenser og har skapt en avsjelet og kald verden hvor mange mennesker føler seg ensomme, isolert og deprimert. Det fører til fremmedgjøring og fravær av kjærlighet, en verden full av fiendtlighet, aggresjon, angst og frykt for morgendagen.  

Ego-utvikling
En individuell ego-identitet er naturligvis viktig for å fungere i hverdagen og som del av et globalt fellesskap. Et sunt selv har kvaliteter som evne til refleksjon og selvrefleksjon, realitetstesting og grenser, fleksibilitet og ansvar samt evne til å differensiere og akseptere at mennesker er forskjellig. I tillegg kjennetegnes et sunt selv av empati og medfølelse, for seg selv og andre. Problemet er at vår vestlige kultur med dens konkurransementalitet, grådighet og grenseløshet i stor grad dyrker fram en egoutvikling av usunn karakter som har altfor stor plass i samfunnet og i verden. Alt dette mens millioner av mennesker, voksne og barn, lider i fattigdom og elendighet. 

Sjelens verden
Vi trenger naturligvis en sunn egoutvikling som del av grunnlaget for vårt demokratiske samfunn. Det er ikke en motsetning til sjelen eller sjelens verden. Som jeg ser det er både et sunt ego og sjelens verden viktig for utviklingen av spiritualitet. Det handler altså ikke om å ekskludere ego for en spirituell utvikling. Tvert imot kan en person med et sunt ego bli selvkorrigerende i forhold til risikoen for å falle ut i illusoriske fantasier og en pseudo spiritualitet. Problemet oppstår når ego blir et mål i seg selv, kobles fra det sjelelige og mister kontakten med det spirituelle. Mange av oss som har et velutviklet ego har imidlertid kjent på tomheten, utilfredsheten og lengselen etter sjelen når vi har vært fortapt i egos funksjonalitet. Mens en egoorientert person fortrinnsvis lever sitt liv i den ytre verden, uten kontakt med den indre sjelelige dimensjonen, er evnen til indre liv forbundet med sjelen. Egoverdenen trenger alle sjelens kvaliteter for å gå innover og ha kontakt med livspulsen, den delen av oss som hele tiden vil væren og forbinder oss med kilden. Vi trenger altså både et sunt ego og alle sjelens kvaliteter for å komme til kilden. Sjelen er det som transcenderer egos tankeverden og den fysiske, materielle verden og forbinder oss med det store Selv, med væren.