Tiden etter behandlingen

Torsdag 8. august hadde jeg utskrivningssamtale med den kvinnelige overlegen på avdelingen der jeg var innskrevet i forbindelse med sonde. Vel, innskrevet med permisjon fordi jeg ønsket å dra hjem efter å ha blitt instruert om bruken av sonde to ganger. Den kvinnelige overlegen og assistentlegen var litt stramme fordi jeg ikke hadde fulgt deres råd om å bli på avdelingen framfor å dra hjem.

Mer cellegift

Utskrivningssamtalen ble rar! “Og så er det jo siste cellegiftkur i morgen", sa hun. Åh”, sa jeg paff og overrasket. “Nå har flere leger, blant annet sjefslege Evensen sagt at cellegiftbehandlingen sluttet med den 5. kuren, som jeg fikk forrige uke fordi cellegift og stråling tas samtidig. Jeg har derfor gått ut fra det”, sa jeg. “Jo”, sa hun, “men det er et tilbud til deg. Du får velge!” “Tilbud”, sa jeg, “som pasient har jeg ikke faglige forutsetning for å vurdere om jeg skal ta en 6. kur. Jeg har forholdt meg til det legene har sagt. Er det en faglig vurdering at jeg skal ha en 6. cellegiftkur, tar jeg den. Hvis ikke, vil jeg selvfølgelig gjerne slippe, for jeg er og blir utrolig kvalm av behandlingen. Jeg synes det er et utilbørlig ansvar å legge på meg som pasient i den sårbare situasjonen jeg er i”. Overlegen svarte: “Det er et tilbud til deg, så du må velge”.

Ikke-kontakt
Jeg visste at jeg ikke ville nå fram til henne, et sørgelig øyeblikk av ikke-kontakt! Er det mulig å behandle pasienter slik? Åpenbart! Man skal jammen være sterk for å være svak. Jeg valgte å følge de første rådene og stå over en 6. kur. I epikrisen fra overlegen står det at jeg valgte å avstå fra den siste cellegiftkuren. For en frekkhet og forvridning av samtalen.

“Ti kniver i halsen”

Jeg visste at tiden etter siste stråling ville bli krevende. Man vet aldri hva man skal møte, hvilken form og styrke smerten tar, hvilken reise den sender deg ut på. Og det har virkelig vært en smertefull reise. Forestill deg at du har en kraftig halsbetennelse. Dette er bare ti ganger verre og når du lever midt oppe i smertetilstanden synes den aldri å ta slutt. Ikke en kniv i halsen, men ti som synes å rive såret opp på nytt hver gang du svelger, gjesper etc. I tillegg kommer problemene med å få i seg nok næringsdrikke og vann. Det er den 11. dagen etter endt stråling. Jeg er fortsatt i live, men med alle knivene i halsen. Det kjennes som å være kastet ut i sjelens mørke natt på nytt. Du kan ikke gjøre noe med det. Det kan til og med bli verre. En ny smertefull eksistensiell situasjon. Jeg har selvfølgelig kjent på de sidene i meg som vil kjempe imot, men mest av alt har jeg forsøkt å møte og omfavne situasjonen som den er, mer å være vitne til den framfor å identifisere meg med smerten. 

Smertelindring
Min gode hjelper Karin og strålesykepleierne hadde forberedt meg på at det kom et par uker med smerte. En positiv utvikling har vært at kvalmen nesten har gitt seg og at mage- og tarmsystemet begynner å fungere bedre. I sykehusverdenen synes det som om legene ikke tåler forekomsten av smerte. Som pasient blir du tilbudt alle slags smertedempende medisiner, fra håndkjøpspiller til morfin. Jeg er ikke imot smertestillende medisin. Langt ifra, men jeg ønsker ikke å ha all min oppmerksomhet på smerten. Jeg vil ikke identifisere meg med den, men å observere smerten så langt det går og skape et rom omkring den slik at den ikke suger hele oppmerksomheten til seg. 

Dikt av Ylva Eggerhorn
Her er et dikt om å møte smerten:  

Stå stille i smertenmed det som er lys i deg.

La sverdet gå igjennom deg.

Kanskje det likevel ikke er et sverd,

men en stemmegaffel,

Du blir en tone,

du blir den musikk du alltid har lengtet etter å høre.

Du viste ikke at du var en sang.

Kontakt med sjelen
Å stå i smerten og samtidig ha kontakt med sjelen er vanskelig. Når vi står i overgivelsen og aksepten viser det seg nye muligheter og kontakten med sjelen opprettholdes. Med en intens og vedvarende smerte er det selvfølgelig vanskelig. De fleste av oss er ikke vant til å stå i smerten som en form for spirituell praksis.

Takknemlighet
Midt oppe i alt dette er jeg så takknemlig for all den kjærlighet og medfølelse som strømmer til meg gjennom mailer, telefon, SMS, hilsener, blomster, rødvin, bøker, besøk etc. Jeg kjenner meg privilegert og det er nesten ikke til å tro at Britt og jeg kan bety så mye for så mange, at alle dere gir så mye tilbake til oss av deres kjærlighet. Takk av hele mitt hjerte! Takknemmelighetens tårer strømmer og renser, og i mørket stiger lyset fram. Da vet jeg at jeg ikke er en ensom sjel, men forbundet med alle dere fine, fine sjeler!