Medfølende lytting
Jeg var lett urolig i morges. Uroen var det som kjentes i kroppen og gjennom å sense kroppen, vibrasjonene, sansene og følelsene kom sårbarheten frem. Jeg var sårbar! Jeg omfavnet min sårbarhet i et kjærlig favntak. Den vietnamesiske buddhistmunken Thich Nhat Than sier at den største gave du kan gi et annet menneske er ditt fullkomne nærvær gjennom medfølende lytting. Da, og først da, blir vi virkelige. Men det forutsetter en relasjon, å gi og ta imot! På samme måte vil det være en gave til deg selv når du kan gi deg selv ditt eget nærvær og tilstedeværelse. Ikke spar på dette, hverken i forhold til andre eller deg selv.
Jeg var lett urolig i morges. Uroen var det som kjentes i kroppen og gjennom å sense kroppen, vibrasjonene, sansene og følelsene kom sårbarheten frem. Jeg var sårbar! Jeg omfavnet min sårbarhet i et kjærlig favntak. Den vietnamesiske buddhistmunken Thich Nhat Than sier at den største gave du kan gi et annet menneske er ditt fullkomne nærvær gjennom medfølende lytting. Da, og først da, blir vi virkelige. Men det forutsetter en relasjon, å gi og ta imot! På samme måte vil det være en gave til deg selv når du kan gi deg selv ditt eget nærvær og tilstedeværelse. Ikke spar på dette, hverken i forhold til andre eller deg selv.
Sårbarheten krever
relasjonMorgenmeditasjonen handlet mye om sårbarheten, å romme den og omfavne den med all min kjærlighet og oppmerksomhet. For meg handler det også om å gi slipp, bare være i det, være, ikke få det bort, endre eller manipulere det. Med Britt og den dype relasjon vi har, har det vært mulig for meg å gi plass til sårbarheten. For sårbarheten krever relasjon, et rom av væren, å bli holdt i et rom av nærvær og tilstedeværelse! Et rom av å gi og ta imot – sårbarhet! Det er kjærlighet, det!!!
Urolig eller sårbar?
Da jeg var framme ved sykehuset tok jeg pulsen: 60, altså ikke så urolig, men sårbar. Strålingen skulle starte kl. 10.10, men først skulle jeg ta blodprøve/nukleærmedisinsk undersøkelse, som forberedelse til kjemoterapien. GFR- nyreundersøkelse foregår ved at du blir injisert et radioaktivt sporstoff i armen. Etter fire timer tas en blodprøve og analyser av prøven viser hvor godt du tåler cellegiften.
Spent fastDa jeg var framme ved sykehuset tok jeg pulsen: 60, altså ikke så urolig, men sårbar. Strålingen skulle starte kl. 10.10, men først skulle jeg ta blodprøve/nukleærmedisinsk undersøkelse, som forberedelse til kjemoterapien. GFR- nyreundersøkelse foregår ved at du blir injisert et radioaktivt sporstoff i armen. Etter fire timer tas en blodprøve og analyser av prøven viser hvor godt du tåler cellegiften.
Sykepleierne ved strålingen var vennlige og flinke til å informere. De spurte om erfaringene med masken som er laget til meg for å holde hodet i fast posisjon. Spent fast! Jeg er ikke spesielt klaustrofobisk, MEN å ligge med hodet fastspent i 20 - 30 min. stiller deg på prøve. Det må til for at strålingen skal bli rett. Hodet! De fleste av oss har brukt hodet for å beskytte oss mot utålelige følelser, sårbarhet. Med hodet kan vi forsøke å kontrollere følelsene og sårbarheten. Det er en allmennmenneskelig forsvarsmekanismen. Når hodet spennes fast, settes du på prøve. Det er virkelig en øvelse i å slippe kontrollen, gi deg over, slippe, slippe, slippe. Det ble en blanding mellom angstbølger og forsøk på tilstedeværelse gjennom meditasjon. Tidvis en nesten ut-av-kroppen opplevelse. Slippe frykten og forsøke å ta imot strålingen og romme situasjonen som omsorg, og med omsorg fra alle universets krefter.
Tårer av kjærlighet
Etter strålingen satte jeg meg utenfor sykehusbygningen. Jeg kjente at det fortsatt jobbet i halsområdet som følge av strålingen. Litt ør i hodet. Etter nok en blodprøve kjørte jeg hjem og gikk til PCen og bloggen. Jeg ble fullstendig overveldet av alle de tilbakemeldinger som har kommet inn, kjærlighet, omsorg, verdsettelser! Fra nær og fjern. Tårene strømmet på. Jeg gikk rundt og gråt og hulket, hulket og gråt, lenge, lenge. Noen ganger er det et misforhold mellom den verdsettelse du får fra andre og den du gir deg selv, den kjærlighet du får fra andre og den kjærlighet du kan gi deg selv. Som psykolog vet jeg at dette er en del av den psykologiske bagasjen du har med deg fra barndom og oppvekst. Britt har sagt dette tusenvis av ganger opp gjennom årene. Det er kanskje først nå dette virkelig kan begynne å trenge inn og bli virkelig.
Etter strålingen satte jeg meg utenfor sykehusbygningen. Jeg kjente at det fortsatt jobbet i halsområdet som følge av strålingen. Litt ør i hodet. Etter nok en blodprøve kjørte jeg hjem og gikk til PCen og bloggen. Jeg ble fullstendig overveldet av alle de tilbakemeldinger som har kommet inn, kjærlighet, omsorg, verdsettelser! Fra nær og fjern. Tårene strømmet på. Jeg gikk rundt og gråt og hulket, hulket og gråt, lenge, lenge. Noen ganger er det et misforhold mellom den verdsettelse du får fra andre og den du gir deg selv, den kjærlighet du får fra andre og den kjærlighet du kan gi deg selv. Som psykolog vet jeg at dette er en del av den psykologiske bagasjen du har med deg fra barndom og oppvekst. Britt har sagt dette tusenvis av ganger opp gjennom årene. Det er kanskje først nå dette virkelig kan begynne å trenge inn og bli virkelig.
