Klokken 08.54 ringte mobiltelefonen. Jeg viste hvem det var. Overlegen fra
Rikshospitalet. Det hadde nå gått ca. 3 ½ uke siden narkosen og vevsprøvene,
litt av en langpining. Overlegen beklaget den lange ventetiden, men hadde de beste nyhetene jeg har fått på lenge: I vevsprøvene fantes det ingen kreftceller! INGEN KREFTCELLER! En dyp, dyp glede skyldte gjennom kroppen. Jeg gikk inn i stuen til mine kjære
venner, som jeg var på besøk hos, fikk bragt den gledelige nyheten videre og… Jeg
brast ut i lettelsens og takknemmelighetens tårer, gråt og hikstet, ble
omfavnet av mine varme venner, lenge, lenge - lenge nok til kroppen slapp spenningene
og gjenvant balansen.
Takk til min fantastiske Britt
Etterpå ringte jeg Britt. Hun var på kontoret og jeg fikk stotret fram
budskapet. Vi var glade og takknemlige,
fylt av stundens glade alvor. Ønsket bare at vi kunne krype inn til
hverandre og ta inn den gode nyheten. Vi
kjente begge at vi har vært på en lang, lang reise med sykdom, behandling og
usikkerhet om hvordan det ville gå. Min fantastiske Britt som utrettelig har
fulgt meg gjennom alle opp- og nedturer, gjennom smerte og glede, med omsorg og
nærhet. Takk, takk, takk! Det var selvfølgelig en nedtur da resultatene av PET
skanningen fortsatt viste et par suspekte punkter, som jeg så måtte ta biopsi
av. Personlig har jeg vært rolig og har hatt tillit til at det skulle gå godt,
selv om det av og til har dukket opp usikkerhet og angst.
Takk til alle mine fine venner
Jeg har akkurat kommet inn igjen etter en lang tur. Naturens stillhet har
hjulpet meg å ta inn det fantastiske budskapet og alle de
vakre og gode tilbakemeldingene jeg fikk på SMS fra alle dere mine fine
venner. Jeg er så glad og takknemlig for at dere har fulgt oss på bloggen, for
alle tilbakemeldingene dere har gitt og ønsket om å dele gleden med oss.
Jeg lever
Mørket stunder på. Jeg sitter inne, fylt av stundens glade alvor. Kjenner en
dyp indre glede og takknemlighet. Det har vært en stor dag. Jeg sitter i
stilheten, lytter innover, stille, nennsomt, forsiktig. Dypt der inne kjenner
jeg livspulsens strenger vibrere. Jeg lever!
Det er fortsatt ventetid. Ventetid for å få resultatet av
vevsprøvene som ble tatt under narkose 14. november. Beskjeden fra overlegen på
Rikshospitalet var at jeg ville få svar om 10 - 12 dager. Den 13. dagen ringte jeg. Overlegen er en vennlig
mann, men dessverre hadde han ikke fått resultatene. Han ville etterlyse dem hvis
de ikke var kommet innen utgangen av uken, og skulle ringe meg så snart han
fikk dem. I dag, mandag 2. desember, har jeg fortsatt ikke hørt noe og har
bestemt meg for å ringe i morgen.
Oppmerksomt nærvær
Ventetid er utfordrende. Jeg forsøker å ikke bli stresset eller bekymre meg
unødig. I stedet prøver jeg å rette oppmerksomheten på livet her og nå og leve meningsfullt
hele tiden. Bekymringer, stress og frykt gir lett ubalanse og spenning mellom
tankene som fyller meg i nuet og ønsket om å være i en annen situasjon. En
konflikt mellom nuet og fremtiden, ønsket om å komme vekk fra nå-situasjonen
til fordel for en fremtidig ønsketilstand. For det meste klarer jeg å unngå å bli
fanget i et tankespinn på grunn av frykt for fremtiden. Jeg prøver å være til
stedet i nuet og ha fokus her. Det er litt av en øvelse, noen ganger lett,
andre ganger vanskeligere. Jeg må hele tiden ha et bevisst fokus og en våken
oppmerksomhet for å ikke bli fanget av fryktens stadige tankespinn om fortid og
fremtid, og hele tiden komme tilbake til
dette øyeblikket. Å vende blikket innover, omfavne øyeblikket med hele min
oppmerksomhet, med hele min sjel, skape et tomrom i sinnets tankestrøm, en
meditativ tilstand av væren i nuet.
Venting som sinnstilstand
Ventetid er noe vi alle opplever fra tid til annen: Vente på at bilkøen eller køen
foran kassen skal løse seg opp, vente på toget eller bussen, på at arbeidsdagen
skal ta slutt, vente på en telefon, en beskjed etc. Eller vi venter på noe
større: Vente til neste år, til utdannelsen er avsluttet, vente på å finne den
rette, på rikdom etc. Hva er det egentlig vi venter på? Ja, hva er egentlig det
å vente? Eckhart Tolle skriver i sin bok “Lev i nuets kraft” om venting som en
sinnstilstand. Dette er nokså allment og utbredt og gjør at vi hele tiden
setter livet på vent og at vi i tankene befinner oss i en framtid basert på fantasi.
På denne måten skaper vi en indre og ubevisst konflikt mellom det nåværende
øyeblikk og den fremtidige ønskesituasjonen. Konsekvensen er at vi ikke klarer
å være til stede i oss selv, i livet her og nå. Vi mangler kontakt med oss selv
og andre. Tolles budskap er at vi må komme oss ut av ventingen hver gang vi
opplever at vi har glidd inn i denne sinnstilstanden. Vi må være bevisste og årvåkent
oppmerksomme, så vi kan trekke oss vekk fra sinnets tendens til hele tiden å gli
inn i venteposisjon og fange oss i sinnets tankefengsel. I stedet må vi prøve å
være våkent nærværende med hele oss, med hele vår væren. Først da kan vi kjenne
den følte opplevelsen av livspulsen som slår og banker, kjenne at vi lever,
kjenne livskilden.
Lytt til sjelen
Med de uavklarte resultatene av vevsprøvene arbeider jeg
aktivt og bevisst med å ikke sette livet på vent. Jeg lytter til sjelens
lengsel og kjenner meg varm inni meg. Når jeg kan lytte til sjelen kjenner jeg
alltid en varm invitasjon til å forbinde meg med meg selv, uansett hva jeg står
oppe i. Det er som om sjelen kaller meg hjem til meg selv og vil forbinde meg
med kilden. Jeg vet at jeg er velkommen her. Å vende blikket innover, lytte til og nære
sjelen gjør at jeg ikke blir fanget av det som skjer på utsiden. Jeg kan la sjelen
åpne seg og gi meg retning. La oss nære sjelen, lytte til sjelens budskap og språk og ha tillit til at den vil føre oss til
kilden.
