Dobbelt sårbarhet
Det var åpenbart ingen kontinuitet og sammenheng i behandlingen, noe jeg opplevde som en kald dusj og en følelse av ikke å bli tatt på alvor. Jeg følte det nesten som å falle ut av systemet, i hvert fall å bli sendt lenger bakover i køen. Min opplevelse var også at hvis du ikke hele tiden er på toppen av din egen prosess, er det fare for at prosessen stopper opp. Det er en slags dobbelt sårbarhet du hele tiden opplever som pasient. Dels sårbarheten som kommer av å være alvorlig syk og dels sårbarheten ved å være avhengig av et behandlingssystem, som åpenbart ikke fungerer og er til å stole på.
Vanskelig å få kontakt
Etter den siste polikliniske undersøkelsen på Kardiologisk avdeling 21. januar, har jeg ventet på beskjed fra Rikshospitalet i form av et journalnotat og en vurdering jeg kan forholde meg til. Etter to ukers ventetid begynte jeg å ringe Kardiologisk avdeling. Det var nesten umulig å komme gjennom, selv i ekspedisjonstiden. Jeg ringte nærmere 30 ganger i løpet av noen få dager, uten å få kontakt. Det vil si; jeg kom fram til ekspedisjonen to ganger, men fikk ikke snakke med ansvarlig lege. Jeg ba om at legen skulle ringe meg tilbake. Det gjorde hun først fredag forrige uke. Legen beklaget undersøkelsen og samtalen vi hadde hatt og ga uttrykk for at hun forsto min opplevelse og reaksjon. Hun beklaget og mente det var en misforståelse at jeg ikke hadde fått kontinuitet i behandlingen, og hun hadde oppsøkt overlegen jeg hadde vært hos i fjor sommer. De to hadde drøftet hendelsen og min situasjon og overlegen skulle sende meg et notat. Det har han ennå ikke gjort. Hun beklaget det også og skulle undersøke hva som hadde skjedd.
Venter fortsatt
Jeg ble naturligvis glad for at legen tok kontakt og for at hun tok selvkritikk. Hun mente det måtte bero på en misforståelse at hun var blitt satt på oppgaven siden hun arbeidet med andre typer lidelser. Da hun ringte kunne jeg opplyse at jeg samme dag hadde postet et brev til overlegen på Kardiologisk avdeling hvor jeg orienterte om min opplevelse, min situasjon, frustrasjon og ønske og forventning om å få svar på når jeg er satt opp til operasjon. I skrivende stund avventer jeg derfor svar fra overlegen.
Uro og utrygghet
Med all denne uro og utrygghet i kroppen har det vært vanskelig å sentrere fullt og helt, sette seg ned og meditere og falle til ro. Med brev og telefonsamtale føler jeg imidlertid at jeg har tatt et grep om situasjonen igjen.
Etter den siste polikliniske undersøkelsen på Kardiologisk avdeling 21. januar, har jeg ventet på beskjed fra Rikshospitalet i form av et journalnotat og en vurdering jeg kan forholde meg til. Etter to ukers ventetid begynte jeg å ringe Kardiologisk avdeling. Det var nesten umulig å komme gjennom, selv i ekspedisjonstiden. Jeg ringte nærmere 30 ganger i løpet av noen få dager, uten å få kontakt. Det vil si; jeg kom fram til ekspedisjonen to ganger, men fikk ikke snakke med ansvarlig lege. Jeg ba om at legen skulle ringe meg tilbake. Det gjorde hun først fredag forrige uke. Legen beklaget undersøkelsen og samtalen vi hadde hatt og ga uttrykk for at hun forsto min opplevelse og reaksjon. Hun beklaget og mente det var en misforståelse at jeg ikke hadde fått kontinuitet i behandlingen, og hun hadde oppsøkt overlegen jeg hadde vært hos i fjor sommer. De to hadde drøftet hendelsen og min situasjon og overlegen skulle sende meg et notat. Det har han ennå ikke gjort. Hun beklaget det også og skulle undersøke hva som hadde skjedd.
Venter fortsatt
Jeg ble naturligvis glad for at legen tok kontakt og for at hun tok selvkritikk. Hun mente det måtte bero på en misforståelse at hun var blitt satt på oppgaven siden hun arbeidet med andre typer lidelser. Da hun ringte kunne jeg opplyse at jeg samme dag hadde postet et brev til overlegen på Kardiologisk avdeling hvor jeg orienterte om min opplevelse, min situasjon, frustrasjon og ønske og forventning om å få svar på når jeg er satt opp til operasjon. I skrivende stund avventer jeg derfor svar fra overlegen.
Uro og utrygghet
Med all denne uro og utrygghet i kroppen har det vært vanskelig å sentrere fullt og helt, sette seg ned og meditere og falle til ro. Med brev og telefonsamtale føler jeg imidlertid at jeg har tatt et grep om situasjonen igjen.
Og jeg venter…
Dette var trist lesning, jeg unner dere virkelig å legge behandling bak dere, og starte på rekonvalens . Espen
SvarSlettHei og takk Espen! Man må være våken hele tiden!
SvarSlettHelge
Vi følger og føler med dere!
SvarSlettRagnhild
Hei Ragnhild og takk, det er så godt å kjenne og vi vil ta kontakt!
SlettH