Ventetid

Det er igjen ventetid. Tid for kontroll i neste uke. CT skanningen skal gi svar på hvordan behandlingen har gått. Jeg skal også ha en undersøkelse med kamera gjennom nesen og ned i halsen for å se hvordan munnhulen og tungeroten ser ut nå. Dette kjennes i overkant spennende. Redd? Ja, jeg kan kjenne en viss frykt og uro i kroppen. Frykten er ikke overveldende. Jeg øver meg fortsatt på å akseptere situasjonen som den er, overgi meg til den og være til stede. Det betyr å stå i situasjonen, stå i det å ikke vite, stå i det ukjente, naken og sårbar.

Å slippe kontrollen

Utfordringen er å ikke ha kontroll, kontroll over hva livet vil bringe. Det å ikke vite hvilke utfordringer som inntreffer og hvordan de påvirker oss. Ut fra den erkjennelsen kan vi gradvis slippe våre forsøk på kontroll og gi plass for åpenheten for det ukjente. Hva er det som ligger bak våre forsøk på å kontrollere livsprosessen? Det er som vi har en ukjent ledsager med på vandringen gjennom livet, slik poeten John O’Donohue snakker om i sin bok Anam Cara. Ledsageren er alltid til stede som en skygge og påvirker våre tanker og følelser. Alltid til stede og nærværende i alle våre relasjoner og situasjoner: Døden!


Frykt for døden
Døden har vært nærværende i mitt liv så lenge jeg kan huske, ofte som noe skremmende knyttet til familiemedlemmers død. Jeg opplevde også at tre skolekamerater døde da jeg gikk i 7. klasse. I det daglige kan vi forsøke å holde døden på avstand, mer eller mindre bevisst. Vanligvis forestiller vi oss døden som avslutningen på livet, som den fysiske død. Ikke døden i dens mange former og forkledninger når vi føler oss såre og sårbare, er skrøpelige og lider, i vår usikkerhet, negativitet og destruktivitet i forhold til oss selv eller andre. Alt sammen bundet i den grunnleggende frykt for døden i alle dens former og farger. For de fleste er døden en fremmed, til tross for at den hele tiden er med oss på vår livsreise. Som frykt! Den frykt som også blir en frykt for livet, væren. 

Den store spirituelle død
Å erkjenne og bli bevisst døden er en vei til å la vårt virkelige selv tre fram, til væren, til kilden. Innenfor de spirituelle tradisjoner snakker man om “Den store spirituelle død” som veien til opplysningen og et sant selv, det selvet som er forbundet med kilden. Som prosess er den store spirituelle død den bevisste forberedelse på å dø, på å slippe alt som hindrer oss i å leve og dø, alle våre identifiseringer og investeringer, vår misunnelse, stolthet, skyld og skam, bitterhet, krenkethet etc. Å slippe fullt og helt er ikke noe vi kan tenke oss fram til intellektuelt. Å dø før vi dør, den bevisste død, er noe vi må oppleve og erfare gjennom å slippe og skape et tomt og åpent rom i vårt hjerte. Bak vår framtreden og vårt forsvar synes det alltid å være en dyp lengsel etter å slippe og løse opp i det som hindrer oss fra å være fri til å være den vi er, til det autentiske selv. Det åpne hjerte er veien. Å åpne hjertet er å åpne for kjærligheten til oss selv og andre og stole på at det bærer og holder oss. Å dø før vi dør er veien til å omfavne vårt liv fullt og helt, veien til kjærligheten, veien til livskilden, veien til det guddommelige.