Begivenhetsrike døgn

Jeg ble innlagt på Thorax Kirurgisk avdeling på Rikshospitalet for hjerteoperasjon fredag 20.06 kl. 9.00. Her tok de blodprøver og røntgen av lunger for å forsikre seg om at jeg ikke hadde noen infeksjon. Jeg hadde samtaler med lege, sykepleier, fysioterapeut og kirurg. Dagen var full av venting. Effektiv tid for alt jeg var gjennom den dagen var vel maks 1 ½ time og vi var der i alt i ca. 10 timer. Å være pasient er i sannhet ensbetydende med å være tålmodig. Etter avsluttende samtale med opererende kirurg, kjørte vi hjem ved 18.30-tiden. Jeg hadde fått permisjon til søndag kl. 18.00.

Møter det som kommer  
Mange har spurt meg om jeg har vært urolig og redd, eller gruet meg før operasjonen. Det er en stor operasjon, hvor kirurgene går inn i kroppens aller helligste rom, hjertet, kopler det fra og kopler det til hjerte-lunge-maskinen. En tid mens de reparerer eller setter inn kunstig klaff er jeg frakoplet mitt dyrebare hjerte. En underlig fornemmelse og jeg sa til opererende kirurg at “jeg bokstavelig talt legger mitt hjerte i dine hender”. Både han og sykepleieren som var med i samtalen lo bekreftende. Jeg har hele tiden vært ganske rolig og trygg under alle forberedelsene til operasjonen. Frykten for døden har banket på døren noen ganger. Jeg har vært i stand til å møte dødsangsten hver gang, forberede meg og fra hjertet åpne meg for døden som en mulighet. Dette er også noe Britt og jeg har snakket om mange ganger, noe som har vært avgjørende for å beholde roen og kontakten med livet, kontakten med en sensitiv væren i tillit til kilden. Å kontemplere på døden og alle tings forgjengelighet med et åpent hjerte har bidratt til å sette pris på livet. Åpenheten og hjertets hengivenhet til det innerste gjør det mulig å møte det som kommer. Det betyr å ikke kjempe imot, men snarere å gå med i et våkent nærvær til eksistensen, til kjærligheten
og kilden.

Ikke syk nok
Søndag kl. 18.00 var jeg tilbake på Rikshospitalet og ble guidet gjennom flere forberedende prosedyrer som å måle temperatur, vaske med desinfiserende såpe, bli barbert etc.  Jeg leste til rundt midnatt og fikk en god natts søvn. Som forberedelse til operasjonen måtte jeg faste. Ved 12-tiden mandag fikk jeg beskjed om at det ikke ble operasjon den dagen likevel. Klokken 14.00 kom opererende kirurg og pasientkoordinator og meddelte at jeg dessverre ikke ble operert nå og at jeg ville få ny tid 14. juli. De beklaget: “Vi har fått inn mange akutte pasienter og har ikke kapasitet til å ta inn deg. Du er ikke syk nok”.

Jeg beholdt roen og fatningen, og aksepterte situasjonen. Så spurte jeg om det var sikkert at jeg ville bli operert på datoen de nevnte, noe overlegen dessverre ikke kunne garantere. Kort etter kom Britt og hentet meg og vi feiret St. Hans aften med venner og bål på Konglungen. Begivenhetsrike døgn.

All tings ubestandighet

Tirsdag 17. juni kom vi glade til øre-nese-hals på Rikshospitalet for samtale og kontroll etter den siste PET skanningen av halsen. Overlegen hadde jo ringt torsdagen før og fortalt at alt så fint ut og at det ikke var tegn til kreft. Vi hadde forventninger om at dette mest av alt skulle være en gjennomgang av de gode resultatene av PET skanningen og at vi skulle drøfte hvordan vi skulle gå videre. Vi ble raskt slått i bakken da overlegen fortalte at det likevel var to lymfeknuter på halsen som lyste opp (1,9) på skanningen. Både jeg og Britt ble meget overrasket og paffe og fikk ikke dette til å stemme med den tidligere beskjeden vi hadde fått. Ut fra klinisk erfaring trodde ikke overlegen det var grunn til å være urolig, men ønsket å ta en biopsi for å være på den sikre siden.

Jo-jo bevegelse…

Det er jammen meg ikke lett å være pasient i en slik jo-jo bevegelse. Fordi jeg ble så paff, fikk jeg ikke spurt hvorfor han først hadde sagt at alt så fint ut og at det nå var noe som var suspekt. I ettertid tror jeg at legen kanskje ikke hadde lest hele radiologens beskrivelse da han ringte meg. Det burde ikke være lov å behandle pasienter på den måten. Jeg godtok en biopsi. Humøret hadde falt til bunnivå. Det var også vår bryllupsdag og vi hadde planlagt å feire de gode nyhetene med en middag i Oslo. Vi var ganske stille og kjente oss slått ut resten av dagen. Ja, “alle ting er ubestandige”, som den gamle buddhistiske læresetning sier. Ingenting ved eksistensen er bestandig. Jeg tenker at sånn er det for mange pasienter i sykehussystemet. Lykkeligvis ringte overlegen neste dag og fortalte at resultatene av biopsien viste at alt var bra. Å akseptere all tings ubestandighet, forholde seg til det ved ikke å kjempe imot, men å akseptere det som er, er noe av det som jeg har lært gjennom denne reisen med sykdom. Men lett er det ikke.

Hjerteoperasjon 23. juni
Jeg ble tidligere satt opp til hjerteoperasjon 22. august. Rundt påsketider fikk jeg smerter i hjerteregionen og var i kontakt med Rikshospitalet. Jeg har i flere uker kjent at jeg ville bli innkalt til operasjon tidligere. Datoen 20. juni kom opp i min bevissthet som ny dato. Da vi kom hjem fra pinseopphold på hytta i Sverige, lå det en innkalling til innleggelse 20. juni med operasjon mandag 23. juni. Litt av en forutseelse! Jeg ble glad fordi jeg over tid har kjent at tiden er inne og har vært usikker på om det er lurt å vente helt til august med operasjon. I skrivende stund er jeg innlagt på Riksen med permisjon til i dag, søndag ettermiddag kl. 18.00. Da skal jeg være tilbake på sykehuset og gå gjennom diverse forberedelser til operasjonen; dusje, barberes, snakke med sykepleier, anestesilege osv. Fredag 20. juni tok jeg blodprøver, røntgen av lunger og snakket med fysioterapeut, sykepleier, lege og opererende kirurg. Sistnevnte gikk gjennom hva som skulle skje i forbindelse med operasjonen. Vi var på sykehuset i nesten ti timer og var ganske trøtte da vi kom hjem.

Tillit til at jeg er i de beste hender
Det er en underlig fornemmelse å kjenne at kroppen igjen skal ha juling, brystet skjæres opp, hjertet åpnes og kirurgen skal reparere eller skifte ut mitralklaffen med en kunstig hjerteklaff. Det er en stor operasjon. Jeg forsøker å gi meg over og ha tillit til at jeg er i de beste hender, ha tillit til at universet står meg bi. Operasjonen blir enten mandag ut på dagen, eller tirsdag morgen. Jeg er ved godt mot og kjenner meg forbausende rolig, litt anspent men elles ok.