Bedre og bedre dag for dag!

Jeg er fortsatt inne i en god utvikling.  Jeg prøver meg på forskjellig slags mat, men det er ikke så lett når maten ikke smaker som den pleier. Noen ganger blir det OK, andre ganger helt feil. Jeg vet aldri med sikkerhet om det treffer. Sårheten i halsen er fortsatt til stede. Jeg tåler ikke varm mat fordi den brenner i halsen og setter meg flere dager tilbake. Det blir derfor mest lunken mat. 

Trening og behandling
Jeg prøver å være målbevisst med hensyn til å bygge opp formen. Hver dag går jeg en times tur og i går svømte jeg faktisk 500 meter i svømmehall. Det var et stort framskritt. Etterpå var jeg hos osteopat, som jobber forsiktig med å myke opp vevene som er skadet av strålingen. Dette skal øke blodtilførselen og hindre fremtidige arrdannelser, som kan gi smerter og problemer.

Fremtiden fortsatt usikker
Jeg vet ennå ikke hvilken effekt strålebehandlingen og kjemoterapien har hatt. Lymfeknutene har blitt atskillig mindre, men jeg får ikke svar før 23. september. Da skal jeg til CT skanning av hode og hals. Jeg har imidlertid en følelse av at jeg har klart meg bra så langt. Mange av de som gjennomgår det samme som meg har slitt mye mer.   

Culevit
Under hele undersøkelses- og behandlingsforløpet har jeg tatt et kosttilskudd som heter Culevit. Det er utviklet av en ungarsk biokjemiker og inneholder bare stoffer som naturlig finnes i kroppen. Dette har vist seg å ha en god effekt på kreft og tumor. Min ekskone gjorde meg oppmerksom på Culevit. Hun brukte dette ved behandling av samme lidelse og kunne spise fast føde hele tiden, noe som ikke skal være mulig. Hvis du er interessert i Culevit, kan du søke det opp og lese mer.

Aksept og overgivelse
Hele sykdomsperioden har jeg prøvd å ikke kjempe imot, ikke gå i krig med sykdommen eller behandlingen. Jeg har snarere forsøkt å akseptere situasjonen som den er. Mer i retning av å si “ja” i stedet for “nei”. Flere ganger har jeg kjent at en del av meg absolutt ikke ville være i situasjonen, kjent den som en nesten uutholdelig vandring i sjelens mørke natt. Gang på gang har jeg opplevd at jo lenger jeg kjempet imot, jo lenger ble jeg i smertetilstanden. Hver gang har jeg opplevd at jo mer jeg slipper motstanden, aksepterer og overgir meg til den, jo lettere blir det. Aksept og overgivelse til situasjonen som den er. Det er da kontakten med kilden, livspulsen og sjelen finner sted.

Noe annet enn å tenke positivt
Å akseptere situasjonen som den er, er noe annet enn «å tenke positivt». Dette er en «saying» som brukes overalt i samfunnet, i private relasjoner og i arbeidslivet. Mitt inntrykk er at begrepet brukes nokså ukritisk og ubevisst. De fleste vet egentlig ikke hva det betyr og klarer ikke å følge rådene de gir andre. Å tenke positivt er antitesen til å tenke negativt. Positiv og negativ er poler innenfor samme forståelsesramme. Det betyr at man alltid vil sammenlikne det ene med det andre. Når noe er positivt, vil noe annet være negativ og via versa, i en evig dans som sinnet har skapt. Sinnet er forførende og en lettvint og ubevisst bruk av “å tenke positivt” vil ofte føre oss bort fra situasjonen som den er. Det kan bli en tankeflukt, en motstand mot å være i det som er, ja en motstand mot å være den vi er. Kanskje en lettelse der og da, men det vil forbli en flukt fra det som er, fra væren.

For å illustrere det absurde i kravet om å tenke positivt, forestill deg et øyeblikk en pasient som kommer til psykologen fylt av sorg og smerte. Når psykologen hører på pasienten, ber han vedkommende om å se ut av vinduet og legge merke til hvilken vidunderlig solskinnsdag der er. Hvis psykologen ikke kan være i det som er og som pasienten kommer med, flykter han selv ut i solskinnsdagen og ber pasienten bli med.

Anita Amoorjani
For meg transcenderes polariteten mellom positiv og negativt ved aksepten og overgivelsen til situasjon, til det som er. Her skapes et rom av væren hvor selve livsstrømmen har sin kilde. I den reservasjons- og betingelsesløse overgivelse er du ett med den sanne kilde som forener, integrerer og transcenderer. Jeg er helt på linje med Anita Amoorjani når hun sier:

“Being true to ourselves is more important than just trying to stay positive”

Bevisstheten er da forankret i dypet av kilden og i kildens energistrøm. Herfra kan livspulsen strømme med all sin kreativitet og visdom. Selv når du befinner deg i en alvorlig sykdomssituasjon vil aksepten og overgivelsen bringe deg til livskilden, væren i dypeste forstand. Dette fordrer en kjærlighet til sannheten. Først da resonerer vi med kilden og kildens energi, med…

Over i en ny fase

Smertene i halsen blir stadig mindre og jeg kan drikke næringsdrikker og annet flytende uten større problemer. Området som har vært bestrålet er fortsatt sårt og vondt. Som regel blir det verre når jeg forsøker meg med brødskiver og annen fast føde. Det virker som sandpapir og river såret opp igjen. 

Plagsomme bieffekter

Å spise brød og lignende er også vanskelig fordi spyttsekresjonen er begrenset som følge av strålingen. Tyggingen stopper fort opp fordi maten blir som størknet sement i munnen. For å få spyttsekresjonen i gang tygger jeg tyggegummi flere ganger om dagen. Jeg har forstått at dette kan ta tid, noen ganger lang tid. Jeg har også forstått at det i noen tilfeller aldri blir bedre og at begrenset spyttsekresjon er noe man må leve med. Ting man tar for gitt, som for eksempel vanlige kroppsfunksjoner, er plutselig ikke selvsagt lenger. Det er vanskelig å ta inn! Jeg forsøker å ikke bekymre meg altfor mye, men å  ta et skritt om gangen og ha tillit til prosessen. Stråling er uomtvistelig potent og stråleskader er en del av prisen du betaler. I et så sårbart område som halsen, tungen og munnhulen kan stråling få store bieffekter. 

Dårlig stemme og lite smak

Stråling av tungeroten får også konsekvenser for stemmebåndet. Selv om jeg har kjent meg veldig sår og i perioder ikke har kunnet snakke, bare hviske, har jeg vært heldig så langt. Stemmen er på vei tilbake. Den er klarere og mer kraftfull. Hvis jeg anstrenger meg for mye, mister jeg stemmen. Også smaken er skadeskutt. Metallsmaken har delvis forsvunnet, men jeg har ikke noe særlig smak. Jeg kan fornemme at det smaker banan, tunfisk eller cola, men der stopper det. Det sies at det kan ta lang tid å få smaken tilbake. Jeg har satt meg fore å prøvespise det jeg makter og bruke minnet om smaken. Det hjelper noen ganger. Men smak betyr mye i dagliglivet. Det gjør at vi kan se fram til og glede oss til et måltid, det å være sammen om et måltid. Uten smak er det liten glede i måltidet og det kan være vanskelig å lage mat når du ikke kan prøvesmake underveis.

Hvor går jeg nå?
Jeg er i en prosess med symptomlindring og det har ikke bare vært lett. Psykologisk har jeg periodevis kjent meg svært rastløs og urolig, følelsen av å være i et tomrom. Det har vært vanskelig å meditere og falle til ro, og vanskelig å få tak i hva denne uroen betyr. Jeg opplever at jeg er over i en ny fase. Mindre smerter og mindre ubehag, men samtidig kastet ut i et tomrom! Hva nå? Hvor går jeg nå? Det kjennes som en overgang! 

Tankeflow
Jeg kjenner at tankene presser på, masse tanker. Jeg vet med mitt gode hode og lange erfaring at svaret ikke kommer ved tanker og grubling. Likevel presser tankene på og hungrer etter svar, tankesvar. Jeg hungrer etter å tilfredsstille en sult jeg vet ikke kan tilfredsstilles ved svar eller forløsning i tankene. Tankeflowet vil bare skape enda flere tanker, og tanker kan jo ikke overskride seg selv, ikke transcendere. Det er en utfordring å bare stå i den kroppslige uroen og rastløsheten. La det stå å vibrere uten å gjøre noe med det. Bare se og oppleve med full oppmerksomhet. Bare se og observere tankemønstre og følelser, skape et rom av oppmerksomhet og stilhet  rundt det. Kroppen og kroppsfornemmelsene er veien inn til en dypere fornemmelse av det som skjer. Jeg lytter i et oppmerksomt nærvær til kroppen og for hver gang er det noe som letter og forankrer meg i nuet.