Hjertets tidsalder

Trær har noen naturlig iboende kvaliteter, som vi mennesker kan lærer mye av: De står rotfestet og blir derfor stående til tross for vær og vind, årstidenes skiftninger, kulde og varme. De er grunnet i bakken og kan ikke stikke av, i motsetning til mennesker.  

En grunnleggende visdomssjel

De forblir stående, noen ganger velsignet med regn, med sol og varme, lys og skygge. Noen ganger vender naturen den rå og nådeløse siden til, med snø og kulde, sol, tørke og uværsstormer. Trær lever fullt ut. De lever med sine omstendigheter som om hvert øyeblikk er fullstendig nytt og friskt, rustet til å møte det som kommer, uansett hva det måtte være. Det lever fullt ut, disiplinert fra enhver form for flukt fra virkeligheten og med risikoen for hele tiden å dø, om og om igjen. Som sagt stikker de ikke av fra det som skjer og «erfarer» hvert øyeblikk på nytt. De møter og lar seg berøre av det som skjer med et åpent hjerte. Disse kvalitetene er noe av det som fascinerer meg med trær. Det er som de har en slags grunnleggende visdomssjel, som forteller at de må møte livets eksistensielle utfordringer fullt og helt med et åpent hjerte. 

«Jeg ser deg» – «Jeg er her»
Jeg nærmet meg igjen mitt tre i klosterhagen. Det var med en viss ærefrykt jeg gikk treet i møte. Mine første møter med treet hadde allerede vist at treet hadde sjel. Sjelemøter krever langsomhet og stille oppmerksomhet, vel vitende om at sjeler kommuniserer på en måte som det bevisste sinn ikke kan fange opp. Jeg nærmet meg derfor med en varsom forsiktighet, langsomt og respektfullt slik at både treet og jeg kunne fornemme hverandre. På veien stoppet jeg opp flere ganger og sendte en meddelelse med hjertet om at jeg nærmet meg. «Jeg ser deg», sa jeg og tok meg igjen tid til å stoppe opp. Etter en stund tok jeg ytterligere noen skritt og gjentok setningen. Som sagt har trær en langsommere svingningsfrekvens, så å nærme seg et tre krever stor grad av tålmodighet og stille kommunikasjon, den kommunikasjonen som bare finnes bak ordene. Da jeg var noen meter unna stoppet jeg nok en gang og gjentok setningen. Jo nærmere jeg kom kunne jeg kjenne en stadig sterkere vibrasjon mellom treet og meg, som om treet sa til meg: «Jeg er her». 

Treets budskap
Jeg fornemmet at treet ønsket meg velkommen og jeg bukket i hjertehilsen og omfavnet det nennsomt og kjærlighetsfullt. Igjen la jeg forsiktig kroppen og hjertet mot stammen, lyttet og kjente en rungende stillhet og ro som tonet ut fra treets indre. Jeg sto der lenge i en lyttende og kjærlig omfavnelse av treet. Hvor lenge, vet jeg ikke. Det var som om tid og rom løste seg opp i et sjelemøte av nærvær og tilstedeværelse. Grensene mellom meg og treet forsvant og en direkte kommunikasjon fant sted. Jeg takket treet for nærværet og sa at jeg tydelig fornemmet at livet hadde brakt mange sår og smerter med seg og at det var fantastisk å se den kraft, livsvilje og utstråling treet hadde, og hvor takknemlig jeg var for å kunne få lov til og tre inn i treets rom. Langsomt og i kjærlig vennlighet begynte treet å snakke med meg. Lydløst som bare sjeler kan:

«Også du min sjelevenn har merket livets mange herjinger. Ditt hjerte forteller meg om din lange og smertefulle reise gjennom livet og de sår og smerter livet har gitt deg. Vårt møte her vil vare kort, men jeg har et budskap til deg fra kilden. Vit at midt i all smerte og lidelse, ja selv i den ytterste angst, dødsangsten, finnes alle tings hjerteslag, de hjerteslag som heler når vi med kjærlighet og forståelse omfavner smerten og lidelsen og lar den berøre hjertet. Mitt budskap til deg er at du skal fortsette på kjærlighetens, ærlighetens og den spirituelle vei. Husk at veien til hjertets og sjelens virkelighet går gjennom kjærligheten og motet til å elske. Kjærligheten til sannheten vil alltid være din ledetråd. Ta den plass som tilkommer deg, stå fast og oppreist med din egen autoritet og vit av dine grenser. Kjenn din intensjon og din motivasjon og følg den med hjertes kraft og styrke. Din sårbarhet er din styrke og sårbarheten er det som forbinder oss med alle levende vesener. Ha tillit til hjertet og vit at alle hjerter er forbudet med hverandre, og med universets store hjerte. Vår individuelle livsskjebne er for lengst stukket ut, således også din. Vær sterk, gå med den og universet vil vise vei» 

Budskapet ble formidlet på en spesiell omsorgsfull og kjærlig måte med de sannhetsvibrasjoner som bare et hjerte kan kjenne og vet om, som en resonans fra en dyp visdomssjel. Jeg slapp langsomt omfavnelsen og tok noen steg vekk, bøyde meg ærbødig og i takknemlighet foran treet. En bølge av kjærlighet og glede skyllet innover meg, den kjærlighet og glede som bare hjertet kjenner. 

En ny tidsalder
En praktisk-rasjonell naturvitenskapsmann ville kanskje for lengst avvist en slik opplevelse som sprøyt, og statens psykiaterkorps ville med stor sannsynlighet ha tildelt meg en skummel diagnose. Begge ville vel si at hele scenariet var min egen projeksjon og at alt som skjedde var min egen samtale med meg selv. I mitt hjerte vet jeg at naturen har sjel, ja at hver enkelt del av naturen har sjel, men vi svinger på ulike frekvenser. I den samfunnsmessige egokultur blir alt som ikke kan forklares logisk-rasjonelt avvist og sjelen skjøvet bort fra vårt bevissthetsfelt. I over hundre år har den naturvitenskapelige og rasjonelle forståelsesmåten og hjernen vært i fokus. Denne kulturen og egokulturen har ført oss på kanten av stupet og holder fortsatt sitt stramme grep rundt oss. Det nye århundret er hjertets århundre, det åpne, ekte og edle hjerte, sårbarhetens hjerte. Det sårbare hjertet som noe allmennmenneskelig, som forbinder alle levende vesener. Konturene av en ny tidsalder begynner å ta form: Hjertes tidsalder.

Mitt tre

Vi hadde allerede omfavnet hverandre, treet og jeg. Det var på en av våre stillhetsvandringer rundt i klosterhagen. Britt og jeg var på retrett en uke, stillhetsretrett på et kloster i Nord-Italia. 

Merket etter et langt liv
Jeg kjente det allerede første gangen jeg nærmet meg treet den andre dagen av klosteroppholdet. En magnetisk kraft og en nysgjerrighet trakk meg mot treet. Det var et voksent tre, meget gammel. Det sto litt skyggefullt til i klosterhagen og var tydelig merket etter et langt liv. Grener hadde falt av, noe de tydelige arrene på hovedstammen vitnet om. Den verste skaden var hovedstammen, som var brukket  omtrent fire meter oppe. Dette kunne sikkert vært den visse død hvis ikke tre grener av meget kraftig kaliber hadde vokst ut under sårstedet, kraftige grener som over år hadde strukket seg oppover mot lyset og gitt treet et storslaget utseende. Det var absolutt ikke noe kleint eller pysete tre som sto der og tok sin plass. Tvert imot utmerket det seg ved å stå oppreist med en egen autoritet der i klosterhagen, med alle sine synlige arr, kraft og fylde.

Å omfavne trær – en øvelse i Qi Gong 
I årenes løp har jeg omfavnet mange trær. Jeg har praktisert Qi Gong i mange år, til og fra. Å omfavne trær er en standardøvelse i Qi Gong. Det har med forbindelse til jord å gjøre, slik at man kan motta jordens energier gjennom føttene og himmelens energi ovenfra. Øvelsen å omfavne et tre sies å være bra for å bygge god struktur og styrke, både fysisk og mentalt. Øvelsen har også til hensikt å fjerne blokkering av livskraft eller Qi-energi i kroppen og få energien til å flyte fritt gjennom meridianene. Ved å omfavne et tre skapes en forbindelse mellom treets energi og vår egen, noe som frigjør og styrker vårt egen energiflow og helse.

Treets sjel kalte på meg
Å omfavne et tre er å omfavne en annen sjel. Alle trær har sjel, men jeg fornemmet noe særlig med dette treet, med alle sine sår og arr etter et langt liv. Det var ikke det vakreste treet i klosterhagen og ville sikkert ikke ha vunnet en trærnes skjønnhetskonkurranse. Andre trær var mer symmetriske i sin prakt og var mer ubemerket og forskånet fra livets sår og smerter. Men mitt tre hadde en skjønnhet og en dybde, som bare livets erfaringer kan frembringe. Treet utstrålte en egen kraft og energi og det var som om treets sjel bare kalte på meg, noe inviterte meg inn. Dette «noe» lå hinsides forståelse, at et tre som livet tydelig hadde herjet med og som sto der på sin skyggefulle plass i en skråning skulle ha en slik tiltrekningskraft. Ganske visst hadde det en vakker om enn begrenset utsikt til fjellene mot nord, som dannet foten til Alpene fra Posletten.

En sjelevenn
Jeg kunne jo bare ha gått forbi og funnet en av de mange vakrere artsfellene til mitt tre. Eller kunne jeg det? Kunne jeg ha overhørt den invitasjonen jeg umiddelbart følte jeg fikk fra treet? En slags sjelelig forbindelse, en sjelelig tiltrekningskraft av den typen som kjennes fra hjerte til hjerte i det som er uten ord, uten tanker og som vanskelig kan forklares, i hvert fall ikke logisk-rasjonelt. Jeg valgte altså dette livsmerkede treet. Eller var det omvendt? Var det treet som valgte meg? Som en sjelevenn møter en annen sjelevenn, et hjerte møter et annet hjerte?

Lyttet inn med alle sanser
Jeg plantet føttene godt i bakken og la kroppen og hjertet tett inn til stammen, lukket øynene og lyttet nærværende til treet. Trærs svingninger er langsommere enn menneskers. I motsetning til oss mennesker står de stille, godt rotfestet i bakken med hele sitt rotnett. Å omfavne et tre, få et dypere sjelsmøte og kommunisere med treet krever en stillhet som gjør det mulig å lytte, lytte inn, ikke med hodet men med alle sanser, spesielt hjertet. Et møte med et tre kan vare kort eller lenge, minutter eller timer. Det er en meditativ prosess, eller en prosess i heartful awareness. Hvor lenge jeg omfavnet mitt tre første gang vet jeg ikke, men jeg tror det var ca. en halv time i stillhetens nærvær. Da jeg langsomt og oppmerksomt gikk derfra, viste jeg at dette ikke var det siste møte.