Hjertets tidsalder

Trær har noen naturlig iboende kvaliteter, som vi mennesker kan lærer mye av: De står rotfestet og blir derfor stående til tross for vær og vind, årstidenes skiftninger, kulde og varme. De er grunnet i bakken og kan ikke stikke av, i motsetning til mennesker.  

En grunnleggende visdomssjel

De forblir stående, noen ganger velsignet med regn, med sol og varme, lys og skygge. Noen ganger vender naturen den rå og nådeløse siden til, med snø og kulde, sol, tørke og uværsstormer. Trær lever fullt ut. De lever med sine omstendigheter som om hvert øyeblikk er fullstendig nytt og friskt, rustet til å møte det som kommer, uansett hva det måtte være. Det lever fullt ut, disiplinert fra enhver form for flukt fra virkeligheten og med risikoen for hele tiden å dø, om og om igjen. Som sagt stikker de ikke av fra det som skjer og «erfarer» hvert øyeblikk på nytt. De møter og lar seg berøre av det som skjer med et åpent hjerte. Disse kvalitetene er noe av det som fascinerer meg med trær. Det er som de har en slags grunnleggende visdomssjel, som forteller at de må møte livets eksistensielle utfordringer fullt og helt med et åpent hjerte. 

«Jeg ser deg» – «Jeg er her»
Jeg nærmet meg igjen mitt tre i klosterhagen. Det var med en viss ærefrykt jeg gikk treet i møte. Mine første møter med treet hadde allerede vist at treet hadde sjel. Sjelemøter krever langsomhet og stille oppmerksomhet, vel vitende om at sjeler kommuniserer på en måte som det bevisste sinn ikke kan fange opp. Jeg nærmet meg derfor med en varsom forsiktighet, langsomt og respektfullt slik at både treet og jeg kunne fornemme hverandre. På veien stoppet jeg opp flere ganger og sendte en meddelelse med hjertet om at jeg nærmet meg. «Jeg ser deg», sa jeg og tok meg igjen tid til å stoppe opp. Etter en stund tok jeg ytterligere noen skritt og gjentok setningen. Som sagt har trær en langsommere svingningsfrekvens, så å nærme seg et tre krever stor grad av tålmodighet og stille kommunikasjon, den kommunikasjonen som bare finnes bak ordene. Da jeg var noen meter unna stoppet jeg nok en gang og gjentok setningen. Jo nærmere jeg kom kunne jeg kjenne en stadig sterkere vibrasjon mellom treet og meg, som om treet sa til meg: «Jeg er her». 

Treets budskap
Jeg fornemmet at treet ønsket meg velkommen og jeg bukket i hjertehilsen og omfavnet det nennsomt og kjærlighetsfullt. Igjen la jeg forsiktig kroppen og hjertet mot stammen, lyttet og kjente en rungende stillhet og ro som tonet ut fra treets indre. Jeg sto der lenge i en lyttende og kjærlig omfavnelse av treet. Hvor lenge, vet jeg ikke. Det var som om tid og rom løste seg opp i et sjelemøte av nærvær og tilstedeværelse. Grensene mellom meg og treet forsvant og en direkte kommunikasjon fant sted. Jeg takket treet for nærværet og sa at jeg tydelig fornemmet at livet hadde brakt mange sår og smerter med seg og at det var fantastisk å se den kraft, livsvilje og utstråling treet hadde, og hvor takknemlig jeg var for å kunne få lov til og tre inn i treets rom. Langsomt og i kjærlig vennlighet begynte treet å snakke med meg. Lydløst som bare sjeler kan:

«Også du min sjelevenn har merket livets mange herjinger. Ditt hjerte forteller meg om din lange og smertefulle reise gjennom livet og de sår og smerter livet har gitt deg. Vårt møte her vil vare kort, men jeg har et budskap til deg fra kilden. Vit at midt i all smerte og lidelse, ja selv i den ytterste angst, dødsangsten, finnes alle tings hjerteslag, de hjerteslag som heler når vi med kjærlighet og forståelse omfavner smerten og lidelsen og lar den berøre hjertet. Mitt budskap til deg er at du skal fortsette på kjærlighetens, ærlighetens og den spirituelle vei. Husk at veien til hjertets og sjelens virkelighet går gjennom kjærligheten og motet til å elske. Kjærligheten til sannheten vil alltid være din ledetråd. Ta den plass som tilkommer deg, stå fast og oppreist med din egen autoritet og vit av dine grenser. Kjenn din intensjon og din motivasjon og følg den med hjertes kraft og styrke. Din sårbarhet er din styrke og sårbarheten er det som forbinder oss med alle levende vesener. Ha tillit til hjertet og vit at alle hjerter er forbudet med hverandre, og med universets store hjerte. Vår individuelle livsskjebne er for lengst stukket ut, således også din. Vær sterk, gå med den og universet vil vise vei» 

Budskapet ble formidlet på en spesiell omsorgsfull og kjærlig måte med de sannhetsvibrasjoner som bare et hjerte kan kjenne og vet om, som en resonans fra en dyp visdomssjel. Jeg slapp langsomt omfavnelsen og tok noen steg vekk, bøyde meg ærbødig og i takknemlighet foran treet. En bølge av kjærlighet og glede skyllet innover meg, den kjærlighet og glede som bare hjertet kjenner. 

En ny tidsalder
En praktisk-rasjonell naturvitenskapsmann ville kanskje for lengst avvist en slik opplevelse som sprøyt, og statens psykiaterkorps ville med stor sannsynlighet ha tildelt meg en skummel diagnose. Begge ville vel si at hele scenariet var min egen projeksjon og at alt som skjedde var min egen samtale med meg selv. I mitt hjerte vet jeg at naturen har sjel, ja at hver enkelt del av naturen har sjel, men vi svinger på ulike frekvenser. I den samfunnsmessige egokultur blir alt som ikke kan forklares logisk-rasjonelt avvist og sjelen skjøvet bort fra vårt bevissthetsfelt. I over hundre år har den naturvitenskapelige og rasjonelle forståelsesmåten og hjernen vært i fokus. Denne kulturen og egokulturen har ført oss på kanten av stupet og holder fortsatt sitt stramme grep rundt oss. Det nye århundret er hjertets århundre, det åpne, ekte og edle hjerte, sårbarhetens hjerte. Det sårbare hjertet som noe allmennmenneskelig, som forbinder alle levende vesener. Konturene av en ny tidsalder begynner å ta form: Hjertes tidsalder.