Min lille, store helt

Forrige uke var jeg og Britt på stillhetsretrett på et kloster i Italia. Klosteret lå halvannen times kjøring nord for Venezia, og var et levende kloster med syv såkalte kontemplative nonner. Vi var del av en gruppe på i alt 16 personer. Alle fikk tildelt en klostercelle, eller et enkeltrom og vi hadde felles meditasjoner. 

Stillhetsretreat
Vi ankom lørdagen og mandag startet selve stillhetsretretten, som varte i fire hele dager. Disse dagene var fantastiske. Når man er på et kloster er man jo delvis skjermet fra ytre støy som bystøy, biler, radio, tv, mobiltelefoner etc. På en stillhetsretrett skal man heller ikke snakke, bare være stille og stilne sinnet, den evige tankestøyen og tankenes runddans gjennom meditasjon. Mindfulness kalles det, en måte å tømme sinnet på for å være tilstede her og nå i et oppmerksomt nærvær. Bare i stillheten kan vi få kontakt med den innerste fornemmelse av oss selv. Ved å lytte bevisst til stillheten åpnes et indre rom av ro og årvåkenhet. Stillheten kan åpne for en bevissthetsdimensjon hinsides og langt dypere enn tankene, til væren, til essensen av hvem vi er. 

Bevisst nærvær
Å stilne sinnet er ikke lett. Det er ikke noe vi kan fremtvinge. Men ved å stoppe opp og lytte innover, kan vi begynne å bli oppmerksomme på stillhetsrommet inne i oss. Dagliglivets viderverdigheter, alt vi er opptatt av, alt vi gjør for å skape et liv, er som oftest knyttet til å fungere og overleve i hverdagen. En stillhetsretrett gir mulighet til å tre ut av hverdagens støy og inn i et bevisst nærvær. Her kan vi lytte til det dypeste i oss selv, til spørsmålene om hvem vi er og hva vi ønsker i livet. 

Minne om et restaurantbesøk
En av de første dagene i stillhetsretretten dukket det opp et minne fra en restaurant i Stockholm nylig. Britt hadde hørt om en nyåpnet, økologisk vegetarrestaurant, Voltaire och Systrar, et sted som raskt har blitt et hipt inn-sted. Den nyåpnede restauranten bød på innbydende økologiske retter. Friskt så det ut, ja veldig delikat. Britt valgte en salat og jeg en marokkansk tomatsuppe med kanel og safran. Vi gikk inn i selve restauranten. Den var nesten full og vi så oss rundt for å finne sitteplasser. Da ble vi oppmerksomme på at vi befant oss i et rom med mennesker som så ut til å være mest opptatt av å snakke, ikke å spise lunsj. Sant og si var vi i et rom med et støynivå, som overskred det meste. Jeg så meg rundt og observerte at folk i ny og ne gaflet i seg noe mat, men ellers syntes å snakke i en uavbrutt talestrøm. 

Støyhelvete
En ubehagsfølelse slo innover meg. Vi sto der med en skål delikat og dampende tomatsuppe og en tallerken salat, som vi hadde tenkt å nyte i ro og mak, men opplevde å ha trådt inn i et støyhelvete. Min kroppslige impuls fortalte meg at her tålte jeg ikke å være. Det kjentes som å stå i midtrabatten på en åtte-felts motorvei, der bilene suste forbi i begge retninger. Alle var under konstant teppebombing av støy i form av ord, en støy som satte all form for lytting og kontakt ut av spill. Kroppen syntes å svare på den verbale teppebombing med en impuls til bare å løpe vekk. Vi så oss rundt i håp om å finne et rolig hjørne, hvor vi kunne spise og puste ut. Etter hvert fikk vi plassert oss ved et større bord sammen med to menn i tretti-årene. De snakket om prestasjoner, penger, eiendommer… Kommunikasjonen var en non-stop talestrøm - ingen pauser, ingen hvileskjær til dypere refleksjon. Mennene snakket på ut- og innpust. Det virket som om støyen allerede har nådd sitt crescendo. Både de to mennene og alle andre i lokalet (60-70 personer) syntes ikke å ense de andre rundt seg, men var opptatt av sin egen tanke- og talestrøm.

Bedøvet
Etter få minutter i denne støysonen, kjente jeg at jeg fikk ull på hjernen. Det var som om støyen bedøvet og satte alle i en bevisstløs tilstand, hvor ordenes talestrøm hindret all virkelig kontakt og nærvær. Jeg så meg rundt i lokalet og fornemmet at ingen syntes å puste, men så vidt holdt seg i live ved å snakke på både inn- og utpust. Alt dette gjorde at støynivået gikk over alle grenser. 

Et barn sier fra

En ung mor kom inn i restaurantlokalet med sin ca. 7 -8 måneder gamle sønn, som hun plasserte i en barnestol. Ved bordet satt det allerede fire damer, som kommuniserte ivrig. Barnet ser alt annet en lykkelig ut. Moren ga ham stadig noe å spise. Han spiste litt, men mistet interessen. Moren forsøkte med en halv banan, men det endte med at barnet skrek og den lille kroppen vred og vendte seg i ubehag. Moren forsøker å spise litt og satte i gang med avledningsmanøvre. Hun ga barnet en leke og en pekebok, men gutten skrek bare høyere mens den lille kroppen protesterte alt den kunne. Den lille barnekroppen syntes å fortelle at her tåler jeg ikke å være, beskytt meg mamma, ta meg vekk herfra. Etter mange forsøk på å avlede gutten, tok moren barnet opp. Hun gikk litt rundt og trøstet ham, som om hun trodde at ubehaget kom innefra og ikke fra et kontaktløst og overveldende støyhelvete. Alle trøsteforsøk var imidlertid forgjeves og barnet skrek bare enda mer. Til slutt kapitulerte moren, pakket sammen og forsvant ut av lokalet med et ulykkelig barn på armen.

En sunn reaksjon

Det var vondt å være vitne til et slikt intermesso. En barnekropp som ble utsatt for altfor store prøvelser i en voksenverden, der han ble eksponert for en utålelig støy. Alle hans reaksjoner inneholdt samme klare budskap: Mamma jeg tåler ikke å være her! Og la det være het klart: Ingen barn hadde godt av å være der hvor han var, og hans reaksjoner var et barns sunne reaksjoner når verden blir uutholdelig. Og han ga seg ikke før mammaen resignerte og forlot restauranten. Jeg er fortsatt i tvil om mammaen egentlig forsto hans protest som en sunn reaksjon på en ytre, uutholdelig situasjon, eller om hun oppfattet ham som vanskelig. Det var vondt å være tilskuer, og på mange måter kan man si at barnet ennå hadde sin sunne reaksjonsevne i behold. Som sagt kjente jeg selv en kroppslig impuls til bare å løpe vekk. Den lille gutten var min lille store helt, kanskje den eneste i rommet som reagerte adekvat på det bombardement av støy alle var utsatt for. Hvordan er det mulig å spise et delikat, økologisk måltid i et miljø med så mye støy og samtidig nyte maten? Kroppsspråket og reaksjonene til det lille barnet viste tydelig at dette  ikke var mulig. Jeg kunne fullt og helt leve meg inn i hans situasjon. Jeg kjente at jeg gled inn i en bevissthetsmessig tåketilstand, en slags nummenhet for overhodet å kunne bli i rommet. Det var en stor lettelse å gå ut av restauranten med støyduren susende i ørene.

Stillhet – en mangelvare
Støy er det moderne samfunns varemerke, særlig i det urbane samfunnet. Vi er omgitt av en kontinuerlig støy, både utenfra og innefra, fra tankesurr og tankestrøm, som kjører non-stop. Stillhet et en mangelvare. Naturen er ett av få steder hvor det er stillhet. Det er ikke rart at mange finner ro og hvile her. Her kan vi også få kontakt med stillhetens dimensjon inni oss, med sjelen. I resturangens støysone ble den ellers sjelfulle maten sjelløs, ja stedet ble sjelløst, og menneskene også. Alle syntes å kommunisere på livet løs, som om de var redde for å stoppe opp, redde for å miste seg selv, miste alle holdepunktene i livet, redd for å gå i oppløsning, ja redd for å dø – hvis det ble stille. Det er kanskje ikke uten grunn at den stillheten som er forbundet med død og begravelse er skremmende og uhyggelig for mange. Få synes å kunne gi seg hen til stillhetens rom og åpne opp for den bevissthetsdimensjon, som ligger hinsides tanker og ord, selve essensen av hvem vi er. Jeg takker min lille, store helt for den påminnelsen jeg fikk ved hans helt naturlige og sunne reaksjon på det uutholdelige. Han minnet meg om hvor viktig det er med stillhet og den kontakten som oppstår både innover og utover når stillheten får sin plass, ja som bare er mulig når stillheten får råde. Jeg bar med meg den lille gutten i mitt hjerte og under stillhetsretretten dukket han opp i min bevissthet.