onsdag 20. august 2014

Rehabilitering etter hjerteoperasjonen

Det er nå over fem uker siden hjerteoperasjonen og jeg har vært hjemme i ca. fire. Tiden flyr av sted, spesielt når jeg ser tilbake. Det var utrolig godt å komme hjem, og jeg fikk snev av en lykkefølelse da Britt kom og hentet meg. Jeg klemte både min lidelsesfelle, sykepleierne og legen. Det var en utrolig følelse å skulle gå på egne ben fra sykehussengen og helt opp til parkeringsplassen. Ustø var jeg, litt andpusten, men med dr. Britt ved min side gikk det fint. Jeg kjente at kroppen var merket av operasjonen, mørbanket, sår og svak. Denne følelsen sitter fortsatt i, selv etter ukene hjemme med øvelser og lange gåturer. Jeg kan kjenne meg som et såret eller skadeskutt dyr, som instinktivt vil gjemme seg, hvile i en grotte og vente på tilfriskning og heling.

Treningsprogram
Som en del av rehabiliteringen hjemme, hadde dyktige fysioterapeuter på sykehuset gitt meg et treningsprogram med pusteøvelser, fysiske øvelser og gåturer minst tre ganger om dagen. Pusteøvelsene er viktig for å trene opp lungene. Det er ikke uvanlig at lungene faller litt sammen under narkosen og det skjedde med min høyre lunge også. Jeg tok derfor treningen alvorlig og kjente at jeg gradvis ble sterkere i lungene. Nettene kunne være litt utfordrende før jeg fikk opp lungekapasiteten. Jeg våknet nesten hver natt og måtte jobbe for å få pusten i gang. En medvirkende årsak var sannsynligvis at jeg bare skal ligge på ryggen de første seks til åtte ukene etter operasjonen. Det var ubehagelig og noen ganger fikk jeg en følelse av panikk for ikke å få luft.  


Turer i skogen
Gåturene tre ganger om dagen ble viktige for meg. Det var godt å komme seg ut, se og oppleve naturen. Vi bor heldigvis slik til at vi har skogen rett utenfor døren. Det har blitt mange turer på skogstiene, noen ganger alene og ofte med Britt ved min side. Kroppen kjentes lenge svak og sliten og jeg måtte ofte sette ned tempoet. Det verste var imidlertid varmen denne ekstremsommeren. Jeg gikk derfor turer morgen og kveld og la inn øvelser hjemme midt på dagen. Jeg lengtet etter en kjølig vind og regnvær slik at det ble lettere å puste. Trening i å gå trapper var viktig for å få hele systemet i gang, men også hvile og det å legge seg ned og ta en blund når kroppen meldte i fra. 


Langt fram…
Det var ikke spesielt mye smerter etter operasjonen. Operasjonssåret og det oppskårne brystbenet kjentes imidlertid som en stor klo i brystet og minnet meg om hvor kirurgene hadde vært inne i kroppen. Det mest påtagelige er slitenheten og at kroppen ikke klarer alt det jeg vil, og at det noen ganger kjennes som om det ikke blir noe bedre. I tillegg kommer følelsen av at kirurgene har vært inne i min kropp, inne i det aller helligste og holdt på. Jeg kjenner meg noen ganger helt hudløs og fryktelig sårbar. Påkjenningene for kroppen er så merkbare at jeg noen ganger kan tenke at dette går aldri, kroppen kommer ikke til å fungere igjen. Jeg har klaget min nød til Britt mage ganger. Hun holder meg fast i sin trygge favn og minner meg på hvor mye mer jeg klarer uke for uke. På den måten får jeg tilbake motet. Faktisk har det gått såpass fremover at jeg forrige uke gikk seks kilometer tre dager på rad. Jeg kjente meg i god form og for første gang fikk jeg følelsen av at kroppen virkelig har blitt sterkere. Vel, den etterfølgende helgen kom regningen. Jeg var totalt utslitt og mørbanket i kroppen og måtte bruke en stor den av helgen til å hvile.
 

Høy hvilepuls
Søvnen er vanskelig og varierer veldig. Som sagt ligger jeg fortsatt på ryggen for ikke å skjevbelaste brystbenet og de indre strukturene. Jeg gleder meg utrolig til å kunne ligge på siden og variere stillingene. Søvnen blir heller ikke bedre av at jeg har en hvilepuls på litt under hundre. Det gjør at jeg ikke kommer helt nedpå, kjenner meg rastløst og ikke helt får den hvilen jeg så sårt trenger. I min nød ringte jeg legen jeg hadde hatt kontakt med på Bærum sykehus. Han tok i mot meg og rekvirerte et EKG. Den viste at hjerterytmen var helt OK. Vi diskuterte medisin for å få ned pulsen, noe han ikke anbefalte på nåværende tidspunkt. Det er ikke uvanlig at man får høy puls en tid etter operasjonen, men den normaliserer seg vanligvis etter en tid. I skrivende stund har ikke det skjedd. Det er plagsomt og jeg kjenner at jeg blir litt stresset. Pulsen kan nedjusteres med beta-blokker, eller helst ved elektrokonvertering. Det skjer ved elektrisk støt under lettere narkose. Vi får se. Jeg håper i det lengste at pulsen faller til ro i takt med den fysiske rehabiliteringen.


Det kjennes imidlertid lenge til første kontroll på Rikshospitalet 23. oktober.

9 kommentarer:

  1. Det är verkligen begripligt att det känns tungt och besvärligt för dig! Men jag upplever att du hämtar dig relativt snabbt. Även med min behandling tog det ett bra tag (månader) innan min vilopuls sjönk ner från strax under hundra. Om du inte har några arytmiproblem skulle inte jag rekommendera elkonvertering, som jag i början av 2000-talet genomgick fem gånger och sedan klarat mig ifrån. Allt gott till er! Mats W

    SvarSlett
  2. Hei Mats og hjertelig takk for din kommentar. Ja, jeg har under en kortere tid opplevd å vandre i sjelens mørke natt, sårbar, hudløs og med mange tårer. I disse hudløse stunder kan det oppleves å bare vandre rundt i mørkets dal, vilsen og hverken å finne frem eller tilbake, der hvor du kjenner at alt er tåke. Det var veldig, veldig godt for meg å høre om din erfaring med høy puls og at det faktisk kan ta måneder innen hvilepulsen setter seg i på vanlig nivå. Det ga meg håp og mot til å bare stå i situasjonen uten å skulle til å agere på det. Tusen takk! Nei, jeg har hatt EKG som vise normal rytmi og har bare en gang hatt artrieflimmer på sykehuset. Det ga meg også styrke til å bare fortsette selvom pulsen er rett under hundrede. To almenleger har forsøkt å gi meg Beta-blokker. Dette i motsetning til når jeg var i kontakt med sykehuslegen som ikke ville initiere dette. Jeg oppleve at almenlegene ikke var seriøse og bare ville symptombehandle. Tusen takk Mats!
    Much love
    Helge

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett
  4. For en tid du har vært igjennom Helge. Du står for meg som en kjempe og jeg savner virkelig de regelmessige møtepunktene fra kurstiden :-) jeg kan godt tenke meg at følelsen av at noen har vært inne i kroppen din må være sterk og utfordrende. Vi ber om at du skal vokse i erfaring og livskunnskap og at ingen ting skal hindre deg i å kjenne at universets Herres omslutter deg med sitt hjerte og sin omsorg. takk igjen for at du deler så ærlig om reisen du er på.

    DW

    SvarSlett
  5. Hei Dag William, takk for din støtte og omsorg, dine ord går rett inn og fyller mitt hjerte med ærbødighet og jeg ber om at universets Herre omslutter meg med sin kjærlighet og omsorg.
    Kjærligst Helge

    SvarSlett
  6. Er fortsatt med på reisen din, Helge og sender deg en kurv full av kjærlighet -- fra hjerte til hjerte. Skjønner nok noe av det du snakker om. Har vært i det mørkeste mørke, både mentalt og fysisk. Du klarer deg på reisen frem mot lyset igjen, Helge. Jeg vet det.
    Alt godt fra Connie

    SvarSlett
  7. Kjære Connie, mitt hjerte fylles av takknemlighet og takknemlighetens tårer renner!
    Kjærligst Helge

    SvarSlett
  8. Kjære dere begge. Ønsker deg et fint og nyttig opphold på Feiring Helge. I tankene mine er du stadig, også Britt. Alt du nå har vært gjennom - ikke rart at du er sliten. Inntil vi kan treffes og gi hverandre en klem, sender vi begge varme tanker og mange klemmer

    SvarSlett
  9. Hei kjære Eva og et hjertelig takk for varme tanker og klemmer. De kommer godt med!

    SvarSlett