Sterke følelser

Det har vært en uke med sterke følelser - fra hele følelsesregisteret. Jeg ble utrolig glad da jeg fikk vite at jeg hadde fått plass på Feiring, klinikkens hjerterehabiliteringsprogram. Oppholdet varer i fire uker fra 8. september. Hvilket tilbud! Fire uker med fysisk trening og oppfølging av leger, fysioterapeuter, sykepleiere, ernæringsfysiologer mm. Det blir også fint å være sammen med andre i lignende situasjon. Jeg er dypt takknemlig.

Sårbar og hudløs
Det har som nevnt vært en periode med mye følelser. Jeg har tidvis kjent meg helt på bunnen, sårbar og helt hudløs, en opplevelse av igjen å vandre i sjelens mørke natt, uten å se hverken fram eller tilbake. Tårene har sittet løst og flommet utenfor min kontroll. Kroppen er fortsatt uhyre svak og sårbar. Noen ganger har jeg kjent at alt er trøstesløst, uten håp, uten beskyttelse, uten lys. Det har vært vanskelig å finne roen, vanskelig å sette seg ned i meditativ stilhet, vanskelig å være i kontakt med sjelen og ha tillit til at den fører meg fram til den guddommelige kilden, vanskelig å kjenne og ha tillit til at jeg er omsluttet av skaperverkets helende kjærlighetsenergi. 

«Det som kommer i min vei, er veien"
»Min «strategi» har hele tiden vært å ikke kjempe imot. Jeg har valgt å møte alt som kommer vel vitende om at det som kommer i min vei, er veien, som sufimesteren Reshad Field sier et sted. Det å møte motgangens og håpløshetens mur uten å kjempe imot, men i stedet møte det som kommer med alle følelser og sanser, med hele deg og ha tillit til at muren da løser seg opp og gir deg tilgang til det som er bak muren. Dette kjennes noen ganger helt uoverstigelig vanskelig. Det krever tillit til prosessen, noe som kan oppleves helt umulig. Å ha tillit til mørket, at mørket har noe viktig å vise oss på vår reise gjennom livet. Vi er unnfanget og skapt i mørket, som den irske mystiker John O’Donohue sier. Selv om vi lever i lyset, er det mørket som er kilden til vekst og heling. Det krever imidlertid at vi kan stå i mørkets smerte, holde ut at vi noen ganger må vandre i mørkets smertefulle dal i all vår utsatthet, med all vår lidelse og smerte. Her er vi tilsynelatende helt alene, ensomme og forlatte. Det er hardt og kjennes til tider helt umulig.

Tillit til at sjelen fører meg fram
For meg personlig har det tidvis vært en voldsom utfordring, bare å stå der og ha tillit til prosessen, være fullt ut oppmerksom og nærværende. Det betyr også å ha tillit til at jeg er omsluttet av kjærlighetens energi, fra universet og den guddommelige kilden og all den kjærlighetsenergi som strømmer mot meg fra alle dere som følger meg. “You’ll never walk alone”, skrev Espen i en kommentar til meg. Det er helt sant. Og når dette kan sive inn og fylle mitt indre, da kjennes hjertet helt åpent og i takt med universets store hjerte og alle andre hjerter.  Det å kjenne tilliten til at sjelen vil føre meg fram, er stort. Hver gang det lykkes, kan jeg møte meg selv og alt som skjer med et åpent hjerte, møte alt som kommer i min vei.


Takk til alle dere som følger meg på min reise!