Hjerteoperasjon blir til virkelighet

Fortsatt i live! Hjertet slår. Hjertet har vært koplet fra. Opererende kirurg sa jeg var heldig siden det var mulig å reparere de bardunene som holdt det bakre seilet. Når kirurgen reparerer setter han også inn en liten ring for å få feste for reparasjonstrådene.

Cola og Mariekjeks
Jeg våknet på overvåkningen. Operasjonen hadde tatt ca. tre timer. Jeg var veldig kvalm, en effekt av narkosen. Jeg kastet opp flere ganger. Overvåkningssykepleieren hjalp meg og spurte om det var noe jeg ville ha. Jeg fikk stammet fram: Cola og Mariekjeks. Hun løp og hentet en iskald Cola og Mariekjeks. Jeg sovnet og våknet igjen i en døs, i kvalmetåke. Fortsatt kvalm, kastet opp hele herligheten. Nytt forsøk med samme resultat. Utover ettermiddagen roet kroppen seg noe.

Kvalme og tåkehav
Kvalmetåken hang i en uke. Jeg husker så vidt at jeg fikk besøk av Britt etter operasjonen. Kroppen krevde min oppmerksomhet og jeg gled inn og ut mellom søvn og våken tilstand. Det var vanskelig å orientere seg om tid og sted da jeg begynte å vende tilbake fra narkosen. Oppvåkning? Sannheten var vel at jeg nå og da åpnet øynene for å orientere meg. Jeg vet forresten ikke om jeg prøvde å være våken. Jeg var vel mer i en tilstand der jeg av og til åpnet øynene og hørte stemmer rundt meg. Sykepleieren forsøkte innimellom å få kontakt, spurte hvordan jeg hadde det, målte blodtrykket, ga meg blodtrykksmedisin og blodfortynnende for å forebygge blodpropp. I tåkehavet husker jeg at Britt var på besøk dagen etter operasjonen. Jeg tror ikke jeg førte noen lengre samtale, men at jeg gang på gang gled inn i min egen boble, der hvor min traumatiserte kropp levde sitt eget liv og krevde hele min oppmerksomhet. Jeg sendte kjærlige og omsorgsfulle tanker til min stakkars kropp, som måtte tåle så mye juling.

Kjente meg holdt
Da Britt kom på besøk dagen etter var jeg flyttet til avdelingens overvåkningsrom. Britt forteller at jeg satt i en stol ved siden av sengen med diverse slanger inne i kroppen. Det varte ikke lenge før jeg måtte be om å få komme tilbake til sengen. Tre sykepleiere måtte til for å få meg og alt det medisinske utstyret velberget over. Jeg husker at jeg var litt klarere i hodet, men det gjorde vondt å snakke. Under narkosen fikk jeg halsen fylt med diverse slanger, noe som medførte smerte og ubehag.Jeg hadde også fått en skikkelig verandaleppe fordi det hadde ligget en slange og trykket mot overleppen. I stedet for å snakke begynte Britt bare å stryke meg på armen og ryggen. Jeg kjente meg holdt.

SMSer fra fjern og nær
Etter hvert kom det mange SMSer, både til min og Britts telefon. Jeg husker at jeg lå i sykehussengen og kjente meg holdt av alle dere fra fjern og nær. En dyp, dyp glede og takknemlighet fylte mitt hjerte. Jeg bare gråt og gråt i takknemlighet for all den kjærlighet som strømmet til meg gjennom tanker og bønner, med og uten ord. Jeg kjente en overstrømmende kjærlighet, så stor at jeg nesten ikke forstår at den tilkommer meg. Kan jeg virkelig bety så mye for så mange? Jeg vender igjen blikket innover i meg selv og kjenner at mitt hjerte er fylt av takknemlighet. Og takknemlighetens tårer er der hele tiden.

Sårbar og takknemlig
Det er sagt at hjertepasienter reagerer emosjonelt ulikt etter operasjon. Noen blir deprimerte, sinte eller veldig redde, mens andre ikke snakker. For meg ble operasjonen en forsterket åpning til  sårbarhetens og takknemlighetens verden. Samtidig opplevde jeg at det vokste fram en indre kraft og styrke. Klarheten i stemmen ble så tydelig. Klarheten øynene også. En litt rar opplevelse samtidig som kroppen var traumatisert av all julingen den hadde fått. Fortsatt i et postoperativt tåkeslør husker jeg at Britt og barna kom på besøk onsdag. De kom inn, en og en. Det står helt i tåkens minnestap hva vi snakket om, men jeg husker stemningen og kjærligheten.

Ut på tur…   
Den dagen fjernet også sykepleieren alle dren som stakk ut av magen i tilfelle blodansamlinger i bryst og buk. Det gjorde meg mer mobil og sykepleieren utfordret meg til å gå en tur med en såkalt prekestol. Det gikk over all forventning, men det var godt å komme tilbake til sengen. Som følge av operasjonen kan jeg bare ligge på ryggen i åtte uker for at brystbenet skal vokse sammen. Ryggen kjennes allerede som en mørbanket kjøttkake...

Tilbake på Bærum sykehus
Torsdag 17. juli ble jeg flyttet til mitt lokalsykehus, Bærum sykehus, hjerte- og lungeavdelingen. Jeg hadde en ambivalent følelse, siden jeg var innlagt der seks uker høsten 2012 med intravenøs antibiotisk behandling på grunn av en infeksjon. De seks ukene opplevdes krevende og vonde. Jeg fant ikke ro og hvile og sov bare en time i døgnet på grunn av alle kontrollene og lydene på et firemannsrom. I tillegg hadde jeg infeksjonen i en sprukket cyste i høyre legg. En naturlig cyste i knehasen brast og vesken spredde seg ut i benet med store smerter. Det betydde at jeg humpet rundt på et ben hele tiden og kjente meg svært handikappet.

Fine møter
De ansatte viste seg å være meget hyggelige og vennlige og det ble fine møter med mange sykepleiere og leger. Vi fant tonen, humoren og alvoret sammen. Et spesielt møte med en yngre lege var utrolig fint. Han var åpen og inkluderende rundt meditasjon og de store perspektivene på livet. Den andre dagen fikk jeg en ny romkompis og lidelsesfelle. Han var operert dagen etter meg og hadde fått en ny klaff av karbon. I vårt lidelsesfellesskap kunne vi speile hverandre, hvor mye eller lite vi tålte eller kunne, vårt smertebilde, medisiner, tanker om fremtiden etc. Det var et herlig møte, som flere ganger ble kronet med høy latter og humor. Midt i stundens alvor lo og gråt vi om hverandre

Savnet ro og hvile
Torsdag ettermiddag fikk jeg besøk av min sønn og ekskone. Mye kjærlighet, omsorg og latter. Britt var der selvfølgelig også, med all sin tilstedeværelse og kjærlighet. Jeg kjente meg mer våken i hodet og utfordringen var å finne mest mulig hvile i sykehussengen. Det lyktes jeg ikke med. Jeg kjente at kroppen var og ble stresset av hele situasjonen. Ingen sovemedisiner hjalp. Jeg sov vel en time hver natt og våknet mer sliten enn da jeg la meg. Som både leger og sykepleiere sa: Sykehus er det verste stedet man kan være hvis man trenger ro, hvile og søvn. Jeg kan bare bekrefte dette.

Atrieflimmer
Jeg hadde håpet å komme hjem mandag, åttende dag etter operasjonen. Mandag morgen fikk jeg imidlertid atrieflimmer med en puls på 120. Artrieflimmer er ikke uvanlig etter en hjerteoperasjon, men hos meg kom det litt sent i forløpet. Jeg hadde ikke smerter, men det det var ubehagelig med så høy puls. Jeg bestemte meg for å møte det med meditasjon og tapping. Sistnevnte er en metode hvor du banker forskjellige steder på kroppen og hodet, noe som har god effekt, bl.a. på stress. I løpet av fire-fem timer hadde pulsen gått betydelig ned. Jeg fikk samtidig lært bort tapping til min lidelsesfelle. Alt dette betydde at jeg måtte være på sykehuset et døgn til, men tirsdag 22. juli kl.14.30 kom Britt og hentet meg.

Endelig stille
Her er et dikt jeg skrev i en kontemplativ stund etter hjemkomsten:

“Stille, stille, helt stille.
Bare da kan du høre sjelen hviske,
Og bare da kan du høre universets store hjerte slå,
Bare da kan du kjenne hjertets musikk inni deg,
Den musikk som uopphørlig strømmer fra den guddommelige kilde
Dans til kildens evige musikk og du vil bli ett med universets storhet.”