Sterke følelser

Det har vært en uke med sterke følelser - fra hele følelsesregisteret. Jeg ble utrolig glad da jeg fikk vite at jeg hadde fått plass på Feiring, klinikkens hjerterehabiliteringsprogram. Oppholdet varer i fire uker fra 8. september. Hvilket tilbud! Fire uker med fysisk trening og oppfølging av leger, fysioterapeuter, sykepleiere, ernæringsfysiologer mm. Det blir også fint å være sammen med andre i lignende situasjon. Jeg er dypt takknemlig.

Sårbar og hudløs
Det har som nevnt vært en periode med mye følelser. Jeg har tidvis kjent meg helt på bunnen, sårbar og helt hudløs, en opplevelse av igjen å vandre i sjelens mørke natt, uten å se hverken fram eller tilbake. Tårene har sittet løst og flommet utenfor min kontroll. Kroppen er fortsatt uhyre svak og sårbar. Noen ganger har jeg kjent at alt er trøstesløst, uten håp, uten beskyttelse, uten lys. Det har vært vanskelig å finne roen, vanskelig å sette seg ned i meditativ stilhet, vanskelig å være i kontakt med sjelen og ha tillit til at den fører meg fram til den guddommelige kilden, vanskelig å kjenne og ha tillit til at jeg er omsluttet av skaperverkets helende kjærlighetsenergi. 

«Det som kommer i min vei, er veien"
»Min «strategi» har hele tiden vært å ikke kjempe imot. Jeg har valgt å møte alt som kommer vel vitende om at det som kommer i min vei, er veien, som sufimesteren Reshad Field sier et sted. Det å møte motgangens og håpløshetens mur uten å kjempe imot, men i stedet møte det som kommer med alle følelser og sanser, med hele deg og ha tillit til at muren da løser seg opp og gir deg tilgang til det som er bak muren. Dette kjennes noen ganger helt uoverstigelig vanskelig. Det krever tillit til prosessen, noe som kan oppleves helt umulig. Å ha tillit til mørket, at mørket har noe viktig å vise oss på vår reise gjennom livet. Vi er unnfanget og skapt i mørket, som den irske mystiker John O’Donohue sier. Selv om vi lever i lyset, er det mørket som er kilden til vekst og heling. Det krever imidlertid at vi kan stå i mørkets smerte, holde ut at vi noen ganger må vandre i mørkets smertefulle dal i all vår utsatthet, med all vår lidelse og smerte. Her er vi tilsynelatende helt alene, ensomme og forlatte. Det er hardt og kjennes til tider helt umulig.

Tillit til at sjelen fører meg fram
For meg personlig har det tidvis vært en voldsom utfordring, bare å stå der og ha tillit til prosessen, være fullt ut oppmerksom og nærværende. Det betyr også å ha tillit til at jeg er omsluttet av kjærlighetens energi, fra universet og den guddommelige kilden og all den kjærlighetsenergi som strømmer mot meg fra alle dere som følger meg. “You’ll never walk alone”, skrev Espen i en kommentar til meg. Det er helt sant. Og når dette kan sive inn og fylle mitt indre, da kjennes hjertet helt åpent og i takt med universets store hjerte og alle andre hjerter.  Det å kjenne tilliten til at sjelen vil føre meg fram, er stort. Hver gang det lykkes, kan jeg møte meg selv og alt som skjer med et åpent hjerte, møte alt som kommer i min vei.


Takk til alle dere som følger meg på min reise!

Rehabilitering etter hjerteoperasjonen

Det er nå over fem uker siden hjerteoperasjonen og jeg har vært hjemme i ca. fire. Tiden flyr av sted, spesielt når jeg ser tilbake. Det var utrolig godt å komme hjem, og jeg fikk snev av en lykkefølelse da Britt kom og hentet meg. Jeg klemte både min lidelsesfelle, sykepleierne og legen. Det var en utrolig følelse å skulle gå på egne ben fra sykehussengen og helt opp til parkeringsplassen. Ustø var jeg, litt andpusten, men med dr. Britt ved min side gikk det fint. Jeg kjente at kroppen var merket av operasjonen, mørbanket, sår og svak. Denne følelsen sitter fortsatt i, selv etter ukene hjemme med øvelser og lange gåturer. Jeg kan kjenne meg som et såret eller skadeskutt dyr, som instinktivt vil gjemme seg, hvile i en grotte og vente på tilfriskning og heling.

Treningsprogram
Som en del av rehabiliteringen hjemme, hadde dyktige fysioterapeuter på sykehuset gitt meg et treningsprogram med pusteøvelser, fysiske øvelser og gåturer minst tre ganger om dagen. Pusteøvelsene er viktig for å trene opp lungene. Det er ikke uvanlig at lungene faller litt sammen under narkosen og det skjedde med min høyre lunge også. Jeg tok derfor treningen alvorlig og kjente at jeg gradvis ble sterkere i lungene. Nettene kunne være litt utfordrende før jeg fikk opp lungekapasiteten. Jeg våknet nesten hver natt og måtte jobbe for å få pusten i gang. En medvirkende årsak var sannsynligvis at jeg bare skal ligge på ryggen de første seks til åtte ukene etter operasjonen. Det var ubehagelig og noen ganger fikk jeg en følelse av panikk for ikke å få luft.  

Turer i skogen
Gåturene tre ganger om dagen ble viktige for meg. Det var godt å komme seg ut, se og oppleve naturen. Vi bor heldigvis slik til at vi har skogen rett utenfor døren. Det har blitt mange turer på skogstiene, noen ganger alene og ofte med Britt ved min side. Kroppen kjentes lenge svak og sliten og jeg måtte ofte sette ned tempoet. Det verste var imidlertid varmen denne ekstremsommeren. Jeg gikk derfor turer morgen og kveld og la inn øvelser hjemme midt på dagen. Jeg lengtet etter en kjølig vind og regnvær slik at det ble lettere å puste. Trening i å gå trapper var viktig for å få hele systemet i gang, men også hvile og det å legge seg ned og ta en blund når kroppen meldte i fra. 

Langt fram…
Det var ikke spesielt mye smerter etter operasjonen. Operasjonssåret og det oppskårne brystbenet kjentes imidlertid som en stor klo i brystet og minnet meg om hvor kirurgene hadde vært inne i kroppen. Det mest påtagelige er slitenheten og at kroppen ikke klarer alt det jeg vil, og at det noen ganger kjennes som om det ikke blir noe bedre. I tillegg kommer følelsen av at kirurgene har vært inne i min kropp, inne i det aller helligste og holdt på. Jeg kjenner meg noen ganger helt hudløs og fryktelig sårbar. Påkjenningene for kroppen er så merkbare at jeg noen ganger kan tenke at dette går aldri, kroppen kommer ikke til å fungere igjen. Jeg har klaget min nød til Britt mage ganger. Hun holder meg fast i sin trygge favn og minner meg på hvor mye mer jeg klarer uke for uke. På den måten får jeg tilbake motet. Faktisk har det gått såpass fremover at jeg forrige uke gikk seks kilometer tre dager på rad. Jeg kjente meg i god form og for første gang fikk jeg følelsen av at kroppen virkelig har blitt sterkere. Vel, den etterfølgende helgen kom regningen. Jeg var totalt utslitt og mørbanket i kroppen og måtte bruke en stor den av helgen til å hvile. 

Høy hvilepuls
Søvnen er vanskelig og varierer veldig. Som sagt ligger jeg fortsatt på ryggen for ikke å skjevbelaste brystbenet og de indre strukturene. Jeg gleder meg utrolig til å kunne ligge på siden og variere stillingene. Søvnen blir heller ikke bedre av at jeg har en hvilepuls på litt under hundre. Det gjør at jeg ikke kommer helt nedpå, kjenner meg rastløst og ikke helt får den hvilen jeg så sårt trenger. I min nød ringte jeg legen jeg hadde hatt kontakt med på Bærum sykehus. Han tok i mot meg og rekvirerte et EKG. Den viste at hjerterytmen var helt OK. Vi diskuterte medisin for å få ned pulsen, noe han ikke anbefalte på nåværende tidspunkt. Det er ikke uvanlig at man får høy puls en tid etter operasjonen, men den normaliserer seg vanligvis etter en tid. I skrivende stund har ikke det skjedd. Det er plagsomt og jeg kjenner at jeg blir litt stresset. Pulsen kan nedjusteres med beta-blokker, eller helst ved elektrokonvertering. Det skjer ved elektrisk støt under lettere narkose. Vi får se. Jeg håper i det lengste at pulsen faller til ro i takt med den fysiske rehabiliteringen.

Det kjennes imidlertid lenge til første kontroll på Rikshospitalet 23. oktober.