Overgangssituasjoner
Fravær og gjenforening innebærer alltid overgangssituasjoner, hvor vi både skal si farvel og god dag, fornemme hverandre og ta hverandre inn, også kroppslig og spirituelt. Det er ikke vanlig å bruke tid på disse overgangene, stoppe opp og kjenne etter, virkelig kjenne innover i kroppen, kjenne hjertet både i seg selv og den/de andre. De aller fleste synes ikke å ha bevissthet om viktigheten av dette. Tvert imot synes det som om vi ikke har lært det. Min erfaring både som privat- og fagperson er at disse overgangene er meget viktige og har med inntoning og empatisering i seg selv og andre å gjøre. Å kjenne at jeg og den andre er til stede og nærværende. Da jeg og Britt ble kjent med hverandre og bare møttes en gang i måneden, kunne vi bruke flere timer på overgangssituasjonene. De gangene vi av ulike årsaker hoppet over dette, mistet vi lett kontakten og var ikke riktig med. Vi opplevde ofte at vi måtte bruke ekstra krefter i etterkant for å skape kontakt. Det får alltid konsekvenser for kontakten når vi hopper over overgangssituasjonene.
Hjerterehabiliteringssenter
Med min sykdomshistorie de siste årene er vi trenet til å være ganske fleksible og utholdende. Det har ikke vært lett å legge planer og vi har blitt ganske erfarne i å endre planene når situasjonen krever det. Vi fikk under et døgn sammen mellom hjemkomsten fra Kassel og mitt opphold på Feiringklinikken. Klinikken ligger nydelig til på sør-vest siden av Mjøsa, et par timers kjøring fra Asker. Feiring åpnet i 1984, er eid og drevet av LHL og står for stort antall hjerteoperasjoner. Det er en landsdekkende klinikk, som er kjent som det fremste hjerterehabiliteringssenteret i Norge. Store deler av året kjører de kurs for hjertepasienter og pårørende, blant annet det fire ukers kurset jeg deltok på. Feiring gir et unikt tilbud, som ikke finnes i hverken i Sverige eller Danmark, så vidt jeg vet.
Triste rom
Britt kjørte meg og vi kom til klinikken om ettermiddagen. Vi orienterte oss litt og så hvor jeg skulle bo de neste ukene. Det viste seg at jeg skulle innkvarteres i en liten boenhet med to andre rehabiliteringspasienter. Jeg må innrømme at rommet så litt stusselig ut, med bare seng, nattbord og en stol med tilhørende bord. Ingen skrivepult, ikke Internett og i det hele tatt nokså spartansk. Med tanke på å skulle være der i fire uker var det ganske trist, men jeg bestemte meg for å legge bredsiden til og fokusere på selve treningsopplegget.
Treningsopplegg for ulike lidelser
Den første dagen startet med mye venting. Gruppen besto av ca. 20 personer og alle skulle gjennom en belastningstest på tredemølle med måling av lungekapasitet, surstoffopptak, EKG, puls, blodtrykk mm. I tillegg kom blodprøver og samtaler med lege, sykepleier og idrettspedagog. Det opplevdes som et solid opplegg, hvor den enkeltes helsesituasjon og særlige behov ble fastlagt. For mitt vedkommende var hvilepulsen på ca. 100 litt bekymringsfull. I tillegg var det jo bare åtte uker siden hjerteoperasjonen og brystbenet hadde så vidt grodd sammen. Dette betydde at jeg skulle være forsiktig med visse øvelser under treningen. Det viste seg at jeg var den eneste hjerteklaff-opererte i gruppen og også den som sist hadde vært på operasjonsbordet. De andre i gruppen hadde enten fått operert inn stents, hatt hjerteinfarkt, hjertestopp eller var by-pass opererte med coronarsykdom. Mange i gruppen slet med overvekt, som belastet hjerte og indre organer. I min gruppe var det ingen røykere, noe som er uvanlig i slike grupper. Flere slet også med høyt kolesterol. Min hjertelidelse var som sagt en mitralklaffprolaps fordi de to bakre seilene var røket og derfor forårsaket lekkasje. Etter alle disse innledende manøvrene startet den fysiske treningen sent den andre dagen. Det var herlig å komme i gang, og utover i uken ble treningen intensivert med forskjellige aktiviteter, stavgang, styrketrening, hjertetrim, spinning mm.
Ingen vet hva fremtiden bringer…
Jeg fikk permisjon fredagen og dro hjem til Asker for å delta i begravelse til en gammel venn, som døde bare 62 år gammel. Hun fikk uhelbredelig lungekreft for et par år siden. Det ble en sorgfull og meget beveget stund i Asker kirke. Vedkommende var et av de mest inkluderende mennesker jeg noen gang har møtt og hun var elsket av mange. Ingen av oss vet hva vi skal møte på vår reise gjennom livet. Britt var i Stockholm for å veilede sin psykologgruppe i parterapi og det ble derfor en helg hjemme uten henne. Det var litt stusselig og jeg savnet henne sårt.
Med min sykdomshistorie de siste årene er vi trenet til å være ganske fleksible og utholdende. Det har ikke vært lett å legge planer og vi har blitt ganske erfarne i å endre planene når situasjonen krever det. Vi fikk under et døgn sammen mellom hjemkomsten fra Kassel og mitt opphold på Feiringklinikken. Klinikken ligger nydelig til på sør-vest siden av Mjøsa, et par timers kjøring fra Asker. Feiring åpnet i 1984, er eid og drevet av LHL og står for stort antall hjerteoperasjoner. Det er en landsdekkende klinikk, som er kjent som det fremste hjerterehabiliteringssenteret i Norge. Store deler av året kjører de kurs for hjertepasienter og pårørende, blant annet det fire ukers kurset jeg deltok på. Feiring gir et unikt tilbud, som ikke finnes i hverken i Sverige eller Danmark, så vidt jeg vet.
Triste rom
Britt kjørte meg og vi kom til klinikken om ettermiddagen. Vi orienterte oss litt og så hvor jeg skulle bo de neste ukene. Det viste seg at jeg skulle innkvarteres i en liten boenhet med to andre rehabiliteringspasienter. Jeg må innrømme at rommet så litt stusselig ut, med bare seng, nattbord og en stol med tilhørende bord. Ingen skrivepult, ikke Internett og i det hele tatt nokså spartansk. Med tanke på å skulle være der i fire uker var det ganske trist, men jeg bestemte meg for å legge bredsiden til og fokusere på selve treningsopplegget.
Treningsopplegg for ulike lidelser
Den første dagen startet med mye venting. Gruppen besto av ca. 20 personer og alle skulle gjennom en belastningstest på tredemølle med måling av lungekapasitet, surstoffopptak, EKG, puls, blodtrykk mm. I tillegg kom blodprøver og samtaler med lege, sykepleier og idrettspedagog. Det opplevdes som et solid opplegg, hvor den enkeltes helsesituasjon og særlige behov ble fastlagt. For mitt vedkommende var hvilepulsen på ca. 100 litt bekymringsfull. I tillegg var det jo bare åtte uker siden hjerteoperasjonen og brystbenet hadde så vidt grodd sammen. Dette betydde at jeg skulle være forsiktig med visse øvelser under treningen. Det viste seg at jeg var den eneste hjerteklaff-opererte i gruppen og også den som sist hadde vært på operasjonsbordet. De andre i gruppen hadde enten fått operert inn stents, hatt hjerteinfarkt, hjertestopp eller var by-pass opererte med coronarsykdom. Mange i gruppen slet med overvekt, som belastet hjerte og indre organer. I min gruppe var det ingen røykere, noe som er uvanlig i slike grupper. Flere slet også med høyt kolesterol. Min hjertelidelse var som sagt en mitralklaffprolaps fordi de to bakre seilene var røket og derfor forårsaket lekkasje. Etter alle disse innledende manøvrene startet den fysiske treningen sent den andre dagen. Det var herlig å komme i gang, og utover i uken ble treningen intensivert med forskjellige aktiviteter, stavgang, styrketrening, hjertetrim, spinning mm.
Ingen vet hva fremtiden bringer…
Jeg fikk permisjon fredagen og dro hjem til Asker for å delta i begravelse til en gammel venn, som døde bare 62 år gammel. Hun fikk uhelbredelig lungekreft for et par år siden. Det ble en sorgfull og meget beveget stund i Asker kirke. Vedkommende var et av de mest inkluderende mennesker jeg noen gang har møtt og hun var elsket av mange. Ingen av oss vet hva vi skal møte på vår reise gjennom livet. Britt var i Stockholm for å veilede sin psykologgruppe i parterapi og det ble derfor en helg hjemme uten henne. Det var litt stusselig og jeg savnet henne sårt.
Fortsettelse følger…
