All tings ubestandighet

Tirsdag 17. juni kom vi glade til øre-nese-hals på Rikshospitalet for samtale og kontroll etter den siste PET skanningen av halsen. Overlegen hadde jo ringt torsdagen før og fortalt at alt så fint ut og at det ikke var tegn til kreft. Vi hadde forventninger om at dette mest av alt skulle være en gjennomgang av de gode resultatene av PET skanningen og at vi skulle drøfte hvordan vi skulle gå videre. Vi ble raskt slått i bakken da overlegen fortalte at det likevel var to lymfeknuter på halsen som lyste opp (1,9) på skanningen. Både jeg og Britt ble meget overrasket og paffe og fikk ikke dette til å stemme med den tidligere beskjeden vi hadde fått. Ut fra klinisk erfaring trodde ikke overlegen det var grunn til å være urolig, men ønsket å ta en biopsi for å være på den sikre siden.

Jo-jo bevegelse…

Det er jammen meg ikke lett å være pasient i en slik jo-jo bevegelse. Fordi jeg ble så paff, fikk jeg ikke spurt hvorfor han først hadde sagt at alt så fint ut og at det nå var noe som var suspekt. I ettertid tror jeg at legen kanskje ikke hadde lest hele radiologens beskrivelse da han ringte meg. Det burde ikke være lov å behandle pasienter på den måten. Jeg godtok en biopsi. Humøret hadde falt til bunnivå. Det var også vår bryllupsdag og vi hadde planlagt å feire de gode nyhetene med en middag i Oslo. Vi var ganske stille og kjente oss slått ut resten av dagen. Ja, “alle ting er ubestandige”, som den gamle buddhistiske læresetning sier. Ingenting ved eksistensen er bestandig. Jeg tenker at sånn er det for mange pasienter i sykehussystemet. Lykkeligvis ringte overlegen neste dag og fortalte at resultatene av biopsien viste at alt var bra. Å akseptere all tings ubestandighet, forholde seg til det ved ikke å kjempe imot, men å akseptere det som er, er noe av det som jeg har lært gjennom denne reisen med sykdom. Men lett er det ikke.

Hjerteoperasjon 23. juni
Jeg ble tidligere satt opp til hjerteoperasjon 22. august. Rundt påsketider fikk jeg smerter i hjerteregionen og var i kontakt med Rikshospitalet. Jeg har i flere uker kjent at jeg ville bli innkalt til operasjon tidligere. Datoen 20. juni kom opp i min bevissthet som ny dato. Da vi kom hjem fra pinseopphold på hytta i Sverige, lå det en innkalling til innleggelse 20. juni med operasjon mandag 23. juni. Litt av en forutseelse! Jeg ble glad fordi jeg over tid har kjent at tiden er inne og har vært usikker på om det er lurt å vente helt til august med operasjon. I skrivende stund er jeg innlagt på Riksen med permisjon til i dag, søndag ettermiddag kl. 18.00. Da skal jeg være tilbake på sykehuset og gå gjennom diverse forberedelser til operasjonen; dusje, barberes, snakke med sykepleier, anestesilege osv. Fredag 20. juni tok jeg blodprøver, røntgen av lunger og snakket med fysioterapeut, sykepleier, lege og opererende kirurg. Sistnevnte gikk gjennom hva som skulle skje i forbindelse med operasjonen. Vi var på sykehuset i nesten ti timer og var ganske trøtte da vi kom hjem.

Tillit til at jeg er i de beste hender
Det er en underlig fornemmelse å kjenne at kroppen igjen skal ha juling, brystet skjæres opp, hjertet åpnes og kirurgen skal reparere eller skifte ut mitralklaffen med en kunstig hjerteklaff. Det er en stor operasjon. Jeg forsøker å gi meg over og ha tillit til at jeg er i de beste hender, ha tillit til at universet står meg bi. Operasjonen blir enten mandag ut på dagen, eller tirsdag morgen. Jeg er ved godt mot og kjenner meg forbausende rolig, litt anspent men elles ok.