Fysisk trening og rom for stillhet

Det har vært en heftig tid med mye fysisk trening, behandlinger og legekontroller, men jeg har også kunnet nyte naturen og stillhet i den svenske skjærgården.

Trening gjør godt!
Friskvernklinikken i Asker tilbyr partier med både kondisjon, styrke og bevegelse hver dag. Jeg har benyttet dette så ofte jeg kan og kjenner velvære i hele kroppen, kjenner at hver celle liker å danse, liker å bevege seg, liker å anstrenge seg. Kjønnsfordelingen blant deltakerne er nokså skjev. Ofte er det 25 ivrige damer og meg som eneste mann, og selvfølgelig superspretne kvinnelige instruktører. Andre ganger har jeg følge av to-tre andre menn i voksen alder. Jeg kjenner at jeg må henge i, men at det er uhyre morsomt. Det blir rett og slett mye latter og glede. I garderoben etterpå får vi menn ofte en god latter når vi kan dele hvor klønete vi er. Det fine her er at ingen prestasjoner er viktige, vi er akkurat så klønete og fine som vi er. Og innsatsen er det ingen grunn til å klage på. Som sagt ingen prestasjoner, tvert imot prøver jeg å se partiene som en lek jeg skal delta i. Når det lykkes, kan det bli en tilnærmet åndelig og selvforglemmende øvelse. 

Smerter og behandling
Ved siden av alt dette fine, har det også vært urolige stunder. Parallelt med treningen utviklet jeg forskjellige smertesymptomer i halsen og kroppen generelt. Tidvis kunne jeg bli redd for at noe skummelt var under utvikling, med smerter både her og der. De siste månedene har jeg hatt ukentlige timer hos min osteopat, som forsiktig har massert og dratt i hals-, bryst og hjerteområdet for å myke opp i arrvev og skader på ulike hinner, bånd og muskler, skader etter strålingen. Hun er ikke patolog, men har hele tiden sagt at hun ikke kjenner noe unormalt og farlig. Snarere at de ulike symptomene har å gjøre med den intense fysiske treningen som drar i muskler, vev og bånd. Og heldigvis opplever jeg at behandlingen hjelper og symptomene forsvinner. 

God oppfølging på Rikshospitalet
25. november hadde jeg ny kontroll av halsen på Rikshospitalet. Det var betryggende å bli fulgt opp av samme overlege. Undersøkelsen var både manuell, med kikkert ned i halsen og ultralyd. Hurra! Overlegen kunne berolige meg med at alt så fint ut, ingen tegn til noe skummelt. Ny kontroll om tre måneder. Det er betryggende å bli fulgt opp på denne måten. Britt og jeg var naturligvis meget lettet og satt på cafe fylt av glede og takknemlighet etterpå. Gjennom hele mitt sykdomsforløp har vi vært gjennom mange ned- og oppturer. Vi satt på cafeen i en stille og kontemplativ glede og kunne kjenne livets godhet og overflod. 

Nyter stillheten på Lyr
Helgen etterpå skulle Britt til Stockholm for å veilede sine to terapeutgrupper og jeg bestemte meg for å dra til hytta på Lyr i Bohuslän. Jeg var fortsatt fylt av glede og takknemlighet og kjørte av gårde med lettet hjerte. Det ble noen intense dager fylt med stillhet, kontemplasjon, meditasjon og lesing. Jeg nyter stillheten som er på denne øya i skjærgården. Naturen, havet, lydene og stillheten inviterer meg innover i kontakten med meg selv, med væren. Det er som en slags nådegave som bare kommer til meg, ikke noe jeg gjør eller skal gjøre, men et modus som jeg flyter inn i. Det er som å komme inn i et slags stilhetens rom hinsides tankene, væren i en våken oppmerksomhet. Her inviteres jeg inn i både dagens og nattens mysterier. 

Jeg skrev følgende til Britt neste morgen: 

Stille, stille, stille! Stilhetens velsignede god morgen til deg min elskede. Gråværshimmelenog novembermørket synes å fylle hele universet med sitt tause språk, likevel rungende som den bakgrunnsmusikk vi bare kan oppleve når vi lytter og slipper sinnets forstyrrende kvern av tankestøy. Jeg danser min morgendans til tonene av universets evighetsmusikk og inviteres på reisen inn i uendeligheten. Vil du danse med meg min elskede?

Se rikdommen rundt deg!

Det har vært stille en stund. På utsiden. På Feiringklinikken fikk jeg lagt et nytt grunnlag for å komme i fysisk form igjen. Etter oppholdet på Feiring meldte jeg meg inn på Friskvernklinikken i Asker. Her følger jeg dels noen treningspartier og dels mitt eget individuelle opplegg for å trene opp kroppen og hjertet. Jeg trener mellom tre og fem timer i uken og kjenner fysisk velvære og glede vokse ut av anstrengelsene. 

Hellig morgenstund gjennom skogen
Jeg starter som regel dagen med å følge Britt på vei til kontoret. Vandringen gjennom skogen har karakter av andakt, en hellig morgenstund hvor vi tar inn starten på dagen, mørket og lyset, de ultrafiolette fargene, lydene, skjønnheten i regnet som faller, vinden som rusker i oss, varmen og kulden, naturens hellige og ordløse dans. Det er ikke noe vi skal gjøre, ingen vurderinger eller tolkninger, bare åpne sansene og ta inn det som er og la nuet og øyeblikket være vår venn. I disse hellige øyeblikkene oppløses tiden og fram stiger en våken åpenhet, en våken følelse av samklang mellom indre og ytre, av væren i det som er. Hvilken velsignelse, hvilken gave det er å kunne starte dagen med en slik morgenstund sammen med sin elskede.

Naturens stilhet
Naturen inviterer til og tilbyr oss hele tiden å tre inn i, eller minnes dette bevissthetsrom av våken oppmerksomhet og nærvær, hvor vi kan stille sinnet. Det er vel en av grunnene til at vi søker naturen, søker stilheten når vi blir overstimulert av all støyen som preger samfunnet. Gjør vi dette med en våken bevissthet, blir vi del av naturens storslåtte hellighet. Da kan vi lytte til og se ut i universets uendelige rom og oppleve stjernehimmelens skjønnhet og ufattelige storhet. Dette krever ditt bevisste nærvær fullt og helt, krever den våkne oppmerksomhets stille nærvær, din overgivelse til dimensjonen hinsides tanker og ord. For noen år siden var Britt og jeg på et foredrag med Dalai Lama. Han sa at Norge måtte være et av de mest spirituelle land i verden fordi nordmenn er så glade i naturen.

Livet vi har, er ikke livet vi er
Ord kan være viktige og vi lever i en kultur som skal sette ord på alt og kommunisere i et sett. Det synes nesten å være noe tvangsmessig over denne tendensen til å kommunisere med ord. Problemet med ord og tanker er at de lett skaper en forestillet virkelighet, fjernt fra det som virkelig er. Ord og tanker skaper forestillinger og kunnskap omvirkeligheten og deg selv. Slik kan egoet bygge opp en forestilling om seg selv og innholdet i sitt liv, identifisert med tanker og tankeinnhold. Fjernt fra det indre bevissthetsrom, fjernt fra å være rotfestet i væren, i det livet som er i øyeblikket og som bare kan være i nuet. Det er viktig å være oppmerksom på at vi ikke har et liv. Et liv som vi har, er ikke livet vi er. Livet vi har er alltid knyttet til innhold, som Eckhardt Tolle sier. Da henviser vi gjerne til arbeid, økonomi, helse, livssituasjon og alt det ytre som vår hverdagsbevissthet er fylt av. Tolle sier i sin klarhet at den virkelige overflod, og kilden til all overflod, ikke ligger i det ytre liv. Overfloden er et indre forhold og en del av den vi er. Ofte mangler vi kontakt med vår egen overflod.

"Alt du tror verden holder tilbake fra deg, holder du tilbake fra verden”

Forandringen kommer når vi begynner å observere rikdommen rundt oss: Naturen, blomstenes skjønnhet, fuglesangen, vinden som smyger over kinnet, solnedgangen, havets bølger, uendeligheten når du ser inn i babyens øyne, smilet du får fra mennesker du møter på din vei etc. Når vi lar denne rikdommen strømme gjennom oss, skjer forandringen og vi går inn i et flow med våre omgivelser, som gjennomstrømmes av overfloden. Sjelens strenger slår an og vi blir åpne for både å gi og ta imot av overflodsenergien. Vi kan begynne å gi av denne energien og vi kan overskride den trengende «lille meg» som bare vil ha, det «lille meg» som har så mange udekkede behov og som ikke ser rikdommen, som allerede er i livet. Å kjenne og erkjenne at det gode allerede er i livet, er grunnlaget for all overflod. Eckhardt Tolle sier: “Dette er et faktum: Alt du tror verden holder tilbake fra deg, holder du tilbake fra verden”. Når smilte vi sist til vår neste, det ubetingede smilet som varmer og smelter og som bærer kjærligheten i seg? Når tok vi sist imot de kjærtegn som blir gitt til oss?