Hvor har det blitt av sjelen?

I det materialistiske vitenskapelige trossystem har ikke sjelen noen plass. Her fraspaltes sjelen og diagnostiseres som metafysikk. I verste fall som psykopatologi. Dette gjelder i stor grad også innenfor psykologiske disipliner. 

Psykiske lidelser øker
Andrew Weil, en av verdens ledende forkjempere for integrativ medisin, stilte et utfordrende spørsmål på en psykoterapikonferanse for en tid tilbake: "Why, when we have more mental health professionals offerering more mental healthcare services than ever in history, is the state of mental health by all accounts worse than it has ever been?” Ja, hvorfor er det slik? Jeg har ikke svaret, men Weils stiller et grunnleggende spørsmål, ikke bare om psykiske helseprofesjoner i vestlige samfunn, men også om den rasjonelle, materialistiske samfunnsorden som har utviklet seg. Vitenskapssynet, de ulike helseprofesjonene og samfunnsordenen gjenspeiler hverandre. Felles er en endimensjonal mekanisk, rasjonell og funksjonalistisk tenkning om alt som ikke inngår i samfunnsmessig “fornuft”.

Mangler kontakt med sjelen
Sjelen, det spirituelle og mystikken blir fortrengt, fraspaltet. Resultatet er skremmende: Aldri har det vært flere mentalt syke mennesker. Aldri har naturen blitt mere eksploatert og gapet mellom fattige og rike bare øker. Konkurranse og fiendtlighet er normen. Overlevelse og sensuell nytelse har blitt meningen med livet. Å bygge sterke egoer uten kontakt med sjelen, gjør at livet ikke har forbindelse med noe større en det enkelte selv. Livet kan ikke forenes med universets store Selv, det guddommelige Selv. 

Lapper sammen tapet
For meg er det innlysende at det er en sammenheng mellom det store sjelstapet og tapet av kontakten med det store Selv på den ene siden, og trivialiseringen og tapet av mening med livet på den andre siden. Om livet trivialiseres og blir meningsløst, følger uunngåelig en meningsløs død. Er det rart vi blir syke og lider? Er det rart vi frykter livet og døden? Er det rart det er krig i verden og i våre relasjoner? All forandring starter med oss selv og våre nære relasjoner. Det gjør også vår spirituelle reise og heling. De mentale helseprofesjonene kan prøve å demme opp for den samfunnsmessige utviklingen og lappe sammen og kompensere for tapet av den åndelige bevisthetsdimensjonen. 

Transpersonlig psykologi
Å tømme livet for sjel og åndelighet, å avvise en høyere orden - et høyere Selv, er i seg selv nokså patologisk. Med den humanistiske og transpersonlige psykologien begynte det å vokse fram motbevegelser i 1960- og 70-årene. Spesielt den transpersonlige psykologien reflekterer betydningen av Buddhismen da den ble introdusert i Vesten. I følge Ken Wilber har historikere beskrevet dette som et av de største vendepunktene i sivilisasjonen. Innflytelsen fra Buddhismen fikk stor betydning for utviklingen av den transpersonlige psykologi og for utviklingen av en egen genuin kontemplativ spiritualitet i Vesten, ikke begrenset av tradisjonelle religiøse forestillinger. Transpersonlige psykologi ses ikke bare som en utvidelse, men også en overskridelse av psykologiens vanlige domene fordi den omfatter spirituelle opplevelser og ser livet og meningen med livet i en spirituell kontekst. Sjelen er dermed tilbake på arenaen, som uttrykk for livspulsen, en guide som kan lede oss til heling og helhet når vi oppmerksomt nærer den.

Nær-døden-opplevelser

For et par uker siden deltok jeg på en nær-døden-konferanse i Oslo. Her hørte jeg bl.a. Anita Moorjani, forfatteren av boken “Døden ga meg livet”. Andre foredragsholder var P.M.H. Atwater og Audun Myskja. Altwater er den i verden som har forsket mest på nær-døden-opplevelser (NDO). I over 35 år har hun undersøkt mer enn 4 000 tilfeller av NDO. Selv har hun opplevd tre. Den norske legen Audun Myskja hadde også et sterkt innlegg basert på egen NDO og sin lange erfaring med døende. 

Ubetinget kjærlighet
Det viser seg at alle som har hatt en NDO kommer tilbake til livet med en ubetinget kjærlighet til seg selv og andre. De kommer tilbake uten frykt og med opplevelsen av å ha kommet i kontakt med kjærlighetens essens. Liv og død er ikke to motpoler i et kontinuum, men bevissthetsdimensjoner som eksisterer side om side. Den lineære, kronometriske tid som vi vanligvis tenker livet i, er oppløst. Døden som vi i hverdagsbevisstheten ofte forbinder med avslutningen, er bare en annen dimensjon. Det finnes ingen død atskilt fra livet, ingen begynnelse og ingen slutt. 

Frykten er borte
Når vi ikke lenger frykter døden, frykter vi heller ikke livet og blir i stand til å møte og leve livet, omfavne det i sin helhet med åpenhet, kjærlighet og respekt. Vi er ikke lenger redd for manglende anerkjennelse, å bli mislikt, gjøre feil, skuffe og være annerledes. Vi er heller ikke redd for sykdom og for å møte livet i sin helhet. Skammen som kanskje har herjet hele livet er også borte. I kjærlighetens lys får vi en medfølelse og empati med oss selv som gjør at vi elsker oss selv. Vi kan leve livet fullt ut, i kjærlighet til oss selv og andre. Vi er kjærlighet, livspulsens essens. Alt i livet og alle utfordringer blir en gave til slutt. Motsatt, når vi ikke elsker oss selv, depriverer og deprimerer vi hele tiden både oss selv og andre. 

La sjelen skinne igjennom
Budskapet fra de som har opplevd NDO er at vi ikke trenger “å dø” for å vinne denne dype innsikten. Med et indre arbeid kan vi utvikle en bevissthet om både våre ytre og indre omgivelser, forholdet til oss selv. Å respektere våre omgivelser og oss selv som vi er, uten ønske om å endre på noe, er å la sjelen, vår sanne ånd skinne igjennom og se storheten i den måten universet har skapt vår eksistens på. Å kjenne vår egen grunnleggende livspuls og utvikle et dypt kjærlighetsforhold til oss selv, gjør at vi kan være den kjærlighet vi dypest sett er i alle livets forhold. 

Veien til et høyere selv og helbredelse
Å elske seg selv og være kjærlighet utfordrer oss til hele tiden å nære vår sjel, ta vare på oss selv og våre egne behov. Med Anita Moorjanis ord er det veien til et høyere selv og helbredelse. Sykdom kaller på forløsningen av det vi har gjemt bort i våre dypeste rom, det vi har holdt tilbake, det vi har beskyttet oss selv og andre for å høre, det som har vært forbundet med skyld- og skamfølelser, med frykt. Uten frykt kan livspulsen banke fritt og hjertet synge den sangen som ble stengt inne; hjertets sang, livets sang. Sangen er fortsatt i oss, den sangen som vil synges. Skal vi synge nå?